Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Bru (Ingenting bedre enn mor)

Bru (Ingenting bedre enn mor)

Om vennskap.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
27.07.2000
Tema
Vennskap


Jeg ser utover, og jeg kan se elva. Svart nå, men jeg vet at den er mørkebrun, tykk, den ser ut som jord, båtene virker helt feilplasserte. Men nå er den svart, det er natt. Det er kaldt, kanskje minusgrader, kanskje ikke. Fryser uansett. Natten har bredd seg som snøen over landet; hvert snøfnugg daler sakte, rolig nedover, rett etterpå er det hvitt. Nå er det svart, helt svart. Benedicte sa engang at stjernene var mine ekstra øyne, fulgte meg, ledet meg, viste meg, advarte meg, blunket til meg. Men i natt var det ingen stjerner, svart, bare små dammer av lys fløt på det mørke dekket. Fjernt, fjernt. Jeg er alene, jeg fryser. Alene. Jeg kan kjenne dråper av salt vann strømme ned i munnviken på meg, jeg teller dem, jeg teller mange, jeg sovner.

 

Det er bokstaver på porten, i bue over porten, Manor Farm. Langs det store grønne jordet trasker et stakittgjerde av sted, et hvitt stakittgjerde med former og figurer på plankene. Lenger oppe i bakken ligger det fire hus, store, hvite med røde vinduskarmer. Husene virker på en måte sjelløse, men varme, så store at man kan gå seg vill, bli borte blant alle andre, men allikevel er de trygge. Den morgenrøde solen skinner, det er som i en drøm. Limousinen snegler seg oppover bakken. Jeg retter på den lyseblå kjolen, ordner på det lange, lyse håret mitt, krøller. Jeg liker ikke krøller, min mor liker krøller. Jeg har krøller. Ved siden av meg sitter mor.
– Sitt nå stille! Vi har stylet håret ditt, ikke rør det!

 

Snerpens underlig overlegne munnstilling brer seg over min mors overklasseansikt. Hun er ei snerpe, mer eller mindre, men hun er mor, jeg liker henne, hun er min mor. Jeg er hennes datter, hun bryr seg, mer eller mindre, for jeg er hennes datter. Hun er verre mot andre, det vet jeg, jeg har sett henne, ingen liker henne, i alle fall ikke far, og ingen andre heller. Jeg liker henne ikke som person, jeg liker min mor. Jeg liker hennes trygghet. Jeg hater hennes mangel på følelser, og hennes overflod av sedler.

 

Snøen har smeltet, jeg kan igjen se den mørkebrune søppelhaugen. Det er varmere, det er dag, sola er nesten fremme, man ser den gjennom skyene. Jeg reiser meg, ser opp på brua, den gode gamle steinbrua ingen bruker lenger, mitt hjem. Ingen vet om meg, i alle fall ikke at det er her jeg bor, ingen vet noe om meg, ikke at jeg er her, ikke hvem jeg er eller hvor jeg kommer fra. Utenom Benedicte da, Benedicte visste det, hun var den jeg kjente. Jeg følger jernbanesporet mot byen, det er ikke så langt, ikke for en som går hver dag. Sjelløse skinner tar meg over ei bru, gjennom grått steinlandskap. Det er gress mellom skinnene, de sjelløse, rustne, stygge skinnene. Gresset har presset seg opp gjennom grusen, tykt lag av grus. Sola kommer frem mellom to skyer, og jeg fortsetter å gå, med hodet hevet og ryggen strak. Nå er jeg dronning.

 

Klokken er halv elleve, og vertskapet må ha latt meg sove, på grunn av den lange reisen i går. Men jeg visste at mor ville bli sur for at jeg er ‘så uhøflig’ og ikke står opp med hanen. Jeg siger ut av senga, tar av den lyserød nattdrakten og drar på meg en hvit kjole. Titter i speilet, jeg ser ei jente, femten vintre, blå øyne, rik, ulykkelig, uten kjærlighet til noen ting, uten kjærlighet til seg selv, en dukke, stappet med halm. Jeg synes jeg ser noen tråder som er festet til hender og føtter? Min mor er dukkemester. Hun styrer trådene, hun knytter dem rundt håndleddene, hun fester kuler til anklene! Jeg har ingen kontroll, jeg blir styrt, stappet med mer halm. Nå, føler jeg, må jeg finne min saks, jeg må klippe over trådene, Pinocchio is leaving the building!

 

Byen er en fin plass, man kan sitte der, midt i den, rett ned, folk traver forbi men ingen legger merke til deg, helt usynlig. Jeg bruker å sitte i byen, time etter time, bare flytte meg litt av og til så jeg ikke vekker mistanke. Jeg tror ikke jeg har vekt mistanke, tror ingen kjenner meg igjen når jeg kommer. Etter hvert blir det kveld. Jeg fryser igjen, og begynner å vandre hvileløst omkring. Jeg liker asfalt. Stabil, tung, kraftig.

 

Over markene flyr jeg, fuglen, over markene med korn, med gress, med trær og kyr, jeg folder ut vingene mine og svever høyt over marken. Jeg flyr! Jeg flyr! Ørnen, den lille ørnungen, flyr ut av redet for å jakte på et nytt rede, sitt eget rede. I dens venstre brystlomme er det lapper, grønne, røde, blå lapper, med nummer. Jeg er kanskje ikke glad for å være rik, men jeg er ikke så dum at jeg ikke ser det positive i det… Men nå! Nå skal jeg fly! Fjorten timer har gått, jeg går. Jeg har landet nå. Og jeg er kald, kald, kald. Gatene er kalde, jeg er ikke sulten, jeg kjøpte nettopp mat. Men jeg er lei, jeg er lei av å gå, lei av å passe meg for de som jo må lete etter meg, lei meg, lei meg for at jeg ikke er blitt funnet, ingen har funnet meg, er det noen som leiter? Er det noen som savner meg? Jeg vandrer nå, bare velger en gate og trasker i vei.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil