Mitt navn er Sofie, jeg er seksten år og bor i Krappfoss. Krappfoss ja, navnet passer livet mitt perfekt, alt er bare ”crap”. Ikke det at jeg lider av selvmedlidenhet, jeg mener, noen ganger kan livet mitt være helt greit, men som oftest er det helt pyton, egentlig kunne jeg ikke vært mer likegyldig.

 

De dagene som er greie, er de dagene Marita og gjengen velger å ikke snakke dritt til meg, velger å ikke drite meg ut foran hele skolen og velger å ikke slå meg til jeg knekker sammen. Med andre ord, de greie dagene er de dagene det er en annen stakkar som får gjennomgå. Selv om det er helt forferdelig at andre blir mobbet, gir disse dagene meg håp, jeg tenker at de kanskje vil slutte å plukke på meg og heller gå over til noen andre, men sånn er det ikke.

 

Jeg ser rundt meg, høstbladene er ett eneste fargesprakende tivoli, men jeg enser det ikke en gang, jeg er for opptatt med å se etter om noen forfølger meg. Jeg kjenner det knytter seg i magen, dette er en følelse jeg ofte har, opptil flere ganger om dagen faktisk, og jeg liker det ikke. Av alle dagene i året er kanskje femti av dem greie, resten av dem kunne jeg like gjerne bodd i helvete, noe som kanskje ville vært en forbedring. Å sammenligne verden med helvete kan kanskje virke litt overdrivende, men vet du hva jeg går igjennom? Vet du hvordan jeg føler meg? Nei, det skal jeg fortelle nå.

 

Grunnen til at jeg føler det slik må nok være Marita, Marita er og har alltid vært en ledertype. Hun er rappkjefta, og ikke minst flink til å såre andre, og med dette oppnår hun en slags respekt. Marita har kullsvart, bustet hår, trange, hullete bukser og et tonn med sminke. Noen ganger lurer jeg på hvordan hun har det hjemme, hvordan hun er mot foreldrene sine, er hun mot dem som hun er mot oss?

 

Det er så rart å tenke på at andre også har et liv, at det ikke bare er meg som tenker, føler og lever. At andre også kan føle usikkerhet og skuffelse, redsel og ensomhet. Jeg synes det virker umulig at Marita kan tenke som dette, har hun noen gang følt seg svak og alene?

 

Før var jeg også en av de populære jentene, jeg var med i gjengen til Marita. Men en dag jeg kom til skolen, hadde alt forandret seg, over natten. Gjengen stod i en flokk, og da jeg skulle gå bort for å se hva som skjedde trykket de seg bare nærmere hverandre, lagde en mur, liksom. Ingen ville svare på spørsmålene mine, og alle ignorerte meg helt. De oppførte seg som at jeg ikke fantes, og for å være ærlig var det akkurat sånn de fikk meg til å føle meg, som luft. De kunne like godt ha revet hjertet mitt ut, det hadde kanskje vært mindre pinefullt. Jeg følte meg så alene, forlatt, og jeg viste ikke en gang hva galt jeg hadde gjort. Jeg husker jeg så meg rundt, alle på skolegården så på meg, men snudde seg kjapt i det de merket at jeg så tilbake, i frykt for å møte blikket mitt. En kald vinterdag tok jeg mot til meg og gikk bort til Marita og spurte, spurte om hva jeg hadde gjort galt og hva jeg hadde gjort for å fortjene det. Marita hevet det ene øyenbrynet, så på meg som om hun så inn i en vegg og sa, ,,Du har blitt for feit”. Deretter snudde hun seg lett på hælene og marsjerte bort til de andre jentene, de hvisket, og etter etterhvert snudde de seg mot meg en etter en.

 

Da jeg kom hjem den dagen så jeg meg selv i speilet, jeg kunne ikke se en eneste positiv ting. Jeg hadde musebrunt hår, det var pistret og flisete, øynene mine kunne like gjerne vært stukket ut, man så de ikke bak de tykke, fettete brilleglassene. Huden min var kvisete og magen min, ja, hun hadde rett, den var enorm. Jeg hadde aldri hatt komplekser før, men etter denne dagen var jeg full av dem, de fulgte meg hvor enn jeg gikk. Det jeg ikke visste var at det hele bare akkurat hadde begynt. Så her jeg, helt uten selvtillit, helt uten venner, alene på rommet mitt. Veggene mine er hvite, jeg har ikke et eneste bilde på veggen, ikke engang en liten plakat. Men bak den lille, hvite kommoden min ligger et bilde, et bilde av den tidligere gjengen, gjengen jeg var medlem i.

 

Det har ligget der i evigheter, jeg har ikke orket å se på det, jeg burde ha brent det for lenge siden, tråkket på det, knust glasset, men jeg har ikke maktet å hente det frem. På nattbordet har jeg et bilde av moren min, hun døde da jeg var fem, jeg har så lyst til å huske minnene med henne, kjenne henne, hun er den eneste jeg føler jeg kan stole på, enda hun ikke er her, enda jeg ikke husker henne.

 

Jeg merker det knyter seg i magen, merker hvor jævlig jeg har det, merker hvordan tårene strømmer på, hvordan jeg lengter etter å ha noen å snakke med. Faren min er det ingen hjelp i, hver dag han kommer hjem fra jobb setter han seg ned og begynner å drikke, drikker til han har mister alle hemninger. Når dette skjer låser jeg meg inn på rommet, håper han ikke kommer opp, håper han ikke vil skade meg, håper han ikke vil rope. Faren min er en stor mann, han jobber som bodybuilder, og får det alltid som han vil. Det har vært flere dager jeg har kommet til skolen, full av blåmerker og små kutt, men det virker ikke som om noen bryr seg. Ikke én gang har en lærer lurt på hva som har skjedd, ikke én gang har noen spurt, og ikke én gang har blåmerkene stoppet Marita fra å torturere meg.

 

Jeg vet ikke om jeg orker dette mer, hver dag som går er det en ny knute å løse, hele livet mitt er bare én eneste stor knute. Det er da det skjer, i akkurat det øyeblikket skjønner jeg at jeg ikke klarer mer. Jeg løper, løper mot broen, i en fart jeg ikke visste jeg hadde kapasitet til. Noen ganger er kanskje det å kvitte seg med knuten, for godt, den enkleste måten å løsne den på. På veien møter jeg Marita, hun har et blikk klistret til fjeset jeg ikke helt klarer å tyde. Hun ber meg om å stanse, jeg ser ned.

”Du, sier hun med en liten pause, unnskyld for alt jeg har gjort mot deg, jeg vet ikke hvorfor jeg har oppført meg sånn.., det blir stille en stund, jeg mener du er jo så snill, du har jo ikke gjort noe galt”.

 

For første gang i denne samtalen ser jeg opp, men da det slår meg at det er Marita som snakker til meg, jeg angrer med en gang at jeg så opp. Jeg ser flere av gjengmedlemmene, de kommer mot meg. Med en gang Marita ser de andre forandrer hun seg helt, og ansiktet hennes lager en mine bare Marita kan, den skremmer meg. Så, ikke helt uventet tar hun opp en svær isklump og sikter mot meg. Jeg begynner å løpe, og ikke lenge etter merker jeg den iskalde steinen treffe meg hardt i nakken, jeg skriker av smerte.

 

Det er ikke lenge før jeg er på brua nå, jeg kan se den, jeg prøver å sikte inn hvor jeg skal løpe. Jeg er der nå, klatrer opp rekkverket, jeg står og ser utover, sola er akkurat i ferd med å gå ned, og skaper et flott gjenskinn i havet. Jeg ser folkene flokke seg rundt meg der nede. Og der mellom alle sammen, står Marita og gjengen. Jeg ser på Marita at hun ikke er like tøff lenger, og jeg ser nå at også hun kan føle redsel. Jeg ser henne dypt inn i øynene, mens jeg sier ” dette er for deg”. Så hopper jeg, ned i avgrunnen, ned til et bedre sted.

 

Jeg kan høre skrik, gråt og redsel over hodet på meg. Og jeg smiler mens jeg flyter gjennom den kalde vinterlufta. ”De bryr seg om meg”, tenker jeg. Så kjenner jeg noe hardt treffe fotsålene mine, det vil nok gjøre litt vondt, men jeg angrer ikke et sekund på det jeg har gjort. Jeg vet at alt kommer å bli bra heretter.