«Gråter du ?»
Jeg rev blikket bort fra speilet, og snudde meg for så å se moren min stå i døren.
«Nei, jeg har bare et rusk på øyet», svarte jeg.
«Middagen står på bordet, du må komme ned å spise nå.»
Jeg hørte døren lukke seg sakte bak meg, og så at skyggen i dørsprekken ble mindre og mindre.
«Middag.»
Jeg orket ikke tanken på å spise noe, ble kvalm bare jeg hørte ordet mat.
Men mor måtte ikke få vite noe.
Jeg gikk sakte ned den gamle, smale trappen.
Trinnene knirket under meg, og jeg kunne kjenne hele trappen riste for hvert steg jeg tok.
Jeg stoppet foran det store speilet i gangen.
«Æsj», tenkte jeg.
Orket ikke synet av meg selv.
Da jeg kom inn på kjøkkenet, satt alle rundt bordet.
Mamma,pappa, lillebroren min Erik, og onkel Thomas, som var på besøk.
«Sett deg ned å spis nå», hørte jeg så vidt mamma mumle fra den andre siden av bordet.