Rett og slett urettferdig. Jeg krysset armene, et misunnelig blikk ser Molly boltre seg rundt på plenen, ser hennes rosa kjole danse rundt de små føttene hennes, ser hennes lange blonde hår bølge som et banner i vinen. Jeg var syv hun var fire og ho var min søster. Øyne mine gikk ned på kjolen hennes igjen og igjen, og jeg la merke til alle de vakre glitrende detaljene i den fantastiske rosa kjolen. Samtidig begynte Molly å synge noen dumme sanger hun hadde lært i barnehagen.
Vi begge hadde blondt hår, og kaffe brune øyne akkurat som foreldre våre, men jeg var ikke akseptert. Pappa nektet. Men hvorfor? Hvorfor kunne ikke jeg ha på meg de samme klærne som Molly har? Hvorfor kan ikke jeg ha rosa, den mest fabelaktige fargen i hele verden?
Hvorfor er jeg nødt til å bære blå jeans og dinosaur t-skorte? Kom igjen, hvorfor kan jenter bruke blå som er en av de største gutte fargene da? jeg kjønte han ikke. Sant nokk hadde jeg ikke sett noen andre gutter i kjoler og skjørt, men jeg føler meg så forskjellig fra alle andre.