Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > En finale

En finale

Novelle om en fotballfinale med en brå og uventet avslutning.

Karakter: 6 (sidemål, 10. klasse)

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
09.05.2009
Tema
Fotball


Så satt vi der. Klare til kamp. Hele laget var samlet. Vi var spente. Publikum var spente. Hele året hadde vi ventet på denne dagen. Denne dagen som ingen skulle tro kunne komme. Men jo, laget som tidligere hadde kommet på siste plass var nå klart til å vinne. Vinne hele greia. Klare for å stå på toppen av seierspallen. Inne i garderoben var det stille. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne bunnlaget komme så sterk tilbake? Jeg syntes jeg kunne høre publikum fra utsiden. De ropte slagordene; ”Kom an Orre, yeh yeh yeh”. Det var opp til oss. Opp til gutter 15 laget å gjøre bygda stolte. Vi kunne ikke gjøre feil nå. Jeg satt og putla med skolissene. Treneren var også stille. Jeg kunne kjenne svetten renne nedover ryggen allerede. Til og med Tom Arild var nervøs. Jeg så det på han. Jeg så hvordan han så ned på føttene sine og skalv. Han som aldri er nervøs. Han som nesten skårer alle målene. Jeg forstod han godt. Det føltes jo som om hele bygda var samlet utenfor. I hvertfall hørtes det sånn ut.


 

 Jeg reiste meg opp fra garderobebenken og så ut vinduet. Fotballmatten var nyklipt. Grønn og fin.

- Å, i alle dager så mye folk! tenkte jeg. Hele langsiden var dekt av folkemasse. Store og små. Alle var komne for å se. Nå kjente jeg det virkelig. Det føltes som en hel sverm av sommerfugler hadde tatt plass i magen. Jeg satt meg ned igjen.

- Ja vel, gutter, sa treneren oppmuntrende.

- Vi kjører vanlig taktikk. Tom Arild på spissen og så videre. Ja, dere vett. Klokken nærmet seg. En halv time til avspark. Vi måtte snart ut og varme opp. Jeg trodde jeg skulle dø. Dø av nervøsitet. Ja, så gale var det. Treneren reiste seg.

- På tide å gå ut.

 

Stemninga var til å ta og føle på. Vi gikk som et landslag bort mot banen. Fantastisk. I tillegg til å være nervøs var jeg stolt. Stolt av å være med på laget. Laget som var klar til og vinne. Klar til å gjøre hele bygda stolte. Skoene satt godt. Og de grønne draktene vårs skinte i solen. Treneren gikk i spissen med ballsekken hengende rundt hans venstre skulder. Resten gikk bak. Jeg bakerst. Gresset føltes betre enn før. Mykt som en hard madrass. Tett som den friskeste busk. Flatt som et liggeunderlag. Perfekt. Til og med en journalist fra lokalavisen var på plass. Betre kunne det ikke bli.

 

Vi begynte så smått å varme opp. Jogga forsiktig fram og tilbake. Løfta knea over livet. Jogga og spurta. Sprang sideslengs og bakover. Hoppa og krøyp. Jubelen var der allerede; ”Heia Orre”. Det andre laget kom akkurat ut på banen. Blå drakter med hvite striper. De hadde ikke tapt en eneste kamp hele sesongen. Då jeg først fikk se dem, så jeg at vi kanskje ikke hadde en sjanse. Mye større enn oss var de og. Jeg tenkte ikke så mye over det. Det andre laget fikk langt fra den samme oppmerksomheten som oss. Og de hadde bare så vidt tilskuere med seg.

 

Klokka nærmet seg mer og mer. Fem minutt igjen. Tre minutt igjen. To minutt igjen. Vi samlet oss rundt treneren for å få vår siste veiledning.

- Nå står det om gullet gutter! sa han oppkvikkende.

- Vi har ikke råd til å gjøre noen feil. Forstått? Vi svara med et optimistisk ja.

- Tom Arild, du setter kula i mål. Og viser de ”byasene” hvem som er sjefen. Deg har vi ikke råd å miste, så du må passes litt på. Kom inn når dere er slitne. OK?

- JA, sa vi i kor.

- Så sett i gang! Vi sprang ut på banen og fant posisjonene. Det var stille. Tom Arild og en fra det andre laget hilste på dommeren. Vi fikk starte. Det var fortsatt stille. Dommeren bles i fløyta. Kampen var i gang.

 

Publikum jubla, og stemninga var i taket. Jeg gjorde det jeg kunne best. Venstre bekk i forsvar. Tida gikk. Kampen gikk. Ingen mål. Forsøk på forsøk. Men nei. De hadde et godt forsvar. Det hadde vi også. Tom Arild fikk det ikke til. Han fikk ikke ballen i mål. 15 minutt var gått, og vi hadde hatt klart flest sjanser. Det føltes som om publikum var skuffa.Men stemningen var der fortsatt.

 

Kipers ball. Ballen ble skutt ut og traff midtbanen. Jeg stod og tok imot. Jeg hadde ballen.

- Her! ropte Tom Arild. Jeg tenkte meg raskt om, før jeg vente en kjapp pasning. Perfekt. Tom Arild alene med to forsvarspillere. Høyre midt kom opp fra siden.

- Jeg er med. ropte han. Ja, nå går det. Han nærmet seg mål. Ballen føyk som en rakett. Venstre målstolpe, og rett i nettet. MÅÅÅL! Alle skrek av glede. Orre ledet en, null. Ja, nå kunne det ikke gå betre. Kampen forsatte. Jeg så gleden komme tilbake hos tilskuerne. Vi var på veg til seier.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil