Hun var 19 år, han 21. Hun var ikke klar for dette! Alle slags tanker surret rundt i hodet i det hun satte seg i bilen og kjørte i full fart ut fra den lille landsbyen. De har vært sammen siden hun var 14, og hun elsket han utrolig høyt. Det var ikke noe tvil om det. Men nå rømte hun fra alt sammen. Fra den tryggheten hun var vant til, men som brått hadde forsvunnet.
Mina gruet seg til å dra hjem til den lille landsbyen hun hadde forlatt for 8 år siden. Hun skulle bare være der i to uker for å passe nevøen Mads mens søsteren hennes og mannen var på ferie, men alle minnene hadde kommet så fort tilbake når hun hadde sagt ja til å passe Mads. Foreldrene hennes bodde ti minutter unna søsteren, men de var blitt for gamle til å passe barnebarnet i to uker. Magen ble mer og mer urolig jo nærmere hun kom landsbyen, og da hun så velkomstskiltet hoppet hjertet over et par slag.
Hun kjørte opp innkjørselen til søsterens hus, grusen raslet mot hjulene. De hadde pusset opp huset siden sommeren for to år siden, da hun sist var her. Det tok ikke lange tiden før søsteren kom stormende ut døren med Mads i helene.
- Hei Mina! Så godt å se deg. Hvordan gikk turen?
- Hei Turi. Turen gikk fint. Det ble litt rot med flyet, men det gikk bra tilslutt. Er dere ferdigpakket og klare til å dra?
- Ja, det er vi. Men vi må en liten tur innom byen før vi drar til flyplassen, er det greit om vi drar nå?
- Ja da. Jeg og Mads skal nok få det morsomt.
- Han har gledet seg til å tilbringe litt av sommerferien med tanten sin.
- Så fint. Hvor ble det av han forresten? Jeg så han da jeg kom.
- Å, han er nok i trehytta si bak i hagen.
- Åja.
- Men vi får nesten komme oss av gåre vi.
Turi gikk bak i hagen for å si ha det til sønnen sin før de dro. De satte bagasjen i bilen og ga Mina nøklene til huset. Så fort foreldrene hadde kjørt ut på veien ville Mads vise tanten sin trehytta.
- Se tante! Jeg og pappa har bygget den helt selv!
- Så flinke dere har vært da Mads. Den var kjempefin!
- Vi brukte lang tid da. Siden pappa ikke er så flink.
- Aha. Men det ble jo veldig fint tilslutt da.
- Ja. Vil du se inni den også?
- Ja ,det vil jeg gjerne, men bare en rask tur da, før vi går inn og lager litt middag.
Etter en omvisning i hytta og fallgropen bak, og enda en omvisning av hytta, gikk de inn for å lage middag. Det var som Mina hadde husket det. Stilfullt og pent. Kjøkkenet glinset og duftet rent. De skulle ha hjemmelaget pizza, Mads favoritt, og han ville så absolutt hjelpe til, men da barne-tv startet falt han fort sammen foran tv’n.
Hele den kvelden koste de seg med pizza og snaks foran tv’n. De storkoste seg begge to. Da klokken var blitt ti var det på tide at Mads gikk i seng, og etter et kort eventyr sov han godt. Mina var sliten etter reisen, så hun ryddet bare bort og gikk for å legge seg. Hun måtte opp tidlig, for Mads skulle til en kamerat, mens hun skulle ordne middag til foreldrene kom på besøk.
Da Mina hadde levert Mads dro hun inn til byen for å handle. Hun ville stelle i stand en flott middag til foreldrene kom, men hun var ikke akkurat flink på kjøkkenet. Da hun kom til butikken hadde hun ikke helt bestemt seg for hva hun skulle lage, så hun gikk noen runder for å se. Da hun kom til kjøttdisken stoppet hun. Hjerte stoppet. Der stod han. Like barsk og kjekk som før. Han så kanskje litt mer voksen ut, men han var nesten prikklik som da hun forlot han. Hun snudde trallen og var på vei bort, men akkurat da…
- Mina? Er det deg?
- Åhh, hei Ørjan.
- Så det var deg. Hvordan går det?
- Jo, det går bra. Med deg da?
- Bare bra. Hva gjør du her? Skal du flytte tilbake?
- Å nei. Nei jeg skal ikke det. Jeg er bare her for å passe Mads mens søstera mi og gubben er på ferie.
- Åja. Skal du bli her lenge eller?
- I to uker.
- Ja vel. Hvordan er det å være tilbake? Det må jo være litt rart. Du har jo ikke vært her på, ja ehh, 8 år…
- Vel, det er litt rart, men jeg har jo vært en liten tur innom en gang i blant.
- Du har det ja. Du kommer og drar like mystisk som for 8 år siden du.
- Ehh… Ja… Hehe…
- Men du, tror du vi kunne tatt en prat? Hva med i kveld?
- Ehh… I kveld kommer foreldrene mine på middag.
- Åja. Fast food da eller? Sånn jeg husker det var du jo ikke akkurat så flink på kjøkkenet. Eller har du fått trening?
- Hehe. Nei, har nok ikke blitt noe bedre på kjøkkenet nei. Men jeg skal ikke servere fast food. Jeg skal nok klare å lage ett eller annet.
- Hehe. Men hva sier du til at jeg kommer over og hjelper deg med å lage middagen, så kan vi snakke litt samtidig?
- Jo, ja, det går vel det.
- Fint. Bare slapp av du. Jeg kjøper inn det du trenger, også kommer jeg om en times tid.
- Å, tusen takk!
- Bare hyggelig. Ses snart.
Mina viste ikke om hun skulle være glad, nervøs eller redd. Hun hadde ikke sett Ørjan på 8 år, og da bare dro hun fra han. Uten å si ha det eller forklare seg. Men hun måtte innrømme for seg selv at hun aldri hadde glemt han og at hjertet dunket fort og hardt da de sto og snakket. Da hun var tilbake i huset fortet hun seg å skifte og ryddet unna lekene til Mads. Etter en stund banket det på døren.
- Bare kom inn du Ørjan!
- Takk takk. Her er alt du trenger for en flott middag. Jeg vet ikke om Mads er så glad i voksen mat jeg, men jeg kjøpte med noen pølser også, sånn i tilfelle.
- Tror nok pølsene er mer populære hos ham ja.
- Tenkte meg det. Skal vi starte?
- Ok. Hvor starter vi?
De tøyset og flirte mens de lagde middag. Ørjan fortalte og viste Mina hva hun skulle gjøre. Hun likte det. Han så på henne, og det likte hun. Da middagen stod i ovnen, og de hadde vasket opp, ble det plutselig helt stille. Sekundviseren tikket sakte av gårde, men det kjentes ut som minutter. Stillheten ble plutselig avbrutt.
- Men du Mina. Hvorfor dro du egentlig? Uten å si noe om hvorfor eller hvor du dro. Du sa ikke ha det en gang.
- Jeg måtte bare.
- Måtte bare? Hvorfor? Vi hadde det jo så fint. Og hvis du ikke var enig, hvorfor kunne du ikke ha snakket med meg i stedet for å bare dra?
- Ørjan…
- Jeg visste jo ingenting. Plutselig var den personen jeg elsket over alt på jord , og som jeg trodde elsket meg også, borte. Uten et ord.
- Ørjan, jeg elsket deg! Mer enn noe annet. Og jeg har tenkt på det hver dag gjennom disse 8 årene.
- Så hvorfor dro du da!?
- Fordi jeg måtte!
- Hvorfor måtte du!?
- Fordi! Dessuten kom du ikke etter for å lete etter meg heller!
- Jo! Det gjorde jeg! Jeg lette etter deg over alt. Jeg trodde noe hadde skjedd med deg, helt til moren din fortalte at du hadde reist og ikke ville ha noe med meg å gjøre! Da ble jeg bare sint…
- Hvis du virkelig hadde elsket meg så hadde du lett etter meg lengre enn det!
- Så du mener dette er min feil!?
Mina sa ikke et ord, bare stod og så på han med blanke, sinte og triste øyne. Hun så hvor såret han var, men han kunne ha lett etter henne! Ørjan snudde seg og gikk.
Foreldrene kom ikke lenge etter at Ørjan hadde gått. De hadde vært innom og hentet Mads som hadde mye å fortelle om hva han hadde gjort hos kameraten sin. Middagen var perfekt. Mads snakket hele tiden og var storfornøyd med pølsene sine. Foreldrene til Mina spurte henne ut om alt og ingenting og var kjempeglade for å se datteren sin igjen. Da foreldrene hadde dratt, og Mads hadde sovnet fikk Mina litt tid til å tenke. Tenk at hun hadde sagt til Ørjan at det var delvis hans feil! At han burde ha lett mer etter henne! Han viste jo ikke engang hvor hun var! Hun hadde vært så dum. Både den gang, og nå.
Dagene gikk, og Mina hadde det flott med Mads. Men hun gikk og tenkte på Ørjan hele tiden. Var hun blitt forelsket i han igjen? Eller kanskje hun aldri hadde kommet helt over han… Hun var ofte inne i byen, selv om hun ikke trengte noe, men hun så ikke Ørjan noe sted. Hun turde ikke å dra hjem til han for å si unnskyld og spørre om de kunne prate litt mer heller. Hun var feig, hun visste det, men hun klarte det ikke. Så sint og såret som han var da han gikk hadde hun aldri sett ham før. Han var den store sterke mannen som levde livet som det kom, men han hadde tydeligvis forandret seg på de årene hun var borte. Jo mer hun tenkte på han, jo mer savnet hun og lengtet etter ham. Tilslutt bestemte hun seg for å dra bortom han.
Da hun var fremme ved huset hans satt hun en stund i bilen før hun turte å gå til døren. Hun banket forsiktig på. Ingen som åpnet. Hun banket en gang til, denne gangen litt hardere. ”Kom inn!” hørte hun innenfra. Mina gikk forsiktig inn i gangen og videre inn i stua. Ørjan kom ut fra badet, med bare et håndkle rundt livet. Ørjan stivnet når han så hvem det var. Mina’s øyne vandret langs kroppen hans. Den var sterk og stram med brede skuldre. Hun klarte ikke å ta øynene bort fra han.
- Oi! Hei Mina…
- Hei…
- Hva gjør du her?
- Ehh… Jeg ville bare… Jeg skulle bare… Jeg kom for å si unnskyld. Det var feil av meg å si at det var delvis din feil også. Hva skulle vel du få gjort, du visste jo ikke hvor jeg var, eller hvorfor jeg dro, eller...
Han kom mot henne å la en finger på leppene hennes.
- Hysj… Det er greit. Det kan jo ikke være helt lett for deg heller å komme tilbake hit.
- Nei, men jeg skulle aldri latt det gå utover deg.
- Nei, men jeg burde også ha snakket med deg på en ordentlig måte i stedet for å hisse meg opp.
- Jeg har sett etter deg i byen.
- Vel, jeg har vel for det meste stengt meg her inne.
De så på hverandre. Han stod fortsatt bare med et håndkle rundt livet. De var ikke mer enn et par cm fra hverandre. Han strøk henne på armen og kysset henne på pannen.
- Jeg har savnet deg Mina.
- Jeg har savnet deg også.
- Unnskyld for alt sammen.
Han trakk seg unna og gikk inn på rommet sitt for å skifte. Hjertet hoppet rundt omkring i brystet hennes, hun visste ikke om hun bare skulle bli stående der, midt utpå stuegulvet, eller om hun burde sette seg i sofaen. Men akkurat da ringte mobilen. Det var moren til kameraten til Mads som sa at de var hjemme fra turen. Mina sa hun skulle komme og hente han med engang. Ørjan kom ut fra rommet sitt, nå med bukse og t-shorte på.
- Jeg må dra og hente Mads.
- Ja vel. Kanskje dere kan komme hit på middag i dag?
- Beklager, men vi må rydde og vaske. Turi og gubben kommer hjem i morgen.
- Åja…
- Men jeg må nesten dra. Ha det.
- Ha det Mina.
Hun sto og så på han i tre sekunder før hun snudde seg og gikk ut til bilen. Hun tenkte på han hele veien. At hun ikke bare hadde kysset han! Hun sto noen få cm unna han og hun klarte ikke engang å ta på han…
Mads og Mina vasket hele huset den kvelden. Kjøkkenet skinte til og med mer enn det gjorde når Mina kom. Mads fikk være oppe litt lenger, siden dette var siste kvelden de hadde sammen før hun dro. De satt og så på 101 dalmatiner, men plutselig sov Mads i Mina sitt fang. Hun bar han opp på rommet og inn i senga. Mina hadde så lyst til å snakke med Ørjan, men hun hadde ikke nummeret hans, og hun kunne jo ikke bare dra når Mads lå oppe og sov. Hun bestemte seg for å dra innom han før hun dro til flyplassen dagen etter og fortelle han hvorfor hun dro fra ham.