På 1800-tallet bestemte den russiske tsaren at Tsjetsjenia var en del av Russland. Tsjetsjenia nektet å underlegge seg tsaren. Som respons kom russiske soldater og brente ned skogene deres, drikkevannet ble forgiftet, avlingene ødelagt og menn, kvinner og barn ble hensynsløst drept. I 1817 innvanderte russerne Kaukasus. Tsjetsjenia ble overvunnet etter at motstandshelten deres Imam Sjamil ble tatt til fange i 1859. Før den tid hadde mangfoldige tsjetsjenere blitt deportert til Tyrkia.
Like etter den russiske revolusjonen i 1917 dannet flere stater i Kaukasus en uavhengig føderasjon og erklærte at de var uavhengige fra Sovjetunionen. I borgerkrigen som fulgte valgte Tsjetsjenia å stole på Lenin som hadde lovet de undertrykte nasjonene frihet og selvstendighet. Men isteden tvang han tsjetsjetnske bønder inn i kollektivbruk og moskeene deres ble brent. De som drømte om frihet ble forfulgt og drept.
Under den andre verdenskrig måtte de kjempe mot Hitler og Stalin på samme tid. I 1944 ble de stappet inn i godstog og deportert til Sibir og Kasakhstan fordi Stalin mente at de samarbeidet med Nazi-Tyskland. Ifølge sovjetiske arkiver ble 387 229 mennesker deportert, stort flere var det ikke på den tiden. Iskalde vintre, tyfus og sult drepte over 100 000 tsjetsjenere.