I 1890 oppstod nyromantikken, som var ein reaksjon på realismen og naturalismen. I realismen og naturalismen blei det satt problem under debatt og samfunnsforhold blei skildra. Men i nyromantikken var forfattarane interessert i noko anna, nemleg mennesket sitt sinn. Dei var opptekne av følsomme menneske, gjerne dei som ikkje var slik som alle andre. Vanlege menneske som klarte å tilpasse seg det moderne samfunnet var ikkje noko å skrive om, meinte dei. Sigbjørn Obstfelder var ein av lyrikarane som tydeleg sette ord på framandkjensla overfor den moderne utviklinga.
Obstfelder var ein grublande, fjern og rastlaus mann. Forfattarskapen hans var merkeleg, men hadde stor betydning for moderne lyrikk i Noreg. Tekstane hans handla om blant anna framandkjensle, angst, livsrus og religiøs lengsel. Mange av tekstane hans var prega av musikk, for han spelte fiolin og komponerte. Han blanda seg ikkje inn i politikken, og var klart antirealistisk. Han ville ikkje setje problem under debatt, slik som Georg Brandes hadde oppfordra til. Det gir han uttrykk for i diktet «I en eventuel digtsamling»: