Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Skal, skal ikke?

Skal, skal ikke?

Den handler om ei jente som er uheldigvis på feil plass til feil tid og er vitne til et mord.

Karakter: 5 (VG1)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
29.10.2007


For en fæl kunde, han trodde ikke på meg da jeg ga igjen vekslepengene, utrolig irriterende. Han trodde virkelig at jeg ga han feil, den gamle gretne gubben! Endelig ferdig for i dag og på vei hjemover. Stakkars Kari som skal jobbe nattevakt. Det har vært en utrolig slitsom dag, og jeg skal på jobb i morgen også. I morgen skal jeg heldigvis jobbe nattevakt, da er det ikke så mange kunder som på dagen. Det er godt å tenke på. Magen rumler og jeg kjenner jeg er sulten, det skal bli godt å komme hjem.

 

Nå kommer jeg snart til smuget jeg løp inn i da mamma døde, det er ikke langt fra blokken jeg bor i. Der er det er mørkt og skummelt og jeg blir alltid trist når jeg går forbi det, for det minner meg om den fæle dagen. Jeg ser for meg mamma og hører den snille latteren hennes, hun hadde et langt vakkert krøllete hår. Av og til fikk jeg lov til å hjelpe henne med å gre det. Stakkars pappa, jeg var bare 6 år og han skulle ta seg av meg da hun døde av kreft. Jeg husker det var da han begynte og trøste seg med alkohol. Først i helgene, så på kvelden og nå er det helt ute av kontroll. Huff av meg, kanskje han ikke har drukket så veldig mye i kveld og har klart å komme seg inn i sengen i hvert fall. Det er slitsomt å bare være 18 år og måtte ta seg av hus og pappa. Jobben på 7eleven gjør at vi klarer oss med mat og klær, men det er vanskelig når jeg vet at pappa tar penger til alkoholen, den er kjempedyr.


 

Jaja. Så utrolig fin månen er i kveld, den lager skygge der jeg går og lyser opp den tomme gaten. Ingen er ute og går eller kjører på denne tiden av døgnet, det er helt stille rundt meg. Jeg kjenner den kalde vinden som treffer den nakne halsen min, jeg lukker jakken helt igjen og bøyer hodet nedover for å slippe kulden mot halsen. Klokken var passert 00.00 lyste det fra mobilen. Jeg satt beina på annen hver brostein på gangfeltet mens jeg gikk.

 

Jeg runder hjørnet på den høyeste blokka i byen og går inn over Skretteveien. Plutselig hører jeg et svakt rop om hjelp. Jeg stanser, det er ingen lyd å høre, bare en hvit katt som maler mens den står og spiser noe den har funnet blant søppel som har falt ut av en søppelkasse. "Nei nei" mumler jeg og går enda litt fortere bortover. Da hører jeg noen som stønner inni et mørkt smug. På grunn av månen som lyser så vakkert er det mulig å se konturene rundt meg, jeg ser inn. Der står tre svartkledde menn rundt en forsvarsløs mann som ligger på bakken og beskytter hodet med hendene. Mannen som ligger på bakken rører seg ikke, han ser ut som han er kraftig forslått. De tre mennene slår og sparker ham etter tur. Jeg stivner til, klarer ikke bevege en muskel, står bare og ser på. Pulsen begynner å gå veldig fort. Plutselig snur en av mennene seg og ser meg rett inn i øynene. Han begynner å løpe mot meg, de andre følger etter. Jeg klarer å få kontakt med bena mine og begynner å løpe, hjertet hamrer så hardt og fort at det kunne hamret seg ut av kroppen. Pulsen stiger enda mer og jeg kan bare så vidt puste, for det har kommet en klump i halsen som er så stor at det gjør vondt. Den klumpen kommer alltid når jeg er redd, men nå er den større en noen gang. Jeg hører skrittene til de tre mennene bak meg. De puster og peser og lyden kommer nærmere og nærere. Jeg løper, og nærmer meg samme smug som jeg løp til da jeg fikk vite at mamma var død. Der er det fire store konteinere som står akkurat så langt fra veggen at jeg klarer og presse meg inn bak dem.

 

"Hvor ble det av henne?", spør den ene mannen idet han kommer rundt hjørnet. "Å, hun må være her et sted", sier den andre. De kommer innover i smuget. Tårene mine fosser ut, og pusten er ujevn fordi jeg må puste stille eller ingenting for at de ikke skal høre hvor jeg er. "Hallo lille jente, kom frem, vi skal ikke gjøre deg noe!”, sier en av dem med lys snill stemme og går nærmere konteinerne. Jeg biter sammen leppene og lukker øynene mens jeg svelger. Det er så vidt spyttet kommer forbi den store klumpen i halsen. Jeg prøver så godt jeg kan å holde pusten. Jeg åpner det ene øynet litt uten å puste, der stå en av dem med ryggen til åpningen jeg kom inn fra. Jeg kjenner svetten piple på pannen.

 

"Hysj" sier den ene. "Vi må stikke", sier han andre. Jeg hører raske skritt som langsomt forsvinner i det fjerne. Jeg kan endelig puste. Det er en andpusten og hulkete pust, mens tårene triller nedover kinnene. Med det samme kan jeg høre politiets sirener. De har sikkert fått melding om bråk, tenker jeg. Jeg står fortsatt bak konteinerne og skjelver, jeg har aldri vært så redd før.

 

Etter en stund hører jeg sirenen forsvinne, og det blir helt stille. Alt er stille igjen, det eneste jeg hører er mitt eget hjerte som dunker. Pulsen har endelig roet seg litt igjen. Jeg kikker ut bak konteineren, det er helt mørkt. En stor svart sky har stilt seg foran månen. Ingen å se. Jeg tar et stort innpust og begynner å løpe de få meterne som er igjen til blokka. Nøkkelen presser seg inn i hånden for jeg holder så hardt i den. Jeg løper opp i andre etasje, låser fort opp døren, smetter inn og låser igjen.

 

I stuen sitter pappa og sover foran tv-en med ei halvfull flaske whisky i hånden som han pleier. Jeg legger et teppe over ham, kysser ham på pannen og hvisker ”sov godt”, før jeg slår av tv-en, slukker lysene i stua og går inn på kjøkkenet for og lage noe mat. Jeg slår på radioen som spiller ”knockin’ on heavens door”. På slutten av sangen bryter det inn en ekstra nyhetssending. Det er om den mannen som jeg så ble slått. Brødskiven synker sakte ned på bordet mens jeg lytter. "En 42 år gammel mann fra Kristiansand døde på vei til sykehuset av de omfattende skadene han pådro seg etter å ha blitt overfalt i et smug ved Skretteveien i tolvtiden i natt. Politiet er uten spor etter det de antar er flere gjerningsmenn og ber publikum om tips. Ved observasjoner bes man ringe det lokale politiet umiddelbart" sier damen på radioen. Så kommer slutten av sangen. Jeg ser ned på brødskiven som ligger på bordet og kjenner jeg ikke klarer å spise. Skal jeg gå til politiet, eller ikke? Tenk hvis de tre mennene står utenfor politistasjonen og ser etter meg, eller tenk om de finner ut hvem jeg er og må "fjerne" øynevitnet.

 

Jeg kaster skiven i søpla og går inn på badet. Speilbildet kikker blekt og redd tilbake på meg mens jeg fyller vasken med vann. Jeg har maskara over hele ansiktet etter at jeg gråt, og litt rust på kinnet etter konteineren jeg sto bak. Jeg vasker meg og går inn på rommet mitt. Under dynen er det kaldt, vinduet har stått oppe i hele dag. Jeg lukker øynene, og ser mannen som ligger forsvarsløs på bakken. Jeg åpner øynene brått, dette vil jeg ikke se, jeg vil bare glemme. Jeg kjenner en varm tåre gli sakte ned kinnet. Den treffer puten som får en bløt flekk. Jeg finner fram mobilen og slår 112. Skal jeg trykke på ”Ring”?


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil