Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Stjernefangeren

Stjernefangeren

Min første novelle, som handler om det å dø.

Karakter: 6

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
07.06.2008
Tema
Død


Han fløt. Fløt rundt i et stort, sort hav, omgitt av lyspunkter på alle kanter. Rundt ham var alt så stille, ikke en ting rørte seg eller ga lyd fra seg. Selv tiden så ut til å stå stille, der den langsomt listet seg forbi bak ryggen hans, hvor han ikke kunne se den. Men han visste at den var der, likevel. Han kunne kjenne hvordan hjertet dunket inne i den hvite drakten, det hoppet og danset og banket mot brystet og ropte at nå ville det ut. Han dyttet seg langsomt forover, og fortsatt å flyte inn i alt det mørke.

 

Han prøvde å fange lysene som omga ham. Men de var alt for langt borte til at han kunne nå dem. Hadde han bare hatt en stige. Da kunne han klatret opp og plukket dem alle sammen, det hadde vært som å plukke epler. Epleslang. Stjerneslang. Han tittet opp på de skinnende lysene, stjernene. De blinket og vinket uten armer ned til ham. Han vinket tilbake.

 

Han prøvde å bøye knærne. Inne i den hvite drakten kjentes alt så stivt og dødt. Han tok et skritt. Sakte, nølende og forsiktig. Som et lite barns første. Men han hadde ikke noen mor eller far som med åpne armer knelte på gulvet og sa han var flink, som svøpte armene sine rundt ham, varme og bløte, og hvisket hemmelige ord i øret hans som bare var deres. Nei, det hadde han aldri hatt. Han kunne kjenne blodsmaken i munnen nå. Han kunne kjenne hvordan hjertet slo på innsiden av brystet. Det hamret. Ham kunne kjenne hvordan blodet ble presset gjennom årene hans. Det pumpet. Han kunne kjenne hvordan adrenalinet sakte spredde seg i kroppen hans. Så vippet han hodet bakover, så seg rundt. Torde han å se ned, se hva som befant seg under føttene hans? Nei, han torde ikke det, ikke enda. Kanskje senere. Han vred hodet til venstre, og til høyre. Langt, langt der borte, lyste det så sterkt. Det glødet og lyste og sprakte som det største sankthansbål han noen gang hadde sett. Men det var ikke varmt. Han kunne ikke kjenne noen temperatur, verken varmt eller kaldt. Han kunne knapt kjenne sin egen kropp her oppe.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil