Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Smartest i klassen

Smartest i klassen

Sara fortviler fordi hun ikke får gå i samme klasse som venninnene sine når hun begynner på ungdomsskolen.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
30.11.2008


Sara hadde mattetime, det var det kjedeligste faget de hadde på skolen syntes hun. Hun fikk det bare ikke til. Hun tittet ut av vinduet, det hølja ned. Regnet sprutet mot den nylagte asfalten som lå i skolegården. Det var så dumt at det skulle regne sånn når de var midt i mai! Hun kjedet seg, orket ikke å følge med i timen heller.

 

Hun kunne ikke la være å tenke på hvordan det skulle bli å starte på ny skole. Nye lærere, møte nye elever, nye fag. De hadde allerede valgt hvilket fag de skulle starte med, Sara hadde valgt fransk, det hadde nesten alle vennene hennes også. Men det hun gledet seg mest til var at hun faktisk skulle starte på ungdomsskolen!

 

Sara gikk i sjuende klasse på Steinerskolen. Hun hadde akkurat fylt tretten år. Hun hadde langt lyst hår og brune øyne. Alle syntes hun var veldig pen. Livet hennes var nesten perfekt, hun hadde mange venner og en fin familie med mor, far og en eldre søster. Hun var veldig glad i familien sin. Men spesielt var hun glad i vennene sine. Hun kunne ikke tenkt seg et liv uten dem.


 

Stillheten ble brutt da klasseforstanderen kom inn i klassen med noen nyheter.

- Hallo, jeg beklager at jeg måtte avbryte dere midt i timen, men jeg skulle bare fortelle at til onsdag neste uke skal dere besøke den nye skolen deres. Da skal dere få hilse på de nye lærerne deres, få omvisning på skolen og få vite de nye klassene.

 

En jubel kom fra klassen da de fikk vite det. De alle hadde gledet seg mye til å få vite de nye klassene.

- STILLE! Brølte læreren. Dere skal møte på skolen her kl 8:30, så går vi sammen opp til ungdomsskolen. Læreren nikket til fru Bergdal som var mattelærer. Hun fortsatte undervisningen.

 

Sara gledet seg enormt til de skulle opp til ungdomsskolen.

 

Uken gikk, og dagen da de skulle dra til ungdomsskolen var her. De gikk alle sammen opp til skolen. Da de kom opp på skolen fikk de beskjed om å gå inn i aulaen, der de skulle få hilse på de nye lærerne og bli delt opp i klasser.

- Herregud jeg gruer meg, sa Linn, den ene venninnen til Sara. De ga hverandre en klem og ønsket hverandre lykke til mens de ventet på å få høre hva de nye klassene skulle bli.

 

Rektoren begynt å lese. I den ene klassen kom det mange av vennene til Sara. Men ikke hun. Det gjorde egentlig ikke så mye, for de var ikke så gode venner av henne uansett. Men den neste klassen som ble ropt opp var verre. Der ble ropt opp en etter en av Saras venner. Hele venneflokken som alltid hadde vært sammen ble ropt opp i den klassen. Alle utenat Sara. Sara fikk tårer i øynene. Det kom som et lite sjokk for henne, det var så urettferdig! Elevene fulgte etter hver sin lærer til hver sin klasse. Sara hadde blitt satt i klasse med bare en av vennene sine, og mange gutter fra den gamle klassen. Hun hadde verken så god kontakt med guttene eller Melinda som hun hadde blitt satt i klasse med. Men det var selvsagt Melinda og Sara som holdt sammen når de gikk til klassen. Nå skulle Sara begynne i klasse 8c mens alle vennene hennes gikk i klasse 8b.

 

På veien ut av aulaen tittet hun bort på vennene sine som skulle starte i 8b. Hun så hvor glade de var, de smilte og lo, var så glade. Dette gjorde Sara litt sint og trist. Tenk at de kunne være så glade, når hun ikke var med. Hun følte seg litt sviket. Hun visste det var litt egoistisk og tenke sånn. Men de var jo vennene hennes.

 

Da Sara og resten av klassen var på vei til det nye klasserommet deres virket alt så grått. Taket, veggene, gulvet, ikke minst livet! Det var tungt. Hun skulle miste kontakten med sine venner. Det var det eneste som stod i hodet til Sara. Men så tenkte hun, det er jo jenter i den nye klassen hun skulle starte i også. Kanskje noen av dem var greie.

 

De gikk inn i klasserommet. Det var ganske fint. Finere en det de hadde på den skolen de gikk på nå. Alle satte seg ned på plassene sine. Sara benyttet anledningen til å se på de andre jentene i klasserommet. De var stygge, helt forferdelige. Det samme var guttene. Det var en pen gutt der, men han fikk sikkert Melinda, siden hun var mye penere en Sara. Jentene brukte klær som sikkert var kjøpt på barneavdelingen på Cubus. Det var bare så teit. Alt var teit. Hun hadde aldri vært så sur og slem som hun var nå, hun var jo ikke slem sånn sett. Men det hun tenkte var jo litt slemt. Men det brydde hun seg ikke om. Det var den dumme skolen sin skyld. Det var jo de som hadde satt henne i denne dumme klassen! Hun tittet på Melinda. Hun var like sur hun. Hun hadde jo blitt satt i en annen klasse en alle vennene sine hun også.

 

- Skal vi bare gå? Spurte Sara til Melinda. De så på hverandre. De hadde begge litt tårer i øynene.

- Hæ? Bare gå mener du..? svarte hun litt sjokkert.

- Ja. Alt er bedre enn å sitte her i denne dumme klassen. Vi sier vi må på do.

Melinda nikket til Sara og rakk opp hånden. Sara dyttet den ned igjen.

- Vi bare går da, sa Sara.

Sara og Melinda gikk ut mot døra, der de ble stoppet av læreren.

 

- Og hvor skal dere da jenter?

- På do. Svarte de. Og gikk fort ut døra så læreren de hadde ikke fikk sagt noe. De satte seg på en benk litt bortenfor klasserommet. Der begynte begge å gråte.

 

Dagen gikk. Og det første Sara gjorde da hun kom hjem var å skrive et langt brev til rektoren Toril og spørre om lov til å bytte klasse.

 

Det gikk en god stund uten å få svar, og plutselig var det sommerferie. De to første ukene av sommerferien gikk fort unna uten og få svar på brevet hun hadde sendt til rektoren. Men en dag kom brevet med svar. Hun skalv litt når hun åpnet det. Hun brukte lang tid. Så leste hun det. Moren til Sara stod spent og så på henne mens hun leste brevet inni seg. Så trillet tårene til Sara nedover kinnet. Hun hadde fått avslag om å bytte klasse til 8b.

 

Sommerferien var snart over, og første skoledag nærmet seg fort den også. Det eneste Sara hadde hørt denne sommeren var ”Det går bra i denne klassen”. ”Du får deg nye venner i den nye klassen” også videre.. Men Sara visste at hun ikke kunne gå i den klassen.  

 

Første skoledag var kommet. Alle gledet seg til å begynne i de nye klassene. Alle utenat Sara og Melinda. Det var sol og varmt. Men allikevel hadde Sara hadde gått hele ferien og gruet seg til denne dagen. Men hun syntes det var koselig å se de gamle vennene sine igjen etter ferien. De hadde blitt så brune syntes hun. Alle jentene som gikk i den samme klassen på barneskolen stod i en liten ring sammen. Timen startet for Sara og Melinda i klasse 8c. De syntes det var helt ille.

 

Dagen etter var det tid for første tilvalgsfag time. Sara hadde valgt fransk og gledet seg til å ha time sammen med vennene sine som også hadde valgt det samme faget. Hun møtte muntert opp i klasserommet der de skulle ha fransk, men ingen av vennene hennes var der. Sara kunne ikke huske at de hadde snakket om å dra på klassetur eller noe lignende. Hun spurte mannen som de hadde til lærer om hvor de fra klasse 8b var. Læreren som het Jan Gunnar strøk med pekefingeren over den lille barten og sa

- De skal ikke begynne i denne fransk klassen. Det var så mange som hadde valgt fransk, så da ble klassene delt opp i to, med 8a og b i en klasse og 8c og d i en klasse.

 

Sara kunne ikke tro det hun hørte. Det var ille nok var det og begynne i en klasse uten alle vennene sine, men i tilegg måtte hun gå i en annen fransk klasse også. Melinda hadde praktisk prosjekt og gikk ikke den klassen Sara gikk i. Så i fransk klassen hadde hun ingen.

 

Hun satte seg ned ved siden av guttene som hun hadde gått i klasse med på barneskolen. Det skulle hun ikke gjort. I starten gikk det greit å jobbe med dem i timen, men etter hvert begynte de å bli veldig frekke mot henne. De startet ved å si de ville hun skulle sette seg bort. Sara tenkte ikke noe særlig over det. Men når hun ikke gadd og flytte seg begynte de og erte henne. De ertet henne med familien, fortalte hvor rare de var og hva de jobbet med var veldig teit. Hobbyene dems var bare helt teite og navnene dems var helt ufyselige. Dette såret Sara veldig.


 

På den samme kvelden satt Sara på rommet sitt og sutret. Hun hørte på ”The Scientist” med Coldplay. Denne sangen passet så fint å deppe til. Sara skulle virkelig ønske at hun var en annen. En som gikk i 8b. Hun skulle ønske at hun var Linn. Linn var en av de aller beste av vennene til Sara. Hun var vel så å si en av de beste venne til hele venneflokken som gikk i 8b. Alle likte Linn. Aldri ble noen sur på henne for hun var alltid like grei. Hun var flink på skolen, hun var ganske pen, hun hadde alltid flaks, hun var god i innebandy. Linn og Sara hadde gått sammen på innebandy i flere år. Sara var ganske god nå, men Linn var mye bedre. Uff, bare jeg hadde vært som Linn, tenkte Sara.

 

Dagen etter gikk Sara til rektoren for å fortelle atter engang at hun ville bytte klasse. Rektoren foreslo at hun skulle prøve litt til i den klassen hun gikk i, siden de nettopp hadde startet på det nye skoleåret. Sara nektet sterkt for at det kom til å gå, mens hun gråt.

- Det er så urettferdig!! Skrek hun mens hun løp av gårde, inn i klasserommet og hentet sekken for så å dra hjem.

 

Dagene og ukene gikk. Hun var ofte innom hos rektoren for å prate om å bytte klasse, men uten resultater. Det var ille for Sara. Alt var bare dritt. Faren som hun var veldig glad i reiste hele tiden med jobben. Det hadde han alltid gjort, men når alt annet i livet til Sara var bare rot ble det en stor påkjenning for henne at faren var så mye borte. Hun hadde jo moren da, hun var hjemmeværende og de hadde masse tid sammen, men det var bare ikke nok. Hun fikk heller ikke gå i samme klasse som de andre vennene sine. De hadde mistet en god del kontakt, selv om de var ofte sammen på fritiden. Men klassene hadde ikke samme timeplan. Så Sara ble ofte gående alene i friminuttene og på veien hjem fra skolen. Melinda hadde jo flest venner i 8a. Den klassen og klassen til Sara hadde ganske lik timeplan også. Melinda var bare sammen med de fra 8a klassen i friminuttene. Det gjorde at Sara følte seg veldig ensom.

 

Andre ting som gjorde livet surt for henne var at omtrent alle guttene fremdeles holdt på å erte henne. Hun skjønte jo at de bare tullet med henne. Men når de holdt på hele tiden virket det ikke som tull for henne lengre. Dette fikk henne til å tenke. Hun måtte skrive et siste brev. Hun visste ikke hvem hun skulle sende det til, om hun ville sende det til rektoren, læreren, moren, faren eller noen av venne sine. Det måtte hun tenke igjennom, men hun ville bare skrive et brev om hva hun følte og hvordan hun hadde det. Hun ville også skrive om hva hun kom til å gjøre hvis hun ikke fikk lov å bytte klasse. Det hadde hun tenkt igjennom lenge. Lenge hadde hun gått med tanken i hodet. Ville hun ikke få bytte klasse snart ville hun heller ikke leve.

 

Sara isolerte seg et døgn inne på rommet sitt mens hun satt og skrev brevet. Det var en helg, så hun gikk ikke glipp av skolen. Men allikevel var moren og faren var veldig bekymret for henne da hun ikke ville svare dem en gang når de prøvde å snakke med henne. Dette døgnet var det verste døgnet Sara hadde hatt på lenge. Hun gråt og gråt. Hun var ikke klar over at hun hadde så mye følelser inni seg. Hun skrev alt ned i brevet. Hva hun følte, hvordan andre oppførte seg og alt det der. Men ikke minst lå hun vekt på i brevet på hva hun kom til å gjøre hvis hun ikke fikk bytte klasse: Henge seg. Hun skrev ned alt, når, hvor, hvordan og hvorfor. Hun holdt på lenge langt utover kvelden og skrev brevet som ble ganske langt til slutt. Helt til hun sovnet.

 

Det var mandag igjen. Sara var på skolen klar til nok en uke med 8c. Hun gruet seg. Nå var det heldigvis bare to uker igjen til høstferien. Sara gikk gjennom de gråe gangene til klasserommet. Hoved gangen ble bare gråere og gråere for hver dag. Snart ble den vel helt svart. Hun kom for sent til timen sin. Ikke det at det brydde henne. Hun skulle jo snart dø allikevel. Det var da hun kom på at brevet hun hadde skrivet lå på skrivebordet hjemme. Tenk hvis moren fant det! Sara var helt fjern hele dagen. Samme hvem som snakket til henne hørte hun ikke hva dem sa. Det var som om ordene kom inn i det ene øret og ut igjen i det andre.

 

Da hun kom hjem ble hun møtt av moren og faren i grusbakken på vei opp til huset. Hva gjorde faren hjemme så tidlig? Han sluttet jo aldri på jobb før det var sent på ettermiddagen. Moren hadde brevet til Sara i hånden. I øynene hadde hun noen tårer også. Faren så veldig alvorlig ut i ansiktet.

- Jeg leste dette Sara, sa moren rolig. Sara ble veldig hysterisk. Hun visste ikke hva hun skulle si eller gjøre.

- Hva har du med å lese andre sine brev!! Skrek Sara til moren etter hvert.

 

Moren begynte og gråte.

- Mener du det som står i brevet Sara?! Moren ropte til henne nå. Sara så på foreldrene sine. Hun følte seg så mislykket. Tenk at disse foreldrene som var så flotte kunne få en så mislykket datter. Sara begynte og gråte og løp inn i huset og opp på rommet sitt.

 

Moren og faren til Sara satte seg ned inne i stuen for å snakke sammen. De satt og så på hverandre lenge før de sa noe

- Hva skal vi gjøre med dette, John? Det var veldig stille.

- Vi må nok ta dette alvorlig.

 

Uken gikk unna. For Sara gikk den veldig sakte. Datoen for hennes død nærmet seg. Hun hadde skaffet seg en liten kalender med små kattunger på, der hun krysset ut dagene. Datoen det skulle skje var midt i høstferien.

 

Det var sjette og siste time som var norsk i 8c. De holdt på med å lese en novelle da sekretæren til rektoren kom inn i klasse rommet for å gi en beskjed.

- Sara Johansen møter på rektors kontor etter siste time i dag. Det er veldig viktig. Sara tenkte ikke noe over det da. Hun tenkte at det sikkert bare var nok et avslag om at hun ikke fikk bytte klasse, eller at hun skulle kjefte på henne fordi hun alltid var så sein til timene.

 

Sara gikk sakte gjennom gangene bort til rektorens kontor. Veggene i gangene hadde snart blitt svarte for henne nå. Da hun hadde kommet fram til kontoret satt Toril der. For første gang bare satt hun der og ventet. Før måtte alltid Sara sitte å vente på henne. Men nå var det omvent.

 

- Du vet vel hvorfor du er her nå? Spurte Toril. Sara ristet på hodet.

- Vel, det er jo det brevet du hadde skrevet. Foreldrene dine er meget glade i deg Sara. Enten du tror det eller ikke. De var så fortvilet da de kom hit med brevet du hadde skrevet. Mener du virkelig at du har lyst til å avslutte livet ditt så tidlig?

 

Sara gråt. Sannheten var jo at hun likte livet sitt, ikke sånn det var nå, men sånn det var før.

- Jeg vet ikke, hulket Sara. Rektoren og Sara hadde en lang samtale om livet til Sara. Om hvor perfekt det var og hvor mange som bare kunne drømme om et sånt liv. Sara følte seg så utakknemlig når de snakket om dette. De snakket lenge i over en time, helt til Toril avsluttet det hele


- Du vet vel at vi voksne tar slike selvmordstrusler alvorlig, Sara? Sara så på henne og ventet på at hun skulle fortsette.

- Jeg vet dette har tatt litt lang tid. Men helt siden tirsdag, da moren og faren din var her har jeg jobbet litt frem og tilbake for å finne ut om det er muligheter for deg og bytte klasse. Og jeg har funnet ut at det er en mulighet for at det går.

 

Sara fikk sjokk. Hun satt der helt stille. Det var kanskje ikke mer en et sekund hun satt der, men for henne virket det som evigheter. Hun ventet bare på at rektoren skulle komme med et lite ”men”. Men det lille (i denne sammenheng) kvalme ordet på tre bokstaver kom aldri.

- Betyr det at jeg får bytte klasse det da? Sa Sara fremdeles i sjokk.

- Ja, det gjør det, sa Toril med et smil om munnen. – Etter høstferien.

 

Sara startet å gråte igjen. Denne gangen av glede. Hun jublet og ga rektoren en kjempeklem mens hun takket. Dette var den beste dagen i Saras liv!

 

Høstferien var ferdig og det var mandag igjen. Denne dagen var kjempeviktig for Sara. Hun skulle begynne i 8b sammen med alle vennene sine!

 

Ukene gikk og Sara var kjempeglad for å ha begynt i den nye klassen, Sara var blitt kjempemotivert og hadde bare gode karakterer. Hun var flinkere enn Linn, som alltid hadde vært flinkest. Men dette var ikke det viktigste for Sara. Det eneste hun var glad for var at det perfekte livet hennes var blitt enda mer perfekt. Hun hadde en flott familie, kjempegode venner og ja, hun var blitt den smarteste i klassen.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil