Hva er vann egentlig? Jeg elsker vann, spesielt å dusje, jeg kunne ha stått timevis og kost meg. Lillebroren min hater vann derimot. Han har vannskrekk. Han tror at det er noen monstre i vannet som kommer og tar han, vanndronning blir det monstret kalt. Jeg synes ikke at det er så skremmende ord, jeg. Jeg blir ikke redd av det. Hvis du sier til lillebroren min at her kommer vanndronningen, får han skrekk og gru, håret hans reiser seg, bare fortere. Han kan begynne å løpe rundt i rommet som en galing, pluss at det stinker av han som en råtten grønnsak.
Mange i klassen min erter meg med at jeg har en bror som stinger som en skunk når han går forbi. Men hva kan jeg gjøre med det? Det er jo ikke min skyld at jeg har en sånn bror. Jeg skjønner at små barn liker å rulle seg i gjørma som noen små grisunger. Det er jo vanlig for dyr da, naturen er jo skapt sånn. Men ikke for mennesker, spesielt ikke når man går i 8. klasse og er 13 år. Jeg ser synd på den jenta som kommer til å danse med han på 10. klasseballet, hvis han ikke forandrer seg. Bare tenk, alle ser fine ut OG LUKTER GODT, så kommer han, det stinkende stinkdyret. Alle kommer jo til å miste pusten, de kommer til å bli kvalt.
Jeg husker jeg hadde bursdagsfest i hagen vår. Vi hadde fine dekorasjoner og alt så fint ut. Alle kom og var glade, vi hadde brus og godteri. Mange hadde badedrakter med seg, siden vi skulle ha vann og vannballongkrig. Broren min hadde ikke noe imot det, han bare rulla seg i gjørma. Men plutselig traff en av ballongene han. BANG OG KLIKK, sa det plutselig i han. Han begynte å løpe rundt som en galing, det så ut som om noen hadde sluppet han fra galehuset med et uhell. Han løp og skrekk ”VANNDRONNINGEN KOMMER TIL Å TA MEG, VANNDRONNINGEN KOMMER TIL Å TA MEG”.
Da var den bursdagsfesten min ødelagt på grunn av han. Snart er han 14 år, og han er fortsatt redd for vann. Når jeg tenker meg om, er det nesten fem måneder siden han dusjet. Takket være meg dusjet han, han burde si tusen takk, hehe.
Nå har han sitt eget rom. Men for fem måneder siden lå han i et rom sammen med meg. Jeg veit ikke hvordan jeg har klart å overleve.
Det var en gang jeg holdte på å bli kvalt av lukten hans. Jeg bestemte meg for å få slutt på det. Jeg skulle bare vaske han litt, så han ikke skulle stinke så mye. Så jeg kunne leve litt til. Jeg tok to bøtter, en med vann og shampoo og en med vann og såpe. Først vasket jeg håret hans, han trudde det var bare noen som maserte han. Etter på tok jeg den andre bøtta og helte den oppå han. Ikke spør hva som skjedde videre. Oki… pust inn og så ut, jeg kan si det. Da han våknet, trudde han at han skulle dø. Av den gode lukten tydeligvis.
Som jeg har sakt før, begynte han å løpe som en galing i huset. Bare at denne gangen var det som om han løp fra selveste vanndronningen. Du skulle ha sett det utrykket han hadde da han stoppet, det var bleikt pluss at det var rent!
Mens han var ren likte noen han, men ikke når han stinker som et stinkdyr, verre enn det til og med. Men det er broren min. Mor og far tør ikke å vaske han, sist gang da de prøvde var da han var 5 år, han beit og sparket dem så de turte ikke å prøve det om igjen. Siste gangen da jeg prøvde, var da han var 6½ år gammel. Da kløyp han og beit meg. Jeg tror jeg har merker av det enda. Hva kan jeg gjøre med det da? Ikke veit jeg. Kanskje jeg kan tvinge han. Det at han er redd og har vannskrekk betyr ikke at han ikke kan dusje. For eksempel venninna mi, hun har jo også vannskrekk, men hun dusjer for det. Lurer på hvem han har arvet alt dette av.
En dag skal han få se at vann, ja, at vann er noe viktig for han. Han kommer til å elske vann når han kommer til å gjennomgå i naturfag om at han er lagd av vann og har vann inni seg. Jeg gleder meg til den dagen, han må sikkert bare ha litt tid og bli voksen. Kanskje han kommer til å tenke av vanndronningen er inni han?