Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Dømmen om å bli perfekt

Dømmen om å bli perfekt

En ny fortelling om en jente som utvikler spiseforstyrrelser. Skrevet i 10. klasse. Tema: Drømmer

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
08.02.2008


Dato – 19.mai – 2000

 

Kjære dagbok!

 

Jeg hater alt nå! Alt er bare helt jævelig for tiden. Mamma og pappa krangler om alt mulig, venninnene mine forsvinner bare mer og mer i det fjerne, skolen går til helvete og livet blir verre og verre. Jeg hater livet, hater meg selv bare mer og mer, og jeg vet ikke om jeg orker mer. Hvorfor kan ikke alt bare bli slik det var før?

 

Mamma sier hun er så bekymra for meg, for at jeg har endret litt på matinntaket, og begynt å passe på kroppen min. Men det eneste hun tenker på, er seg selv. Hun er bare misunnelig for at jeg faktisk klarer å endre noe ved meg selv, noe hun ikke klarer. Jeg hater hun! Både hun og jeg vet like godt at jeg trenger dette. Jeg trenger å endre litt på kroppen, ellers vil jeg komme til å være feit resten av livet.

Men jeg må nok slutte for i dag, og starte på med treninga mi.


 

- Isabelle -

 

 

Isabelle er en seksten år gammel og livlig jente. Hennes interesser er dans, venner og hester. Hun elsker hesten sin, Lucas, som er en kaldblods hoppe. Sara, hennes bestevenninne, er den viktigste personen i livet til Isabelle, og hun ville gjort hva som helst for henne. Noe alle jentene misunner henne, er kjæresten hennes, Daniel, skolens kjekkeste gutt og på skolen fikk hun topp karakterer. Livet hennes er en dans på roser. Det er hvert fall det alle tror…

 

Men snart ville det ”perfekte” livet bli snudd opp ned. Alt vil falle i grus, og livet blir en kamp mellom henne og det indre…

 

- ”Isabelle!” Ropte Daniel på henne, fra skoleporten. ”Skal du på festen til Patrick på lørdag eller?”

- ”Vet ikke enda. Hadde tenkt å droppe det, fordi jeg har et skoleprosjekt, som jeg må bli ferdig med til mandag. Men du kan jo bare gå, også kan jeg komme innom, om jeg rekker det?”

- ”Ja, det kan du jo. Men.. ” Før Daniel fikk snakket ferdig, avbrøt Isabelle han.

- Beklager, men jeg må nesten skynde meg hjem. Men vi sees i kveld da, eller?

- Jo da, vi gjør vel det.

Isabelle ga han et kjapt kyss, og løp videre.

 

Senere den kvelden fikk Isabelle en underlig telefon fra Sara. Med en litt gråtkvalt og redd stemme, sa hun at alt vil komme til å bli ødelagt, og at hun hadde ødelagt alt. Da Isabelle spurte henne om hva i all verden hun spurte om, kunne hun ikke forklare det. Men hun ville bare advare henne, og sa på forhånd at hun håper hun en gang ville forstå og kunne tilgi. Før Isabelle fikk sagt noe mer, ble det brutt. Idet hun skulle til å legge på røret, hørte hun noen underlige lyder fra utsiden av huset. Da hun gikk til døra for å sjekke hva det var, hørte hun at noen stod utenfor og kasta stein på et av soveromsvinduene. Hun så ut av vinduet, og så at det var Daniel, som var drita full. Isabelle skyndet seg ut, for å dra han inn, slik at han ikke uroet naboene.

 

- ”Hva faen er det du gjør her så sent og drita? Skulle ikke du ringe meg?”

Daniel prøvde å forklare, men det var for utydelig til at Isabelle kunne skjønne hva han sa. Hun satte han ned i sofaen, og ga han ett glass vann, slik at han fikk roet seg ned, og kanskje fått sagt det han skulle si.

 

- ”Hva var det du ville fortelle meg, som var så viktig at du kommer hit klokka halv tolv på kvelden?”

Daniel vrøvla noe med Sara og at han hadde gjort noe dumt. Og da skjønte Isabelle fort hva som var i ferd med å skje, og hva Sara mente tidligere i telefonen..

 

Daniel trengte ikke å si noe mer, før hun kasta han ut, og falt sammen i gråt. Hennes bestevenninne, som hun trodde hun kunne stole på, hadde stått i med typen hennes. Hvorfor? Hvorfor meg? Skrek hun med gråtkvalt stemme. Deretter løp hun opp på rommet sitt, og det første hun fikk øye på, var en lommekniv…

 

Dagene gikk, og Isabelle ble mer og mer ustabil. Hun gråt helt plutselig, var sint uten grunn og skulka skolen. Da foreldrene fikk en bekymringsfull telefon fra skolen, var hun tvunget til å fortelle hva som hadde skjedd, selv om hun visste at de aldri ville godta det som en unnskyldning for å skulke skolen. De ble skuffet, og sa at de ikke kunne skjønne at hun kunne gjøre noe sånt. Isabelle ble bare stående der med tårefulle øyne, og stirret med et drepende blikk på moren. ”hvordan kan hu stå der og si noe sånt? Hun bryr seg faen ikke om hvordan jeg har det, noe hun forsåvitt aldri hadde gjort heller.” Tenkte hun bittert. Det at hun kunne si noe sånt, uten en gang å spørre henne om hvordan hun hadde det, og si at alt ville ordne seg, var det som fikk Isabelle til å bikke over.

 

Isabelle hadde skjønt at hun ikke lenger kunne klare å kontrollere livet sitt lenger. Hun hadde fått nok. Fra den dagen av, bestemte hun seg for å endre alt og bli ny. Kanskje moren hennes ville åpne øynene, og forandre måten hun behandlet henne på.

 

Noen uker senere, dukket Sara opp på døra hennes. Hun ville forklare og be om unnskyldning, men det tok ikke lang tid før Isabelle ba henne dra et visst sted, og smalt igjen døra. Og i det hun hørte døra smalt igjen, gikk det plutselig opp for henne hva som faktisk hadde skjedd, og som var i ferd med å skje. Hennes tidligere beste venninne hadde klart å ødelegge alt for henne. Daniel var det beste som hadde skjedd Isabelle, og han var den hun elsket. Dette hadde hun klart å rive vekk fra henne, midt foran øynene hennes. Det var uforståelig at Sara kunne gjøre noe slikt mot henne. Og Daniel, han hun elsket, og som hun trodde elsket henne. Han hadde bare lurt henne fra første stund. Det var aldri noen kjærlighet, og det hadde aldri betydd noe for ham. Alt sammen var bare et spill. Et spill for å få komme nærmere Sara. Det var henne han alltid hadde vært interessert i. Men hun skulle vise dem at de ikke skulle få ødelegge henne, at hun faktisk skulle gå videre i livet. Det første hun ville forandre på, var utseende. Noe hun mente var det viktigste for å komme over bruddet, var å vise eksen fra sin beste side, og at hun fortsatt har glansen og stilen. Derfor mente hun at det første hun måtte gjøre var å bli litt slankere. Første dagen på hennes ”komme over bruddet-prosess”, startet allerede dagen etter…

 

Månedene gikk, og hun gikk stadig ned i vekt. Noen hadde til og med kommentert forandringene, og dette tok hun som en motivasjon til å fortsette prosessen. Hadde hun kommet så langt, skulle hun ikke stoppe der. Etter hvert som tiden gikk, og vekten bare raste mer og mer ned, begynte læreren hennes å bli bekymret over helsen hennes. Derfor ringte han hjem til moren, og fortalte om sine tanker og bekymringer. Moren svarte bare at det sikkert bare var en typisk tenårings periode, men allikevel fikk dette henne til å tenke igjennom ting, og hun fikk en følelse av at noe var galt.

 

Samme kveld følte hun at hun måtte snakke med datteren. Isabelle ble sint, da hun skjønte hva moren prøvde å si.

- ”Lenge har du ikke en gang brydd deg om meg, og bare driti fullstendig i hva som foregår i livet mitt! Men plutselig nå skal du begynne å leke god mor?! Jeg er faen meg ikke noen deltidsjobb heller! Og jeg er ikke så sikker på om du virkelig bryr deg. Det eneste du tenker på er deg selv, og du er sikkert bare sjalu for at jeg faktisk klarer å forandre meg selv, noe du ikke klarer! Så slutt med det å ”plutselig- være-en-god-mor-dritten” din! Raste det ut av henne. Hun kunne ikke noe for det, men det bare bikket over for henne. Og deretter løp hun opp mot badet, og låste døra. Tårene rant nedover de ildrøde kinnene hennes, mens hun ransaket hele badet for å finne barberbladet hun hadde gjemt unna…

 

Etter et halvt år med slanking, lite mat og mye trening, hadde hun gått ned halvparten av det idealvekten hennes var, og kroppen fikk kjenne det. En dag i en av gym timene på skolen, var det 60 meteren. Alle skulle løpe tre ganger etter hverandre, og i det hun nærmet seg mål på sin andre gang, kjente hun et stikk i bryste. Allikevel fortsatte hun å løpe. Var det en ting hun hadde lært de seks siste månedene, var det at hun aldri skulle gi opp. Stikket ble bare verre og verre, og etter hvert kjente hun stikking i venstre armen, men hun fortsatte å løpe og løpe, helt til det svartnet for henne..


 

Langt ute i det fjerne kunne man høre kirkeklokkene kime, mennesker som felte tårer og fugler som kvitret trist og forlatt…

 

Drømmen hennes om at ingen skulle få ødelegge henne, var blitt til at hun ødela seg selv..

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil