Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Kontrast

Kontrast

En asylants førsteinntrykk av Norge og nordmenn.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
04.03.2009


Jeg var kald både på utsiden og innsiden. Den mørke huden min fikk et stadig mer grålig skjær, ettersom ventetiden på togstasjonen dro ut. Snøen under benken jeg satt på hadde nå fått en burgunder rød tone; såret så ikke ut til å ville leges med det første.

 

Det gikk to nordmenn forbi. Uten å forstå et ord av det de sa, fikk jeg allikevel med meg det redselsfulle blikket som møtte mitt i ett vindkast av frykt. De så på blodet som stivnet i luften idet det drypte fra hånden, og landet som et rødt snøfnugg på den isbelagte asfalten. Jeg var knapt blitt vant til kulden her i Norge, som jeg nå assosierte med kaldhet; menneskelig kaldhet.

 

Tanken på at jeg nå skulle bosette meg i dette landet, satte seg som en klump i halsen. Hvorfor? Hva hadde jeg gjort denne guttegjengen som angrep meg like etter jeg slapp ut fra asylmottaket? Så enkelt var spørsmålet. Jeg trodde jeg kom til et fredelig land, hvor jeg kunne starte helt på nytt: Uten hat, vold og redsel, som mesteparten av hverdagen hadde bestått av i Somalia. Der tok jeg feil.


 

Følelsen i beina mine svant hen, så kaldt var det. Snøen skinte i lyset fra lyktestolpen som sto på den andre siden av gata. Uten å bevege en finger der jeg satt, la snøen seg på buksene mine, som snart fikk en annen farge. Føttene mine var våte og jeg kunne kjenne en helt ubeskrivelig vond følelse i tærne. Det kjentes som om noen satt med en spiss gjenstand og skar igjennom neglene til de sprakk fra roten og oppover. Denne følelsen vekket minner fra mitt hjemland, som jeg hadde hatt håp om å aldri røre ved igjen.

 

Der! Endelig kom et lite, blått tog. Jeg likte dette toget. Sjåføren åpnet bare den fremste døren. Jeg gikk inn. Han snakket norsk og oppfattet ikke at jeg ikke forsto et fnugg av det han sa. -”å, nei! Du snakker ikke norsk nei…” Han pekte med den bleke hånden sin på et skilt: 34 kr.

                                                                                                           

Hva er dette for noe, prøver han å robbe meg for penger? 34 kr for å komme meg hjem. Det er nesten like mye som jeg kunne ha levd for en hel uke hjemme. Dette var for dyrt.. I tillegg så han like vettskremt og sur ut som de to andre nordmennene jeg hadde sett tidligere. Forklaringen på stotrende engelsk om at jeg ikke hadde nok penger, ble ikke videre godt mottatt, jeg gikk ut i kulden igjen. Løsningen stod klart for meg; jeg ble nødt til å gå hjem.

 

Utmattet som jeg var, så fristet ikke tanken på den lange hjemveien stort. I tillegg stakk savnet av familie og venner sårt i hjerte. Lysten til å skrike steg med skrittene jeg tok, jeg trengte å få utløp for den bitre følelsen av å være offer for meningsløs, blind vold. Beina mine subbet bortover gata, jeg gikk og gikk, uten å tenke over det: Stien av blod som bak meg ledet tilbake til togstasjonen ble lengre for hvert kvartal. Beina bare vandret av gårde, til plutselig jeg kjente trykket av en hånd på skuldra. Tankene som vandret rundt i hodet mitt samlet seg straks. Jeg rykket tilbake i et byks, og sto klar til å forsvare meg igjen. Gutten trakk hånden tilbake og viste at han ikke ville skade meg. Han pekte på blodet som rant fra hånden min. Det var nesten størknet. Han skjønte raskt at jeg ikke snakket norsk, og prøvde derfor å kommunisere på Engelsk. - “Do you need help? You don’t look too good.” Spurte han om jeg trengte hjelp? Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Han virket som en hyggelig gutt, men jeg var litt skeptisk. - ”Come with me”, sa han vennlig. Jeg følte meg stadig tryggere i hans nærvær og fulgte etter ham. Han pekte bort på en stor forfallen blokk, som lå noen få meter unna det lille krysset vi stod i. Det var nok der han bodde. Blokka var stor, og fargen var en falmet blanding av beige og grå. - ”Just wait here.” Han løp inn døren. Fra nøkkelhullet lød ekkoet av de kjappe skrittene hans opp trappegangen.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil