Ensom, jeg er ensom jeg. Ensomheten er det eneste jeg føler tilhørighet til.
Ensom. Aleine liksom. Uten venner. Uten venner av den typen jeg kan snakke med. Uten venner av den typen jeg kan stole på. Uten venner av den typen alle og en hver, trenger. Det hender jeg får oppmuntrende ord av den riktige typen, sånn at jeg blir glad, men det er der og da. Kjæresten min sier oppmutrende ord til meg som gjør meg glad, der og da. Hun beskriver meg som den flotteste gutt på denne jord, den hun vil ha. Og jeg blir glad, der og da.
Men jeg er ensom her jeg sitter. Og luften er ensomheten selv. De andre elevene leker i snøen mens jeg sitter her i et hjørne ensom, for meg selv.
Ensomheten.
Jeg kjenner ensomheten blir dradd inn i lungene mine,
fyller kroppen min.
For så å dra ut igjen, triumferende, som om den har tatt noe fra meg.
Og det er sant. Ensomheten stjeler, og det den tar,
ser du aldri igjen.
Du blir bare tommere og tommere, hele tiden.
Heletiden er ensomheten der og stjeler, litt og litt.
Den må ikke ta for mye, for da brister det.
Men litt og litt, da kan den tære på meg mye lenger.