Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Reisen - den siste reise

Reisen - den siste reise

Om en soldats siste reise.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
09.02.2001

Lyset brant, med en lys klar flamme. En flamme fylt med ro, en flamme uten hat, men en flamme som skulle komme til å drepe.

Han smilte søtt til sin elskede. Hun satt på andre siden av bordet. Han skulle ut på sin siste reise, men ante det ennå ikke.

Lyset brant sakte og stille, det hadde ikke langt igjen. Det spraket svakt idet flammet kom til en vannfylt pore.

Smilet forsvant brått, det var som om han ante, selv om han ikke kunne ane. Han grep lidenskapelig hånden hennes, ga henne et siste kyss, gikk mot døren. Snudde seg en siste gang, smilte kort, og forsvant. Forsvant for henne, men ikke for lyset.

Han var soldat på vei fra permm. Perm som hadde vart så alt for kort. Han skulle ut i felten, kjempe mot tyskerne. Tyskerne med hakekors på ermene og jøder i leir. Han hatet dem ikke, men likte dem ikke heller, og om ikke kort tid skulle han komme til å drepe en.
Det tok ti dager å komme tilbake til fronten, to dager med tog, leirer og moraliserende prekner. Men omsider var han der. I en liten sørtysk by. De hadde ordre om å rydde byen, brenne alt, og drepe alle som ikke overga seg.
De hadde ryddet et hus. Et lite sørtysk hus. Det var bare en kvinne og et barn der inne, en sørtysk kvinne som gråt og skrek noe på tysk de andre ikke forsto, og et lite barn med ulidelig triste øyne. De hadde slept dem ut, begge to, barnet og kvinnen. Kvinnen gråt, barnet var stille.
Gråtingen økte i styrke da en av soldatene tente en fakkel og kastet den inn i huset. Hun skrek: «Mein Kind!» med armene strakt mot himmelen, og i det samme hørtes et spebarnsskrik innenifra.
Soldatene så forskrekket på hverandre, og mannen som hadde reist fra sin elskede løp mot huset.
Spebarnets skriv økte stadig i styrke.

Lyset brant urolig. Flammen flakket fra side til side. Voksen rant.

Mannen sto for en åpen dør. På andre siden var barnet, flammene spredte seg, men veien var fri, enda så lenge. Han nølte et øyeblikk, så for seg kvinnens bedende øyne, så for seg sin elskedes ansikt. Flammene hadde utnyttet tide. Åpningen var blokkert. Barnet var på den andre siden- Han hadde drept et barn.

Lyset blafret urolig.

Varmen begynte å bli uutholdelig, han måtte ut. Veien han hadde kommet var enda fri, han gikk ut.
Kvinnens øyne strålte, men kun til hun så at barnet ikke var med. Da sank hun, den sørtyske kvinnen, mot jorden. Han hadde drept et menneske, og ødelagt et liv.
Lyset hadde ikke lenge igjen. Det gikk på sine siste rester, og mannen merket det nå. Han var på sin siste reise. Ingen med liv på samvittigheten kan leve godt.
Han sendte sin elskede en siste tanke, en god en, og med kniv i hånd så han seg rundt, en siste gang.
I et hus like i nærheten brant et lys, et lys brant på sine siste rester.
Mannen grep fastere rundt kniven, nå måtte det gjøres.

Et vindpust, et himmelsk vindpust, fylt med varme og tilgivelse suste over en liten sørtysk landsby. Det blåste ut en flamme, en flamme som aldri mer skulle tennes.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil