Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Ikke normal, men annerledes

Ikke normal, men annerledes

En novelle om sterke følelser.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
06.12.2009
Tema
Homofili

Hvorfor meg? Hvorfor må jeg være annerledes? Jeg vil jo bare være som dem, helt normal. Selv om de andre ikke vet at jeg er annerledes, er det ikke så lett å være det. Jeg har vel visst det hele livet, at jeg var annerledes. Jeg har likevel aldri klart helt å akseptere det. Helt fra jeg ble forelsket første gang har jeg visst det. Jeg vet ikke helt når det skjedde, tror det kom gradvis, men det verste var at jeg ikke kunne si det til henne.

 

Hun hadde langt brunt krøllet hår, nydelige blå/grønne øyne, et vakkert smil og en utstråling som fikk hjertet mitt til å banke ekstra fort hver gang jeg så henne. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var jeg egentlig likte ved henne. Jeg ble nesten gal av ikke å kunne si det til henne, men jeg kunne ikke si det. Hvordan ville hun reagere?

 

Likevel tenkte jeg støtt og stadig på hvordan jeg skulle si det. Skulle jeg gå rett på sak? Si at jeg måtte snakke med henne, si at jeg var blitt forelsket i henne. Skulle jeg skrive det til henne? Eller skulle jeg la det hele være, bare la følelsene ligge? Det ble til det siste. Ta den enkleste veien ut og satse på at følelsene gikk over av seg selv.

 

Vi snakket nesten aldri sammen, ikke det at vi var uvenner, vi snakket bare ikke sammen. Jeg prøvde å unngå og snakke med henne. Du får jo ikke fram så mye fornuftig når hjertet prøver å hoppe ut av brystkassa på deg, varm som en brennende vedkubbe og derfor ildrød i fjeset. Jeg følte også at hun unngikk meg, men det var vel bare innbilning. Det jeg ikke visste var at hun faktisk ikke var helt normal, men litt annerledes. Akkurat som meg.

 

Så var det i frikvarteret på skolen hun kom bort til meg - jeg må snakke med deg. Hjertet mitt banket dobbelt så fort nå. - Ok, hva er det? Svarte jeg på mest mulig normal måte. - Ikke her, bli med meg. Jeg fulgte etter henne til hjørnet av skoleplassen. Der sto vi helt stille, hørte bare de andre på skoleplassen i bakgrunnen.

 

- Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det. Sa hun usikkert - Hva da? Spurte jeg så konstant jeg kunne med puls på nærmere 200. - Jeg må bare få sagt det til deg, jeg klarer ikke ha det sånn lenger. Sa hun med rolig og balansert stemme. - Jeg liker deg.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil