Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Hva lykke er

Hva lykke er

Fortelling om en jente som har mistet foreldrene sine og hvordan hun opplever det.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
23.03.2009


På gata:

En liten jente satt på et skittent fortau i storbyen Moskva og lente seg mot veggen bak henne. Hun var omkring åtte år og hadde på seg en tynn, fillete kjole. Man kunne ikke en gang se at kjolen en gang hadde vært en nydelig gul kjole med blonder. Håret til den lille jenta var tynt og slitt og det hang ned rundt hodet hennes, trist og grått. De store brune øynene hennes var utrøstelige, men de fulgte med på alt som foregikk rundt henne.

 

Det lille barnet, som egentlig var blitt født til å danse, le og skape glede, bare satt der. Ingen merket henne. Det var som om hun var usynlig. Som om hun gikk i ett med veggen. Like grå og kjedelig. Ingen viste hvor hun kom fra, eller hvem hun var. Hun bare satt der plutselig en dag. Jenta hadde ikke spist på flere dager. Sulten gnaget i henne, men hun hadde krefter nok til å stå opp og finne mat. Det var ikke sikkert hun ville finne noe mat heller for den saks skyld. Hun ble sittende der hun var. Hun var så tynn at man kunne se skjelettet hennes som stakk ut. Inni henne var det ikke noe håp, ikke noe liv, ingenting.


 

Hun hadde vært lykkelig en gang. Lykke. Hva er egentlig lykke? Det hadde vært så lenge siden at hun hadde vært lykkelig at hun nesten hadde glemt hva ordet betydde. Hun hadde hatt kjærlige foreldre. Var hun lykkelig da? Ja, det må hun ha vært. Hun hadde hus og mat og alt hun kunne ønske seg. Hun var definitivt lykkelig da. Hun husket at hun ikke likte å gå på skolen. Nå ville hun ha gjort hva som helst for å gå på skolen og lære. Hun så barn om morgenen på vei til skolen og ønsket at hun kunne ha byttet plass med dem. Men det kunne hun ikke. Hun var dømt til å sitte her, uten mat, uten noen som brydde seg om henne. Uten noen som ga henne en klem full av kjærlighet og sa til henne: ”Jeg er glad i deg, engelen min”.

 

Det hadde skjedd på julaften. Den dagen som skulle være den lykkeligste dagen for alle barn. Nå hatet hun den. Julaften. Hver julaften satt hun i sin lille krok og gråt over foreldrene som var borte. Hun gråt for seg selv, for foreldrene og for alle andre barn i verden som hadde det som henne. De som var alene, uten familie, uten venner og de uten et liv.

 

Julaften, seks år:

Det var jul og ute snødde det. Den lille jenta, Miriam, hoppet opp og ned på senga av glede. Miriam var seks år, men hun var allikevel usedvanlig smart. Hun hadde bølgete, brunt hår som fosset ned til ryggen på henne og store, kloke brune øyne som var fulle med latter og all den glede som bare et barn kan ha. Hun ventet på at moren og faren skulle stå opp. De sov fremdeles. Selv hadde Miriam vært oppe fra klokka var seks om morgenen. Hun kunne kjenne det krible i henne. Det var slik hver eneste jul. Kriblingen fortsatte og hun kjente at det kilte. Hun lo høyt. Dette skulle bli den mest perfekte dagen i livet hennes.

 

”God jul, min lille engel”!, utbrøt faren hennes da hun åpnet den trettende presangen som bare var til henne. Miriam løp til faren og ga ham en klem så hardt hun kunne. Begge lo og faren falt ned på sofaen av gledelig overraskelse. Moren lo også, inne fra kjøkkenet. Hun lagde den julemiddagen deres, kalkun. Hun hadde nettopp satt den inn i ovnen, men kom nå ut for å feire med dem.

 

Den lille familien hadde ikke noen andre bortsett fra seg slev, men de trivdes med det. De hadde aldri savnet noen, eller følt seg alene ett sekund. Livet deres var fylt med slik glede og lykke at ingen av dem kunne vite hva ordene fattig, trist og alene betydde. Men hvorfor skulle de det? Ingen av dem som ikke har opplevd det, kan skjønne hva det betyr. Alene for oss betyr jo selvfølgelig man ikke har noen venner. Men man har allikevel familie.

 

Foreldrene sto og så unnskyldende ned på henne. Det var blitt kveld og foreldrene hennes skulle plutselig ut og gjøre et ærend. Det betydde at Miriam måtte være alene hjemme en stund.

”Men vi må gå. Beklager, engelen min, men det er absolutt nødvendig”, sa moren hennes. ” Du kan da finne på noe. Du kan se på TV, eller leke med dokkene du fikk i dag, for eksempel.” Foreldrene ga henne en klem hver. Faren hennes hvisket rolig i øret hennes: ”Vi lover å komme tilbake snart.” Så gikk de.

 

Foreldrene hennes var ikke kommet tilbake enda. Klokka var halv tolv og de hadde vært borte i timevis. Miriam gikk bekymret rundt. ”Hvor i all verden kan de være”, tenkte hun. De hadde aldri vært borte så lenge fra henne. Hun begynte å bli alvorlig bekymret. Bekymringen gnaget seg inn i hjertet hennes, lenger og lenger inn og nektet å gå. Plutselig ringte telefonen. Hun sprang til telefonen og nesten ropte inn i røret: ”Hallo! Det er Miriam”! Det var en som mann svarte. Han hadde en grov, raspende stemme. En slik stemme som ga deg frysninger nedover ryggen med en gang han sa et ord. Mannen sa en eneste setning: ”Foreldrene dine er døde”. Så la han på. Miriam sto sjokkert igjen. Dette kunne da ikke være sant! Foreldrene hennes var jo ute på et ærend. Dette var løgn! De kom sikkert hjem snart.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil