Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Gullhjertet

Gullhjertet

Handler om en gift jente i Egypt og hennes første tur utenfor palasset hun bor i.

Karakter: 5+ (10. klasse)

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
09.05.2009


Øynene hennes glitret som de vakreste smaragder. Hun løp barbeint gjennom palassets ganger i den nydelige hvite sommerkjolen sin. Det var noe lett og ledig over skrittene hennes, som fikk det til å se ut som om hun danset, en dans som varmet alle sine hjerter. Palasset var stort og i lyse farger, og det lå like utenfor Kairo i Egypt. Ektemannen hennes var han som eide det, og han gav henne alt hun ønsket seg.

 

Hun hadde aldri vært i Kairo før, bare vært i sitt barnedomshjem og dette nydelige palasset. Til hennes 19 årsdag hadde hun fått en nydelig hvit hest. Den var så grasiøs og elegant, og hun elsket den. Hun red vanligvis rundt i palasset sine hager og på ridebanen, men hun ønsket å ri utenfor palasset sine murer.

 

Hendene hennes dro ifra forhenget til kontoret og hun gikk rolig inn. Mannen hennes satt i stolen og så opp på henne. Et smil gled over leppene hans når han så hun danset mot han og satt seg på bordet rett ved han. “Er det mulig at jeg kan få ri til Kairo?” Stemmen hennes var lett og ledig, og vakrere enn fuglesang. Han så overrasket på henne, det var ikke helt hva han hadde forventet.


“Selvfølgelig, alt du ønsker”, sa han og smilte varmt til henne. Hun bøyde seg fram og kysset han lett før hun danset ut av rommet i den hvite sommerkjolen.

 

Hovslagene var lette og ledige da hun og de to vaktene red det siste stykket mot Kairo. Hun satt i den hvite sommerkjolen og en matchende hvit hatt på Fighter, som hesten hennes het. Hun var ikke klar over at hennes sorgløse liv ville bli så påvirket som det skulle bli. Hun var ikke klar over hvor mye sorg hun ville gå gjennom.

 

Da hun red inn i byen ble hun bare sjokket. Fattige familier satt langs veikanten i skur og håper på at noen skulle gi dem penger eller mat. En liten gutt på rundt 6 år, så storøyd på henne og hesten. Den lille gutten reiste seg, og ribbeina ble tydelige på den magre kroppen. Han gikk mot henne og strakte den spinkle hånden mot Fighter. Hun hadde ikke noe imot det. Men vaktene hadde tydeligvis veldig mye imot det. Den eldste vakten red mot gutten med en kjepp i hånden, og i det som føltes som en evighet, så hun øynene til gutten bli fylt med skrekk. Så hørte hun slaget. Et slag som hun visste skadet han, et slag som ble slått fordi han var fattig og hun var rik. Øynene hans ble fylt med smerte. Tårer dukket opp i øynene og han holdt seg mot magen hvor han ble slått. Like etterpå falt den magre kroppen i bakken og han stønnet av smerte. “Gå!” Stemmen til vakten var hard, og hun fikk hesten til å gå motvillig framover. Begge vaktene fulgte etter henne og viste ingen tegn til å stoppe og hjelpe gutten. Da hun snudde seg så hun blodet som rant fra magen hans og de andre fattige barna som løp bort for å hjelpe han. Alle sendte henne drepende blikk.

 

Senere den dagen satt hun alene på sengen på rommet sitt. Hun så for seg de fattige barna og gutten, om og om igjen. Bildene kom tilbake hele tiden. Hun sukket og tørket vekk tårene fra øyekroken. Hun så bort på gullhjertet som stod på nattbordet hennes. Hun hadde fått det av Rhomiro, dagen etter de hadde giftet seg. Det var et stort hjerte av ekte gull. Det betydde mye for henne, for det var et tegn på deres kjærlighet.

 

Det banket forsiktig på døren. “Kan jeg komme inn?” Stemmen til Rhomiro var forsiktig og nølende. “Ja”, svarte hun og prøvde å høres glad ut, men lyktes ikke helt. Døren åpnet seg og han gikk forsiktig inn. “Hvordan går det?” Stemmen hans var lettere denne gangen og han smilte forsiktig. Hun trakk på skuldrene, “bra tror jeg”. Han satt seg ned på sengen ved siden av henne og strøk hånden over det lyse, bølgete håret hennes. Han så henne dypt i øynene. “Du vet, de er jo mindre verdt enn oss. Du trenger ikke å bry deg om dem. De greier seg fint selv, og slike ulykker skjer.” Stemmen var myk og prøvende.

 

Hun visste ikke hvorfor, men hun ble rasende. “De er like mye verdt som meg! De er levende mennesker, og vi behandler jo våre dyr bedre enn dem, og det skal ikke være slik!” Hun snakket raskt og beskyttende. Han sukket tungt.

“De er verdt mindre enn oss. Gud har bestemt det skal være slik, og det skal ikke vi blande oss inn i!” Stemmen hans var hissig. De hadde aldri kranglet før i løpet av de fem årene de hadde vært gift. Stemmene deres steg og blir hissigere og hissigere for hvert sekund mens de argumenterte. Det var som å se to katter, klare til å angripe den andre. Hun reiste seg og gikk mot vinduet.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil