Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Mine tre første dager på Polen-turen

Mine tre første dager på Polen-turen

En dagbok som skildrer en tur til Polen.

Sjanger
Annet
Språkform
Bokmål
Lastet opp
15.01.2008


Torsdag 30. august

What do I do to ignore them behind me? Do I follow my instincts blindly?...” Mobil alarmen var i full gang med å synge, på favoritt Linkin Park sangen min, for å våkne meg opp. Endelig var dagen kommet! Det var i dag jeg skulle reise! Lurer på hvordan det blir...

 

Tankene mine fløy i lysets hastighet vekk fra Polen, til den syngende mobilen min som vibrerte seg steg for steg nærmere bordkanten. Som om den skulle hatt tanker om å begå selvmord. ”Do I sit here and try to stand it, or do I try to catch them red-handed?” Jeg fortet meg opp av sengen for å redde min lille vanedannende bestevenn, men snublet i det siste trinnet på køyesengtrappen. ”… årh! Satan…” bannet jeg for meg selv, mens jeg kavet meg opp fra det kalde tregulvet. Jeg grep telefonen. ”Or do I trust nobody and live in lone-.” Stille, endelig.

 


Etter en rask dusj, et par brødskiver, og en stor kopp te, gjenstod det bare å dobbeltsjekke at jeg hadde absolutt alt jeg trengte. Da meg og min mor ankom skolen, sto en del av klassekammeratene mine med beina spredd over en sekk eller bag, klare til å reise. De var blanke i øynene. Jeg var blitt ganske trøtt i den varme bilen, men straks jeg kom ut i den kalde luften, fikk jeg den fjerne men dog friske følelsen i hodet (som man får når man står opp kjempetidlig, eller har vært våken hele natten), og jeg kunne lettere flyte inn i den rastløse ungdomsklyngen som trippet på parkeringsplassen utenfor skolen.

 

Etter omtrent ti, femten minutter, rundet en skinnende, svart dobbeltdekker den høye, mørkegrønne tujaen. Gledes rop kom fra den nå fullkomne klassen, som tydeligvis var svært fornøyde med kjøretøyet. Vi pakket inn sakene våre, og hastet oss inn i øverste etasje, for å sikre oss en god plass. Jeg satt sammen med Linda, siden vi hadde avtalt det i forkant av reisen. Reiselederen vår Berit, presenterte seg, og snakket kort om hva som ville skje framover.

 

Vi hadde hatt en deilig og fyldig frokost på båten, byttet til en annen, svært lik, svart dobbeltdekker, kjørt i noen timer, hatt en lunsjpause i Danmark, kjørt videre noen timer og endelig kommet frem til Landhotel Spornitz, som så ut som et både dyrt og flott hotell. Alle smilte og var lettet over at vi endelig var fremme, og forhåpentligvis kunne hvile oss i en annen vinkel enn en nittigraders. Jeg ble satt inn på rom med Linn Irene, som jeg selvfølgelig var fornøyd med.

 

Jeg følte meg uren og ekkel, som jeg alltid gjør etter å ha vært på danskebåten, og ville dusje fortest mulig. Så selv om vi hadde fått beskjed om at vi skulle spise med en gang, og måtte møte nede i spisesalen så fort vi hadde ”flyttet inn” i rommene våre, så slang jeg meg i dusjen i en kanonfart og sprang rett ned til kveldsmat. Jeg klarte til og med å ikke være sist i køen. Det var jeg fornøyd med, siden jeg ellers alltid er ufattelig treg i dusjen.

 

Maten var ikke all verdens, sammenliknet med den fantastiske fasaden, men hvem sier vel nei til litt pasta etter en lang busstur?

 

Da meg og Linn kom inn på rommet igjen, var vi mette, men sultne på litt adrenalin. Bare uskyldige påfunn så klart. Å bli sendt hjem allerede på første dag kunne vi jo langt ifra tillate oss. Vi fant ut av at myggnettingen på vinduet, som kom fram da vi åpnet det, gikk an å fjerne, siden den bare var festet i en borrelås som følgte vinduskarmen. Etter dette, la selvfølgelig planene seg selv. I og med at noen av de voksne holdt vakt i gangene, var jo vinduene en glimrende mulighet til å besøke hverandre. Det var et tak rett under vinduene i vår etasje, på framsiden av hotellet. Alt var sikkert, så vi tok oss en liten vandring på taket, og kikket inn i de andre vinduene og hilste på, helt til vi kom til Terjes vindu. Da jeg så det var han, hvisket jeg stille til Linn: ”Det er Terjes rom!,” og begge pilte tilbake til rommet vårt med tilbakeholdt pust, og følelsen av at det var noen rett bak oss. Heldigvis så han oss ikke.

 

Jeg var inne på rommet til Kim Werner og Martin til langt på natt og hørte på musikk, siden det ikke brydde meg om det ble lite søvn. Vi kunne jo sove hele bussturen neste dag.

 

Fredag 31. august

Vi skulle, etter planen, stå opp tidlig. Både meg og Linn hadde skrudd på mobilalarm, men ingen av dem viste seg å ringe, så vi våknet av noen som banket på døren med dundrende slag. En stemme sa at vi måtte stå opp og spise frokost. Jeg hadde gruet meg til denne dagen. Omtrent tolv timer med busskjøring, det ville garantert ta innpå. Linn heiv seg inn i dusjen, og dusjet utrolig kjapt, og etterpå gikk vi og spiste morgenmat.

 

Det var innpakking i bussen, og turen vår bar videre. Berit snakket i vei, om alt mellom himmel og jord, med et halvt minutts pause mellom hver setning. En annen måte å si det på, er at det gikk langsomt i ett, noe som viste seg at vi var tvunget til å bli vant til.

 

Jeg hadde bare sovet noen timer denne natten, så følte absolutt for å sove. Øyelokkene mine trakk seg mot hverandre, og jeg halvsov til summingen av den nasale birkelandsdialekten, som bølget fra høyttalerne. Men det var en rar lukt… Det sved i nesa mi… Hæ? Kaldt på overleppen? Plutselig gikk det opp for meg, hva som foregikk. Jeg spratt opp og tørket meg automatisk over leppa med hendene. Svart sprittusj var over store deler av fingeren min. Perfekt! Nå hadde jeg fått Hitler-bart èn dag før vi skulle til konsentrasjonsleiren. Jeg kikket opp, og der sto Andrè med et gigantisk glis, og tusjen gjemt uskyldig bak ryggen. Fuktighetskrem! Det er det jeg trenger nå. Jeg dykket ned i toalettveska mi og hentet opp den lille, blå boksen, og fikk heldigvis all fargen av etter en stund med skrubbing. Jeg satt meg lengre fram i bussen, for å være trygg for flere apestreker.

 

Vel forbi en god del timers kjøring, forbi grensen til Polen, en lunsjpause, et IKEA-senter besøk, og enda flere timer med kjøring, var vi framme til vårt neste hotell: Hotel Centrum Dialogue, som opprinnelig var et kloster. Det var store, hvite murvegger, og en blanding av så mange forskjellige stiler, og tiår. Jeg var på rom med Tonje, Linda, Elisabeth, Rikke og Camilla. Vi sovnet tidlig, og sov godt. Veldig godt

 

Lørdag 1. september

Alarmen gikk hurtigere av denne morgenen. Mobilen hadde ladet under hodeputen min, så rommet vårt rakk bare å høre den godt rocka introen på ”oppvåkningssangen min”. Det regnet ute i dag. Grått vær, som ville være med på å gjøre dagen enda tristere når vi skulle besøke Auschwitz leirene. Denne dagen fyller Bill og Tom Kaulitz 18 år. De er to tyske tvillingbrødre og spiller i et tysk rockeband, som jeg og Linn er veldig fan av. Det var synd at dagen deres skulle ende opp på denne dagen i vår tur. Jødeutryddelse og rockeidolers fødselsdag, er nok ikke den beste kombinasjonen. Jeg hadde sagt ifra kvelden før at jeg skulle opp en halvtime tidligere enn dem, i og med at jeg skulle dusje. Så jeg sto opp og dusjet, og stelte meg. Jeg og de andre som var våkne, snakket liv i Camilla og Rikke, som fortsatt ikke hadde gløttet på øynene. Når vi skulle ned i spisesalen, for å få i oss litt frokost, tok jeg med meg regnjakken, og gikk ned.

 

Etter de to leirene, Auschwitz I og Auschwitz II Birkenau, var jeg sliten i beinene og hadde bilder i hodet. Skitne, små senger, doer som besto av hull i sement, to tonn med menneskehår, kofferter, barneklær og bilder av barn som led av hungersnød. Jeg var i grunnen svært overrasket over at jeg ikke ble mer følelsesmessig engasjert. Jeg tenkte: jeg som ellers er nokså følsom, og griner hele genseren våt om jeg ser King Kong, hva er det som gjør at dette ikke gir meg et følelsesutbrudd? Jeg tror at det som har skjedd er så sinnssykt at jeg ikke oppfatter at det virkelig har skjedd, selv om jeg selvfølgelig tror på alt. Alle disse ofrene, sjelene og personene. Jeg var ikke klar over at det var psykisk mulig å være så uempatisk.


 

Slik fortsatte tankene mine til slutten av bussturen til vårt neste hotell, for da tenkte jeg på at det var jo Kaulitz’ fødselsdag! Jeg tok opp Bravo bladet, som jeg hadde kjøpt på en bensinstasjon i Tyskland, og leste et fire siders intervju på tysk om dem, og deres overgang til å være myndig. Jeg forsto jo bare en fjerdedel av det omtrent. I og med at jeg ikke har tysk på skolen.

 

De to kommende nettene skulle vi oppholde oss på Hotel Krakus som var høyt, gult, grønt og med en pizza-resturant i kjelleren. Alt i alt, et ”greit nok” hotell. Jeg kom på rom med Tonje disse to nettene. Og det er fint, for vi er veldig gode venner. Vi la oss tidlig denne kvelden, og sov veldig godt. Det var forresten veldig gode senger der, også var de litt stilige med sånn åttitalls dynetrekk og håndklær. Jeg synes det var litt koselig med de fargene, fordi de minnet meg om min avdøde bestefar. Hermann. Levde han da det var krig? Ville han ha husket, og fortalt meg?

 

Etterord:

Jeg valgte å skrive om de tre første dagene mine på polenturen fordi det er disse jeg husker mest ifra, og disse som var mine favorittdager.

-Selv om Tropical Island også var en opplevelse.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil