En oppgave om en som har mistet alt og må ta en viktig avgjørelse. Dø i sykesenga eller dø hjemme med hjerteattakk?

 

Kapittel 1: Ingen!

Hordan kunne dette være sant? Hva var det jeg hadde rotet meg inn i? Det var ikke dette jeg ville med livet mitt! Ikke dette! Ikke nå! Aldri!

Skoleklokka ringte. Fortrinnene dundret i hallen. Ingen stoppet. Ingen ville se på meg. Ingen. Jeg var et monster. Et monster sier jeg. Et monster uten en familie. Ingen ville bry seg om meg. Nei, ingen.

Hvorfor var det slik? Jeg ville ikke dette. Hvorfor?

Skitten sprutet til alle kanter når jeg gikk. Fulgte sin egne vei. Sitt eget mønster. Ikke min vei. Ingen ville følge min vei. Ingen.

Skolesekken gikk i gulvet med et ”dunk”. Jeg brydde meg ikke lenger. Ikke om bøkene mine ble knust eller om skrivebøkene mine ble krøllet. Hvorfor skulle jeg bry meg egentlig? Alle mine venner hadde sviktet meg og familien min døde i en ulykke på Storo den kvelden.

Hvorfor jeg er alene? Ja, hva tror du? Jeg har jo ingen å være sammen med lenger. Etter jeg mistet foreldrene mine, har jeg levd i smug. Vel, egentlig ikke helt i smug, men jeg har levd isolert fra omverden. Ikke snakket med noen siden da. Bare deg. Du er den eneste som vet om dette.

Du liker det. Jeg ser det på deg. Smilende og glad. Ikke en bekymring i det hele tatt. Bare glede.

Hva slags valg jeg har tatt? Skole, mener du? Vel, jeg har valgt å bli elektriker. Jeg tenker at det er en ting jeg er god til. Jeg liker å drive med elektriske ting. Men jeg er ikke sikker på om jeg kommer inn. Jeg har ikke bare bra karakterer, vet du. Du av alle jeg kjenner… eh… jeg mener kjente, vet det best. Jeg mener jeg kjenner jo deg. Du har jo alltid vært der for meg.

Hvorfor går du? Skal du hjem og spise? Å, ok, ha det da! Ser deg i morgen da! Hvis det blir noen i morgen. Jeg er ikke sikker lenger om jeg overlever uten familien… og deg.

 

Kapittel 2: Jeg vil ikke dø!

Du kan ikke mene dette! Jeg tror det ikke!” Han ristet på hodet og foldet armene.” Jeg ville ikke tro det jeg heller, men tallene er klare. Du kan ikke leve stort lenger. Savnet fra familien og vennene dine har tæret på hjertet ditt og gjort deg svakere for hver dag. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde deg våken før du sovner inn.” Hjertet mitt bristet. Jeg kjente det. Skulle jeg virkelig dø? Uten at jeg skjønner det? Uten at jeg velger det selv? Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Jeg kunne ikke dø. Ikke her. Ikke nå. Aldri.

Jeg kastet meg av stolen og løp. Løp bortover hallen. Løp. Løp. Løp. Stopp. En hvit vegg. Jeg var fanget. Hva skulle jeg gjøre? Jeg snudde meg. Hvite menn. Hvite menn i legedrakter. Kom mot meg. Ville ta meg. Jeg kunne ikke bare la dem gjøre det. Ikke igjen.

Jeg klamret meg mot veggen. Klatret. Nytteløst. De kom nærmere. De ville snart ta meg. Jeg kikket meg til venstre. Ingen dør. Høyre. Nei, ingen.

Hender. Hender kom mot meg. Hvite og kalde hender.

Det ble mørkt. Stoff kilte mot hodet mitt. Hadde de puttet meg i en sekk?

Golvet gnisset mot rumpa mi. Det var ikke morsomt. Jeg følte meg som et dyr i et bur. Bare at buret var en sekk. En klam og varm sekk.

Gnissingen stoppet. Sekken ble åpnet og lyset flommet inn. Jeg ble blind. Jeg lokket øynene og ville ikke åpne dem igjen. Uansett hva!

Jeg følte at hodet mitt skulle sprenges. Hvert minutt var evigvarende. Jeg åpnet øynene. De hvite mennene sto og så på meg. Hva var det de ville med meg?

Enda en hånd ble rokket frem. Jeg lukket øynene hardt. Men de gjorde ingenting. Jeg åpnet øynene igjen. De sto og snakket sammen. Hva snakket de om? Om meg, kanskje?

De snudde seg. Vendte seg mot meg. Skuffet. Triste.

”Hva?” ”Du dør snart. At du løp, øket risikoen din for å dø.” Jeg kjente en smerte i brystet. ”Jeg er ikke sikker hvor lenge du vil overleve.” Smerten vokste. Som en kule i brystet mitt. Den vokste. Smerten vokste. Jeg skrek. Fikk det ikke til å slutte. Hjerteslagene saktet ned. Saktet ned. Saktet ned. Stopp. Hjerteslagene stoppet. Jeg fikk ikke puste. Øynene mine ville ikke lukke seg. De ble åpne. Det ble svart. Jeg kunne ikke se klart. Der. Svart. Alt var svart. Jeg …var dø.

 

Kapittel 3: Kordan leve når man er døyde?

Hvordan det føltes? Vel, jeg kjente ikke min egen pust gjennom lungene lenger. Jeg kunne ikke røre meg. Alt var svart. Jeg ville ikke dø slik. Ikke der. Uten deg.

Jeg ville dø med deg. Deg ville jeg holde rundt og kjenne din dype og varme pust mot nakken min. Kunne jeg ikke få det? Bare se deg en siste gang? Jeg fikk ikke det. Ikke en gang se deg.

Jeg savnet deg. Savnet deg så mye. Du vet det? Du bare nikker. Hvordan tror du at det føles? Jeg sendte deg meldinger dag og natt. Hvorfor kom du ikke til meg? Du sier at du ikke ville se meg dø? Hvorfor? Elsker du meg, ville du være der for meg. Ikke sitte hjemme og vente på at jeg skulle dø. Hvordan kunne du? Jeg stolte på deg. Jeg elsket deg. Jeg vet ikke lenger. Jeg vet ikke hva jeg vil lenger.

Vil du jeg skal komme tilbake? Da sier jeg en ting;

Hvordan kan man leve når man er død?