Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Under syrinene

Under syrinene

Novellen handler om å føle seg alene, og det å bli mobbet.

Karakter: 6/5 (8. klasse, tentamen)

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
06.09.2009


Subb, subb, subb. Skrittene mine subbet nedi bakken, jeg halte ut tiden det jeg kunne. Det var ikke det at det var gøy å komme for sent til frøken Olsen sine timer – for det var det slettes ikke – det var de andre. De som alltid ventet på meg i friminuttene, eller før skolen. De som alltid tok de nye tingene mine, eller bare var der. Det var også de som alltid skulle pikse, sparke og slå meg. Det var ikke det at det hadde vært så ille, om det var av og til. Men det var det ikke, det var hver eneste dag.

 

Noen dager var det ekstra ille. Jeg følte at det kom til å bli en slik dag i dag. Det var ikke fordi det var dårlig vær eller noe. Men de hadde latt meg gå i fred i hele går, derfor var jeg sikker på at dette kom til å bli en av de ille dagene. Skolen dukket fram i grålysningen, latteren fra skolegården var borte. Det hadde ringt. Jeg gikk litt raskere, så slapp jeg kanskje å komme alt for sent.

 

Gangene inne på skolen luktet sykehus, jeg hatet den lukten. Jeg hadde vært på det lokale sykehuset et par ganger for å besøke mamma. Mamma var ofte innlagt, hun hadde hatt det legene valgte å kalle ”ustabile lunger”. Den egentlige måten å si det på var at lungene hennes kunne kollapse akkurat når det passet de. Det hadde skjedd et par ganger. Men nå var ikke mamma lengre på sykehuset, hun var blitt flyttet til kirkegården. Det var legenes feil. Noe hadde gått galt under en operasjon, og mamma hadde dødd.


 

Mamma hadde vært en isolert dame, og det kom derfor nesten ingen i begravelsen. De få som kom hadde sett på meg med store tårevåte øyne, og sagt masse fine ting om mamma. De hadde vel gjort det for at jeg bare skulle ha gode minner igjen etter henne. Men det var ikke slik jeg ville huske mamma, jeg ville huske henne som den hun faktisk hadde vært, og hun hadde vært langt fra perfekt. Det var vel kanskje derfor jeg ikke hadde grått i begravelsen, alt sammen, inkludert talene hadde føltes så falskt. Da noen kom bort til meg hadde jeg bare sett surt på dem, og snudd meg vekk.

 

En skarp stemme vekket meg fra minnene, det var stemmen til frøken Olsen.

”Jaså er det her du er, det overrasker meg at du bryr deg så lite om undervisningen.”

Jeg ble rød i ansiktet, jeg kunne ikke komme på noe å si. Frøken Olsen stirret på meg, mens jeg bare stod der, og ble rødere, og rødere.

 

Heldigvis så ringte klokken, eller det vil si, jeg slapp i hvert fall frøken Olsen. Mens de andre i klassen syntes tydeligvis jeg fortjente litt ekstra i dag, siden jeg hadde kommet for sent og greier. De kom i hvert fall mot meg nå. Stilte jeg i en ring, det følte ut som at jeg krympet. Eller at de vokste, det begynte med små dult. Så var de over meg, de sparket og slo, de kløp og bet. Jeg kunne ikke forsvare meg, bare lå der. Til slutt ringte det, da var jeg for lengst bevisstløs.

 

Det neste jeg husker er den stramme sykehus lukten, og plast hansker. En sykepleierske stod over meg. Hun vasket meg over alt i ansiktet med noe som sved. Hun smilte, et pent hvitt colgate smil. Fra det øyeblikket lovte jeg meg selv å bytte tannkrem merke.

”Sånn, da tror jeg alle sårene er rene, du skal bli her over natten. Legene ville holde deg observasjon til i morgen.” Sykepleiersken så på meg. Hun hadde et navneskilt på den hvite frakken sin, på det stod det ”Ingrid”. Ingrid så på meg, smilte og gikk ut av rommet.

 

Jeg må ha sovnet igjen, for neste gang jeg våknet var det helt mørkt ute. Den tikkende klokken på nattbordet viste at klokken var fem på fire. Jeg så meg rundt i rommet, det var kun noen få møbler der. Jeg tenkte at enten hadde sykehuset bare et veldig lavt budsjett, ellers hadde ikke politikerne gitt de nok penger.

 

Det eneste som var der av møbler var en lampe, sengen og et nattbord. Jeg prøvde å få sove igjen, men jeg fant snart ut at det var helt umulig. Jeg var lys våken. Det hang en kalender også i rommet. Den viste at det var 5. oktober. Men vent litt 5.oktober. Det hadde vært 3.oktober da jeg hadde kommet for sent på skolen. Jeg forstod med et sjokk at jeg hadde vært bevisstløs i nesten to døgn. Legene hadde sagt at de ville ha meg her til i morgen. Det betydde at jeg ikke skulle på skolen igjen før mandag, siden det var fredag nå.

 

Resten av natten brukte jeg på å tenke på mamma, og på hvordan de andre hadde lurt seg unna.

 

Neste morgen kom det en sykepleierske inn, det var ikke Ingrid. Den eneste likheten mellom henne og Ingrid var det falske colgate smilet. Hun hjalp meg på med klærne, og fulgte meg ned. Nede i venterommet måtte jeg pent sitte et par timer å vente på å bli skrevet ut.

 

Da jeg endelig slapp ut var det som møtte meg akkurat like nitrist som det på innsiden. Ute var det overskyet, og en fuktig stank av røyk og kloakk hang rundt område. Pappa stod og ventet på meg, ikke en eneste gang hadde han besøkt meg på sykehuset. Mamma hadde jeg mistet for litt under et år siden, pappa hadde jeg aldri hatt.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil