Mandag 13. mars, 1948
Kjære Familie
Jeg sitter her og skriver til dere der hjemme. Jeg føler meg ensom og trist. Her er jeg, helt alene, uten mat og drikke. Jeg vil ikke gi slippen på dere, men da må dere fortsette å tro på at jeg er i live enda. I omtrent 3 lange år har jeg ikke sett dere. Jeg savner å klemme dere å kysse dere på kinnet å si «Jeg er glad i dere»
Tiden går så altfor sakte, jeg har ingen ting å gjøre. Det eneste jeg får lov er å være stille å ikke si noen ting, fordi da vil jeg bli skutt.
Jeg tenker mange ganger at dette vil gå bra til slutt, at jeg er hjemme snart og kan gi dere kos og klem. Håper dere er trygge hjemme, for jeg vil komme hjem å vite at jeg har noen hjemme som venter på meg. Jeg prøver å unnslippe dette, men det er ikke lett. Dette er en tysk fangeleir, tyskerne skulle ha inn alle norske menn til slave arbeid og pengesvindling. Jeg jobber med å lage falske penger, hvis jeg gjør en god jobb, så får jeg mat og vann. Av og til tenker jeg på at jeg vil ta mitt eget liv, men vil ikke gjøre det.