Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Japansk

Japansk

Oppgave om det japanske språket.

Sjanger
Temaoppgave
Språkform
Bokmål
Lastet opp
04.02.2009


Japansk prates i landene Japan, Taiwan og Palau, Men først og fremst i Japan. Språket heter originalt på Japansk Nihongo og prates av ca omkring 130 millioner mennesker. Det japanske språks historie er i grunnen ukjent og vi vet ikke hvor det opprinelig stammer fra. Likheter mellom japansk og koreansk kan finnes men ingen vet om dette skyldes slektskap eller kontakt. Mange av ordene i det japanske språket er lånord fra det kinesiske språket, det har oppstått en sino-japansk vokabular som har vært mer eller mindre innenfor det europeiske gresk og latin. Sino-japanesisk og kinesisk har mulige likeheter og uvekslinger språkene imellom. Også europeiske språk som portugisisk og nederlandsk har også vært lånord til det sino-japanesiske språk, men i nyere tid har nok engelsken antagelig den største innvirkningen og rollen der.

 

Den japanske språkhistorien kan også sorteres inn i ulike tidsperioder fra gammelt til mer moderne språk:

Gammeljapansk: (omkring 700-800 e.Kr., Nara)


Tidlig middeljapansk: (800-1100 e.Kr., Heian)

Sen middeljapansk: (1200-1600 e.Kr., Kamakura, Muromachi)

Moderne japansk: (fra 1600-tallet, Edo og etterfølgende).

De første oppdagelser som ble gjort av japanske ord var i et gammelt kinesisk historieverk kalt Wei Chih fra slutten av det tredje århundre samt på sverd og speil fra det femte og sjette århundre.

 

Struktur:

Japansk regnes antagelig som et SOV-språk, der subjektet innleder i setningen, deretter etterfulgt av subjektet og til slutt verbet, men det tas ofte bort når begge parter er klar over hva temaet er.

 

Skriftsystemene:

Japansk skriftspråk består av 3 forskjellige skriftsystemer: Katakana, Hiragana og Kanji.

 

Hiragana og Katagana er tegn der hvert tegn bestemmer en stavelse, sammen kalt Kana. Katagana dekker stort sett de samme stavelsene som Hiragana, men kan også fortelle v. En stavelse kan bestå av en vokal, en konsonant deretter av en vokal eller n. Hiragana ble mer videreutviklet en Katagana på de kaligrafiske former kinesiske tegn, mens Katagana ble utviklet ved å bruke deler av kinesiske tegn hver for seg. Kanji som er japanske varianter av kinesiske tegn fikk flere av tegnene sine hentet fra mer tradisjonell kinesisk, men noen spesielle tegn er særegne enklere, forenklede japanske tegn. Disse tegnene kan også være lånte ord og morfemer lånt fra kinesisk, men også særegne spesielle japanske ordrøtter.

 

Derfor kan dette da leses med kun en eller flere uttaler fra særegen kinesisk (on-yomi) eller typisk japansk lesning (kun-yomi) Av Kanji tegn finnes det 1945 stykker, dette er flere tusen som har tegn som er de såkalte Joyo kankji som er blitt satt som meget viktig for the moderne japanske språk. Den japanske staten har sagt at det ikke skal brukes mer uvanlige tegn en de 1945 joyo kanji som er de mest vanlige ordene. Dette gjelder offisielle medier som statlige meldinger, aviser osv som da ikke skal inneholde mer en disse 1945 joyo kanji tegn. Vist nødvendig må disse tegn være markert med små kana-tegn over kanji tegnene, disse kalt furigana.

Et eksempel: こおひいでも釜マイセンか -Koohii demo kamamaisen ka? -Vil du ha kaffe?

 

(Tegnene som ble brukt ovenfor var av typen Katagana.)

 

Skrift og litteratur:

For å kunne skrive japanske tegn på datamaskinen må du ha kunnskap om systemet, samt at man må taste inn latinske tagn som tilsvarer uttalen på det tegnet man vil skrive. Det finnes flere typer systemer for hvordan å skrive/uttrykke japanske tegn i latinske. Et av dem er et kalt Hepburn, som er utgitt av legen James Curtis Hepburn i 1867. Dette systemet regnes også som det mest brukte dags dato til å formulere om japanske tegn til å kunne uttrykke seg i latinske. For å nevne at annet system kan jeg fortelle om Kunrei, som er et mindre lydnært system enn hepburnsystemet. Men viser også bedre sammenhengen til det japanske kanasystemet. De forskjellige eksisterende systemene har som forskjell på hvordan de kan tolkes i utenlandske staveregler. Og for å være så tro mot det japanske skriftsystemet som mulig må man ha god kjennskap til mange ord og stavelser innen det japanske språk, samt de tre skriftsystemene og uttalelser må kunne mestres godt nok til å vist ønskes å kunne brukes aktivt. Noe som kan skape forvirring til de som ikke kan eller forstår japansk er at dette har gitt en innvirkning i måten å uttale lange vokaler på. Som f.eks. en lang o kan for eksempel skrives "oo", "ou", "oh", eller "o" (med strek over).

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil