Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Evighetens søvn

Evighetens søvn

En tekst om en jente som blir mobbet og til slutt ikke klarer mer.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
12.10.2009


Stemmer, over alt. De er inni meg nå. Hvorfor kan de ikke la meg være i fred? Det nytter ikke å ta igjen. Gjemme seg bort, løpe, bort, bort. Det er den eneste måten å komme bort fra dem på. Men så fort jeg setter meg ned ett sted kommer de tilbake. Bare at nå er de inni hodet mitt. Smerte.

 

Bilene tuter, jeg bryr meg ikke. Hvorfor skulle jeg? Jeg er på vei hjem fra skolen. Sjåføren i den bilen der syns hvis jeg gikk ut i gata uten å se meg for. Kunne han ikke bare kjørt på meg? Da ville det i hvert fall bli slutt på alt. Jeg lurer på hvordan det ville være å dø. Jeg har ofte tenkt på det. Det ville bli helt sort. Slutt på alt. Eller ville det? Ville jeg fortsatt høre stemmene? Så mange spørsmål men så få svar.

 

Helt siden 1. klasse har jeg hvert mobbeofferet. Nå går jeg i 10. Folk snakker om at de blir mobbet. Jeg blir hatet. Utfryst og utestengt. Det er ingen som vill ha meg her. Jeg tror de fleste lærerne synes jeg er en flittig elev. De aner ikke sannheten. Hva annet skal jeg bruke tiden i timene på? Motta stygge blikk og trusler fra de andre i klassen? Ingen vil noen gang forstå meg.


 

 

Det var tidlig en dag etter skolen. Jeg hadde nettopp kommet hjem etter å ha fått et blått øye på bussen. Det ble den vanlige unnskyldingen med at jeg gikk på døra, denne gangen også. Men da mamma førte meg inn på kjøkkenet ble jeg møtt av en søt duft av en herlig middag. Hadde mamma gjort dette for meg? Hadde hun funnet ut noe? Nei, det var umulig. Jeg hadde aldri sagt det til noen. Bordet var dekket med en fin hvit duk og hun hadde satt levende lys på bordet. ”hvorfor har du gjort dette?” spurte jeg overasket. ”jeg har noe å fortelle deg” svarte hun litt stille. Hun virket nesten litt skyldbevisst.

 

Da vi hadde spist litt av maten kremtet mamma. ”vi blir nødt til å flytte” sa hun stille. ”Jeg er blitt overført til ett annet kontor og det er ganske langt borte”. Mamma er advokat. Hun jobber nesten hele tiden så hun måtte ha veldig dårlig samvittighet. ”Jeg vet at du blir nødt til å reise fra alle vennene dine, men jeg blir nødt til å flytte”. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører. Vi skulle flytte! Kanskje jeg nå endelig kunne få fred. Begynne et nytt liv. ”Det er greit mamma, jobben din må jo komme først. Og dessuten, jeg kan jo fortsatt snakke med dem på mobilen”. Hun fikk tårer i øynene. Jeg kunne se det selv om hun prøvde å skjule det. Hun var glad. Glad for at jeg sa at vi kunne flytte. Skulle ønske jeg kunne være så glad.

 

Det gikk bare tre dager før vi skulle flytte. De tre dagene hadde hvert et mareritt. Det virket som om alle ville plage meg ekstra mye før jeg dro. Det var så vidt jeg orket å stå opp hver morgen. Det eneste som var ett lite lys i alt det grå var att vi skulle flytte. Bort, bort fra alt. Det skulle bli fint. Til nå hadde bodd i California. Vi skulle flytte til New York.

 

New York City. Befolkning: 8,5 millioner mennesker. Det er den største byen i delstaten New York. Dette er hvor jeg flytter. Det var større en jeg hadde forestilt meg. Høye skyskrapere over alt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare meg i en så stor by, men nå skulle jeg begynne på en ny skole, ett nytt liv. Bilen trillet frammover, over broer, gjennom gater. Det var utrolig mye å se på. Men omsider kom vi frem til leiligheten mamma hadde kjøpt. Den var ikke så stor at det gjorde noe, men den var stor nokk. Den hadde ett fint bad, en stue og kjøkken og to soverom.

 

 

De første dagene gikk fint. Det var vinterferie og jeg skulle ikke begynne på skolen før om 6 dager. Ferien brukte vi til å pusse opp leiligheten og sette inn nye møbler. Jeg fikk ny seng, garderobeskap og en skrivepult. Jeg malte rommet mitt i lyseblått. Til vanlig likte jeg ikke lyse farger, men dette var starten på et nytt, lysere liv. Dagene gikk og snart kom første dag på den nye skolen. Ingen kom bort og sa hei til meg. Det hadde jeg jo ikke forventet heller. Men det var fint å slippe truende blikk fra alle de andre.

 

I fysikktimen fikk jeg plass ved siden av en gutt. Han hadde halvlangt, blondt og ruskete hår, brune øyne og var allerede blitt bred over skuldrene. ”Hei, jeg heter Nick Collins”. Han smilte til meg. ”Hei” svarte jeg usikkert ”jeg heter Elise Hovland”. ”Du er ikke herfra er du vell?” spurte han vennlig. ”Nei, jeg har nettopp flyttet hit, jeg kommer fra California”. Vi ble sittende å snakke resten av timen. Han virket hyggelig og jeg bestemte meg for å bli bedre kjent med ham. Da jeg kom hjem gjorde jeg leksene før jeg gikk ut en tur. Det var spennende å se byen. Det var så mye å se på og så mange mennesker, at du vanskelig kunne forestille deg det. Jeg satte meg på en kafé. Det var ett hyggelig lokale med noen små bord og en disk. Da jeg hadde bestilt det jeg skulle ha satte jeg meg ned og begynte å tenke på hvordan livet mitt hadde forandret seg siden jeg kom hit. Jeg fikk fortsatt tårer i øynene da jeg tenkte på de vonde årene jeg hadde hatt i California. Stemmene hadde brent seg inn i minne mitt som vonde svimerker. Jeg ville nok aldri få den selvtilliten jeg hadde hat før jeg begynte på skolen.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil