Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Drømmeland

Drømmeland

Dette er en stil jeg skrev for noen uker siden. Nynorsk. Er nok en del skrivefeil, har ikke fått rettet den. Det er en novelle med nyromantiske trekk!

Sjanger
Novelle
Språkform
Nynorsk
Lastet opp
21.11.2009
Tema
Sjekking


Mona rusler sakte bortover den iskalde vegen. Hun kjenner hun skjelver og og at vottene snart fryser fast i sykkelen hun triller ved siden av seg. Det snør. Det snør enda mer, men Mona ser ikke snøkrystaller. Hun ser i stedet hjertelignende snø som daler ned fra den hvite himmelen. «Hans, Hans, søte lille hans» sier hun lavt med en litt skjelven stemme. Tenk om hun bare kunne si det. Si at hun alltid hadde likt han å at hun ville kysse han. Hun ville bare kjenne de våte leppene hans. Mona begynner å gå raskere bortover den snølakte vegen. Det er et stykke igjenn. Det er en god stund siden sist hun stod på skøyter nå.

 

For ca 3 månder siden fant Mona sitt eget lille sted. Hun hadde kommet hjem fra skolen og startet å krangle med moren sin. Moren hennes ble bare mer å mer rød i ansikte å tilslutt orket ikke Mona mer, så hun bare sprang inn skogen. Hun sprang så langt hun bare orket helt til all aggresjonen var ute, og da var hun flere kilometer inne i skogen. Da fant hun den passe store dammen, der hun kunne bade. Hun badet der hver dag alene, hele sommeren. Og når vinteren kom og hun kranglet med moren sin igjenn skjedde det samme. Hun sprang inn i skogen, og fikk da en ny ide om at hun kunne stå på skøyter i dammen om vinteren.


 

Så nå er Mona ved dammen igjenn. Første gang denne vinteren. Hun holder de slitte rosa skøytene i den ene hånden og sykkelhjelmen i den andre. Sykkelen har hun slengt fra seg borte ved det gamle, litt nålfattige grantreet. Mona har lyst på nye skøyter, men har ikke penger. Og ikke kan hun spørre moren sin. Aldri om moren hennes får vite om Monas hemmelige drømmeland.

 

Hun knyter skøytene ganske kjapt, reiser seg opp og vingler sakte ut på isen. Det er fortsatt kaldt ute, så Mona drar lua godt over ørene og starter å gå rundt i en sirkel. Tenker mere å mere på Hans. Hans er 17 år å hun er bare 15. Mona tenker hele tiden på at en så kjekk gutt som Hans aldri kommer til å bli forelska i henne.

 

«Han er vell opptatt han nå. Sitter sikkert på det rotete gutterommet sitt sammen med ei jente i klassen sin. Sikkert en platinablond jente som ikke kan forsjellen på en elefant og en ape, og som bare tenker på utseende til en gutt. Ånei, jeg kan ikke tenke sånn. Hans er verdens søteste gutt med verdens beste....» Det er alt Mona rekker å tenke før den ene skøyta hennes glir alt for langt fram og Mona detter med rompa rett på den harde isen. Isen var vell ikke så trygg som Mona trodde likevel, så isen sprekker å Mona faller gjennom og rett i ned i det iskalde vannet. Følelsen Mona kjenner i kroppen kan ikke beskrives. Hvorfor fortalte hun ikke moren sin om det hemmelig stedet så hun kunne komme å redde henne å det kunne bli en lykkelig slutt?

 

«Hjelp! Hjelp! Hjelp meg ! Jeg trenger hjelp» roper Mona mens hun prøver å åle seg mot land.

 

Mona hører en moped sikkert bare 100 meter borte. Hun roper høyere og høyere, men kjenner hun mister krefter. Så utrolig sliten er hun nå. Plutselig hører hun mopeden stoppe og raske løpende skritt kommer mot dammen. Der ser hun Hans. Han tar av seg mopedhjelmen og kaster den i snøen. Snøen har ganske mange gule flekker, og det det er vell et tegn om at det er ikke bare Mona som holder til i drømmeland. Hans løper mot Mona, og gir henne et blikk fylt av redsel mens han roper:

 

«Ta tak i dette! Gjør det raskt, vannet er kaldt».

 

Hans prøver febrilsk å kaste ut et tau. Mona tar tak i det og drar seg mot land. Han hjelper hun opp og forsikerer seg om at hun har det bra. Mona ser Hans rett inn i øynene og sier:


«Takk. Du reddet livet mitt. Jeg kan ikke si hvor takknemmelig jeg er»

 

Hans ser på henne, og nikker og forteller at det var det eneste han kunne gjøre. Mona får en god følelse i kroppen. Hun er ikke kald en gang. Det eneste hun har lyst på er å ta tak i hendene hans og kysse han.

 

«Skal jeg kjøre deg hjem. Det er plass til en til på mopeden?» sier Hans.

 

Mona skvetter til. Hun har ikke fulgt med hva Hans har sakt men forstår at det var et spørsmål.

 

«Hmm, hva sa du?» sier Mona med en nervøs litt skjellvende stemme.

 

«Skal jeg kjøre det hjem?» gjentar Hans

Mona nikker og blir kjempe glad. Hun er ikke sikker på om Hans ser at hun smiler et lite lurt smil. Hun setter seg på den gammle, litt rusten mopeden. Hans gir henne hjelmen, og Mona skjønner fort at Hans bare har en hjelm, og at han gir den til henne.

 

Mona setter seg bak på mopeden. Holder et godt tak rundt Hans og har lyst til å sitte der for alltid. De kjører forbi snødekte trær og steiner og falleferdig hus som garantert har rast før vinteren er over. Hans stanser opp og skrur om nøkkelen på mopeden.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil