Mandag 13. mars, 1948
Kjære Familie
Jeg sitter her og skriver til dere der hjemme. Jeg føler meg ensom og trist. Her er jeg, helt alene, uten mat og drikke. Jeg vil ikke gi slippen på dere, men da må dere fortsette å tro på at jeg er i live enda. I omtrent 3 lange år har jeg ikke sett dere. Jeg savner å klemme dere å kysse dere på kinnet å si «Jeg er glad i dere»
Tiden går så altfor sakte, jeg har ingen ting å gjøre. Det eneste jeg får lov er å være stille å ikke si noen ting, fordi da vil jeg bli skutt.
Jeg tenker mange ganger at dette vil gå bra til slutt, at jeg er hjemme snart og kan gi dere kos og klem. Håper dere er trygge hjemme, for jeg vil komme hjem å vite at jeg har noen hjemme som venter på meg. Jeg prøver å unnslippe dette, men det er ikke lett. Dette er en tysk fangeleir, tyskerne skulle ha inn alle norske menn til slave arbeid og pengesvindling. Jeg jobber med å lage falske penger, hvis jeg gjør en god jobb, så får jeg mat og vann. Av og til tenker jeg på at jeg vil ta mitt eget liv, men vil ikke gjøre det.
For en kort tid siden la jeg brev og penn i lommen, nå skulle jeg prøve å finne en vei ut. Jeg brukte sengen min til å lage en slags øks som jeg hogget meg gjennom veggen med, jeg hoppet ut av vinduet og landet hardt 3 meter nede. Jeg hørte en tysk soldat ropte høyt ved siden av cellen min «En fange har unnslippet, han løper mot gjerdet» Jeg hørte skuddene føk forbi ansiktet mitt, jeg var redd. Jeg begynte å klatre opp over gjerdet og fikk en kule i armen, en sånn smerte har jeg aldri kjent maken til, der var som om hele armen min ble revet av på et blunk. Nå var jeg over gjerdet, soldatene fulgte etter meg med våpen og hunder.
Kastet meg selv inn i en bil og slo ned sjåføren og dro han ut av bilen, jeg hoppet til side og kjørte lynraskt av gårde. Soldatene hoppet inn i bilene, ladet geværene å kjørte etter meg. Nå er jeg veldig nervøs, adrenalinet pumper og hjertet dunker som bare det. Tyskerne skrek til meg i roperten
«Nå stopper du ellers så vil du dø umiddelbart!» Jeg så i speilet at soldatene prøvde å skyte etter meg, så snudde jeg meg rundt og kjørte av veien.
Soldatene trodde jeg var død siden bilen eksploderte, men jeg krabbet ut av den før den eksploderte så jeg er i live. Dette høres kanskje mer ut som en fortelling enn et brev, men dette er sant. Etter jeg hadde krabbet ut av bilen, så løp jeg inn i skogen for å gjemme meg. Klarer ikke å slutte å tenke på dere, savner dere så veldig mye. Nå er jeg hvertfall fri, og er på vei hjem, så håper dere er i live, hvis dere er borte fra meg, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg lover at jeg vil komme trygt hjem og være uskadd, men minnene vil alltid være hos meg, det som har skjedd er det værste jeg noen sinne har vært med på.
Dere vil få dere en overaskelse når jeg kommer hjem, det kan jeg love dere, både på hvordan jeg ser ut og hvor redd og trist jeg ser ut.
Hilsen Far
Etter familien min hadde lest brevet, begynte tårene å renne nedover de sprukne leppene deres og kinnene deres. De hadde dratt hjem til huset vårt for å slappe av og roe ned, så banket jeg på døren, det tok en liten stund før noen reagerte, men plutselig åpnet døren seg å min kone kom ut med tårer i hele ansiktet sitt, jeg begynte å gråte når jeg så ansiktet hennes igjen. Jeg kysset henne på munn og ga henne den største klemmen som noen gang har blitt gitt, mens jeg klemte min herlige kone så kom de andre familiemedlemmene mine, min datter, sønner, søster og bror. Alle kom gråtene ut, de gråt både av glede og retsel. De gav meg en klem alle sammen og sa «Pappa, vi har savnet deg så veldig, vi har ikke ord» Jeg svarte på gråten «Du kan ikke tenke deg hvor veldig mye jeg har savnet dere også har jeg hatt det så veldig vondt, men alt ordner seg nå skal dere se».