Veggen foran meg er mørkeblå. Det har den vært siden jeg kjøpte huset, for førti år siden. Veggen er full av små sprekker, og enkelte steder flasser malingen av i store flak. Blikket mitt flytter seg til vinduet. Utenfor er været omtrent som humøret mitt. Det kunne vært bedre. En flokk med fugler flyr avsted i V-formasjon. De skal tilbake til varmen.
Jeg ser lengtende etter dem. Misunner dem. Sommeren er over. Blikket mitt vender tilbake til veggen. Kall meg gjerne gal, men jeg liker å sitte og se på denne veggen. Det jeg ikke har sagt til noen, er at den minner meg om meg selv. Selv fargen, mørkeblå, står ikke så verst til sinnet mitt, selv om svart kanskje hadde matchet best. Jeg reiser meg, snubler bort til trappen og klatrer ned. Jeg begynner å bli for gammel til å bo i dette huset. Jeg merker det godt, jeg har begynt å utsette å gå opp trappen. Gamlehjemmet neste. Hurra. Tenk, søttifire år, og fortsatt ungkar. Det er kanskje kult når man er tjue-tretti, men søttifire! Da er det bare patetisk.