Religiøse lover og forordninger er i noen grad opphav til utviklingen av mattradisjoner og mattabuer. Ulike religioner i verden dikterer modeller for hva og hvordan en skal spise.
Den første mattabu vi har lært om er den fra Edens hage, da Eva ble nektet å spise av kunnskapens tre. Eplet var forbuden frukt, den var tabubelagt, ville vi si i dag.
Etter syndfloden fikk Noah og hans ætt lov å spise kjøtt. En forutsetning var at kjøttet måtte være slaktet etter et spesielt rituale, et snitt i halsen på dyret skal tappe dyret for blod, og således er dyret rent, blod var ikke tillatt å spise for mennesker. Schehte kalles denne form for slakting. Det Gamle Testamentet gir retningslinjer for livsførsel og deriblant matskikker. Antakeligvis ligger hovedvekten for mattabuene i læren om det som er rent og det som er urent. Dette kan ha praktiske, hygieniske og økonomiske årsaker, men også dypt religiøse grunner. Det dreier seg om rene og urene dyr, dyr som har klover og ikke klover eller tygger drøv. Hvilke dyr og kryp som har vinger. Det ville være ulønnsomt å spise kamelen, den har ikke klover.