Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Hvite løgner kan skifte farge

Hvite løgner kan skifte farge

Det kan være krevende å beholde hvitfargen på en hvit løgn...

Bokmålstentamen i 10. klasse.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
27.11.2009


(PS: http://wepublish.blogg.no)

 

”Hvordan går det med Malin for tiden da?” kommer det fra gjenglederen Nina i en spydig stemme. En i gjengen hennes, ikke vet jeg hva hun heter, bestemmer seg for å gjøre spørsmålet dobbelt; ”Ja, hvordan går det egentlig med henne?” For hvert ord som blåser ut av munnen på dem, kjenner jeg meg mer og mer stiv av skrekk. Hva skal jeg svare? Har de skjønt det? ”Nei, altså..” begynner jeg mens jeg tenker så det knaker for å prøve å finne ut hva jeg skal si videre. Mer rekker jeg ikke å si før Nina slenger ut enda et par setninger; ”Ja, nå lurer vi fælt. Hvordan har det blonde, lange håret og de fantastiske klærne det? De har det vel greit der de henger på den perfekte venninnen din som aldri sier eller gjør noe upassende. Eller hva sier dere, jenter?” Et høyt og langt ”MHM” kan høres fra alle i kor. Ja, de har skjønt det. De har garantert skjønt det.


 

Jeg heter Karianne forresten. Jeg er gul i håret (som en del andre femtenåringer som prøver seg på bleking) og på høyde med en krakk. Mer om meg trenger dere ikke vite.

 

Det var i juni, da ferien akkurat hadde begynt. Jeg satt alene på rommet mitt, foran PC-en, på direktemeldingsprogrammet MSN. Av fire hundre kontakter var det cirka tretti pålogget. Så klart, det var jo sommer. Alle var ute med vennene sine, og de som var pålogget på MSN kunne jeg lese at var sammen med venner. ”Mia, Ingrid, Karen og Andreas har logget på.” Dette ville si at de var med hverandre. Hvem satt pålogget på MSN, mutters alene, på selveste sommerdagen? Jo, det skal jeg fortelle. Jeg gjorde det. Jeg satt pålogget på MSN, mutters alene, på selveste sommerdagen. Jeg kan bare huske ensomheten og ønsket om at noen skulle ringe meg og invitere meg med ut. Men det skjedde aldri. Det var etter en lang stund med venting at jeg bestemte meg for å gjøre noe som skulle gi meg mye glede og enda mer sorg. Jeg skrev i MSN-navnet mitt: ”Karianne og Malin”. En liten, hvit løgn.

 

Plutselig skjedde det. Øynene mine ble store som fotballer, munnen min åpnet seg og det var ikke mulig å lukke den, hodet sank en halv meter ned og jeg følte meg nærmest sjokkskadet. Kunne dette være sant? Det jeg hadde ventet så inderlig lenge på - hadde det endelig skjedd? Drømte jeg? Spørsmålene svømte rundt i hjernen min mens jeg leste på skjermen; ”Hei!” Gleden spredde seg rundt i kroppen som den aldri før hadde gjort, og jeg fyltes med adrenalin, så sterkt at jeg dunket hodet ned i pulten av opprømthet og spenning. ”Hrei” svarte jeg. ”Oi, jeg mebner hei”. Skjelvingen gjorde det umulig å stave riktig. Vi snakket litt frem og tilbake før jeg fikk et spørsmål som gjorde fingrene mine om til stål – ”Hvem er Malin?”.

 

Jeg fargeforsterket løgnen min og spilte videre. Beskrev Malin nøyaktig slik jeg så henne, og fikk henne til å høres vidunderlig ut. Hun var jo vidunderlig. Hun var høy, trent og med blondt, langt og flagrende hår. Klærne hennes var designet til akkurat hennes kropp, og hun hadde de mest nydelige skoene noen sinne. Ansiktet var flott formet, med trekk man ikke kunne se andre steder enn på tegninger. Hun var perfekt. Synd at hun ikke eksisterte.

 

De neste ukene var plutselig ”alle” interesserte i å snakke med meg. Om meg og mitt, men også om Malin. Skulle jeg avsløre meg eller fortsette å spille på Malin-spillet og få oppmerksomheten jeg ville ha? Jeg veide arket med fordeler og arket med bakdeler. Det var ett gram flere fordeler, og dette hadde en betydning; Game on.

 

Å snakke om Malin begynte å bli et kjedelig emne, og jeg startet heller å fortelle om alt det fantastiske vi opplevde sammen. Den årlige sydenturen vår, skiturene hver helg om vinteren, festingen hver helg og badingen hver sommer. Det var ikke måte på hvor mye vi hadde opplevd sammen, og hvor gode venner vi var. Vi var salt og pepper, vi var julebrus og pepperkaker og vi var dyne og pute; vi hørte sammen. Jeg fikk stadig forespørsler om bilder, men Malin hadde ikke fått seg Facebook og PC-en hennes var til reparasjon.

 

Flere måneder var gått, det nærmet seg jul. Malin-spillet gikk fortsatt bra, og det ga meg det jeg alltid hadde ønsket - venner. Trodde jeg. Jeg ble invitert ut hver helg. En og annen gang kunne jeg ikke være med, fordi jeg måtte gjøre lekser. Men for de nye vennene mine, skulle jeg ikke gjøre noen som helst lekser – jeg skulle til Malin.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil