Alt begynte en kald høstdag i november. Vi i klasse 9b hadde hatt besøk av helsesøster. Hun hadde snakket fort og lenge om konsekvenser og skader du får av bulimi og anoreksi. Hun sa klart og tydelig at det var livsfarlig, dødelig. Jeg hater alle ord som relaterer til død. Det har jeg gjort helt siden moren og søsteren min døde. De døde sammen natten. Jeg og faren min var på ferie i Peru da vi fikk den forferdelige telefonen “Vi er svært lei for det, men din kone og datter døde i en husbrann i natt.” På den tiden var jeg bare 4 år og vi bodde i Tromsø. Jeg og faren min flyttet den samme uka, til en liten by på Vestlandet.
Jeg hater bare det ordet, og når jeg tenker på at mine venner og jeg kan dø fordi vi spiser lite, da får jeg tårer i øynene, Lite ante jeg da, at bildene helsesøster viste oss, av mennesker som liknet på skjeletter, kom til å bli en av mine venner. Skjeletter, hvite som engler, lå døde overalt i tankene mine.