Mens jeg står her og stirrer utover massene med mennesker, tenker jeg på hvordan dette kunne skje. For under tre år siden hadde disse guttene levd som alle andre gutter, frie, lykkelige og godt. Livet deres hadde vært fylt med glede og moro. Å se dem sånn, uttærte og alvorlige, var som å stikke en kniv sakte inn i sitt eget hjerte. Åhhh… Micael hadde vært så nydelig, hoppende glad og ivrig. Gud som jeg lengter tilbake til den tiden. Gud som jeg angrer alt jeg sa. Alle tingene jeg hadde kalt han, bare fordi han ville leke med meg. Han var av natur ivrig og nysgjerrig, fylt til bredden med livs lykke. Han hadde hatt en fri sjel, som nå var temmet. Etter år med lite mat og lite søvn, hadde kinnene sunket inn. Det vakre smilet var blitt en tynn strek. Og blikket som en gang hadde lyst opp når han så meg, var blitt til en disig tåke. Det skar meg i hjertet så jeg hadde problemer med å stå hver gang han beveg et seg, alle piskeslagene som hadde falt over den ryggen. Alt arbeidet og alt slitet som hadde kommet over han. Han lignet ikke det grann på den Micael jeg kjente.
Jeg måtte rive meg løs fra tankene mine når vakta som holdt øye med oss ropte og slo pisken i lufta med ett skikkelig smekk. ”Kom igjen nå jenter, vi har ikke hele dagen!” Han smilte mens han sa det. Som om han visste akkurat hvor vondt det gjorde og rive seg løs fra Micael. Men møysommelig og fresende av vrede, dro jeg meg da bort fra gjerdet, og inn i den varme, illeluktende leirhytta vi jobbet i. Helt siden området hadde blitt overtatt av de sør fra, hadde alle, menn som kvinner, måttet streve i disse fangeleirene. Dag etter dag måtte vi traske oppover den harde veien til Musfil sjøen for å hente vann, flette tepper til fingrene blødde eller plukke bomull til vi ikke kunne gå rett de neste dagene. alt dette for å tjene de… de vandalene nede fra sør.
Før dette hadde vi vært en familie, jeg hadde hatt en mor og en far, men de var for lengst døde av de ekstreme forholdene. Vi hadde hatt en gård, med kuer og griser, ordentlig mat hver dag og en seng å ligge i, men alt dette var tapt. Og best av alt, jeg hadde fortsatt hatt Micael. Men ikke en gang han hadde jeg! Selv om han bare var et par hundre meter unna, føltes det som vi var på forskjellige planeter. Alt sinne jeg hadde følt, var med ett erstattet med sorg. Jeg brast i høylytt gråt, det sprutet tårer utover det broderte teppe jeg holdt på med. Men ingen kom og trøstet, ingen sa ett ord. Forholdene var for harde til at noen tok notis av en 12 år gammel jente som gråt. Hele dagen rant det jevnt og trutt med tårer nedover kinnene, men jeg fortsatte å jobbe, jo mer jeg gråt, desto mer arbeidet jeg. Arbeide og smerten syntes å være det eneste om hjalp mot sorgen jeg konstant bar med meg. Jeg bestemte med denne dagen for at nå var det nok for sutreungen jeg var, nå var det på tide å legge livet bak seg, sikte fremover. Ikke mer sorg og ikke mer smerte. På tide å komme seg ut.
De neste ukene gikk, og jeg forandret meg mye i løpet av dem. Men det ytre hadde ikke endret seg, det kullsvarte, matte håret hadde ikke forandret seg, ikke de smidige gyllende bena eller de fyldige leppene heller. Men inni, hadde det pågått en revolusjon av følelsene jeg hadde hatt. Tankegangen var annerledes, ikke mer sorg her inne nei, bare en lengsel som holdt på å rive meg i stykker, et ønske som lengtet, etter å komme ut. Bli fri til å løpe, leke og være meg selv, helt alene. Jeg hadde ikke lenger noe som holdt meg her. Micael var borte, sendt vekk eller død, ikke visste jeg, men samme kunne det være. Noe som var mer foruroligende var at det hadde begynt å gå rykter, rykter om vaktene. Det var den beste venninnen min, Rachel, som hadde fortalt meg det. Det var visst noe med at en på sovesalen hennes hadde blitt ført ut, midt på natten av to alvorlige vakter. Hun hadde vært borte i ett par timer da hun kom tilbake, ”Skjelvende, med et livredd blikk og et blått øye” hadde Rachel sagt. ”Hun ville ikke fortelle hvordan hun hadde fått det, men hun hadde ligget og ristet hele den natten, som om hun gråt”. De fleste her trodde hun hadde gjort noe galt, og blitt straffet for det, men jeg kjente Bellona, hun gråt ikke for små ting. Jeg og Rachel hadde en mistanke om at vaktene bedrev overgrep. For ettersom tiden gikk, var det flere og flere jenter som ble fraktet ut, midt på natten, og kom tilbake, forslått og gråtende. Nå hastet det med å komme seg ut.
Gjennom de årene jeg hadde vært her, hadde jeg faktisk aldri lagt merke til de ødelagte plankene, de råtnende plankene som skilte oss fra friheten. Jeg hadde vel vært for redd for å tenke på hva som ville skje hvis de tok meg i å rømme, til å legge merke til noe. Men nå som jeg ikke var redd for mitt eget liv, la jeg merke til alt som kunne gjøres for å rømme. Fjerne en planke her, og en planke der, så ville rømming ikke bli et problem. Bare oss to, Rachel og meg, vi kunne snike oss ut under lunsjen. Det var jo vanligvis nok av styr rundt lunsjen til at vi burde kunne snike oss bort dit uten at noen så oss.
Da jeg fortalte dette til Rachel, ble jeg møtt med mer motstand enn jeg hadde regnet med. ”Nei! Absolutt ikke, aner du hvor farlig det er, vi kan dø!”. Under hele arbeids dagen satt jeg og prøvde å overbevise henne. Jeg la ut om hvor lenge vi hadde vært her, hvordan det ville gå hvis mistankene våre om vaktene var sanne. Hvor fri vi ville være hvis vi slapp ut her ifra. ”Det er jo ikke langt til neste grense, et par dagsturer, så er vi nok over grensen og kan se etter en by der det kanskje er noen som vil hjelpe oss”. Hun så fortsatt tvilende ut.”Men hvordan skal vi få med oss nok mat til å holde ut, ikke snakk om det er mulighet for å spare noe av maten, så hvordan i all verden skal vi overleve der ute?”. ”Enkelt” sa jeg ” Vi bryter oss inn i matlagret.” Rachel så ut som hun hadde sett et spøkelse. ”Hv… Hva!” Kom det med en kvekkende lyd. ”Hva! skal vi bryte oss inn i matlagre ve d…” Jeg slo hånden over munnen hennes ” Hysj..! Ikke så høyt, vil du de skal høre oss” Hveste jeg til henne. ”Hør her” fortsatte jeg hviskende, ” blir vi tatt, blir vi straffet, men vi skal jo uansett gjøre noe enda verre, blir vi tatt i å rømme, kan du kysse madrassen din farvel, for da er vi ille ute!”
Slik fortsatte diskusjonen, frem til jeg endelig greide å overbevise henne om at dette var den eneste utveien, og dagen etter ble denne påstanden styrket. Da jeg vinket på Rachel neste dag, var det noe annet over henne, noe hardt og bittert. Uten noen som helst innledning sa hun ”Når begynner vi!” Jeg så forskrekket på henne, ”Ikke spør!” sa hun, så vi diskuterte heller om når og hvordan vi skulle gjøre dette. Vi ble enige om å utføre planen, ved middagsrushet, hun skulle holde vakt og jeg skulle bryte meg inn. Rachel hadde på en eller annen måte greid å snappe til seg en av vaktenes dolker i går, ikke spør meg hvordan, som jeg skulle bruke til å dirke opp (ødelegge) låsen med.
Adrenalinet kokte, spenningen steg, svetten sildrett nedover pannen, låsen var mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Etter flere nervepirrende minutter, kom det endelig et knepp, og låsen åpnet seg. Et lettelsens sukk kom fram mellom leppene mine. Jeg åpnet døra, så forsiktig jeg kunne, før jeg smatt inn og lukket døra etter meg. Det var bekmørkt inne i lagret, med bare små stråler av månelys gjennom sprekkene i bambusen. Jeg så ikke en gang hva jeg tok, bare rasket med meg alt som lå nærmest på hyllene. Det jeg med sikkerhet kunne si, var at dette var definitivt ikke den maten de serverte til oss, dette var noe mye bedre. Raskt kom jeg meg ut av hytta, med putetrekket fullt av mat. Vi kunne ikke gå inn i spisesalen, for der ville de se oss, og vi kunne ikke gå til sove salene for der var det vakter, vi bestemte oss for at vi skulle grave den ned ved siden av det gjerdet vi hadde tenkt å bryte ut gjennom. Vi ventet i hytta til de blåste av til at middagen var ferdig, snek oss inn i mengden til vi kom til hyttene våre. Den natten sov jeg godt, til tross for min verkende mage.