Pensum:

s.49	1,5,6,11,12,13,21,22,23
s.80	1,2,3,6,7,8,9,11
s.102	1,3,4,6,7,8,12,13

 

S. 15 – 100

MINUS: s. 63 – 78, s. 29 – 37, s. 39, s. 43 – 46 (+ nasjonalisme)

= 58 sider

 

INDUSTRI OG NASJONALISME

 

STORBRITANNIA – VERDENS VERKSTED

I 1850 var Storbritannia det ledende industrilandet i verden. Britene hadde erobret områder i alle verdensdeler, og imperiet deres omfattet en fjerdedel av jordas befolkning. Viste frem resultatene av industrialiseringen på en verdensutstilling i 1851 (Crystal Palace). Ble sett på som ”verdens verksted”. De produserte industrivarer og importerte råvarer og mat. De var for frihandelssystemet som favoriserte Storbritannia så lenge landet laget de beste og billigste industrivarene. London var verdens økonomiske sentrum, og det britiske pundet var internasjonal verdimåler.

 

I tiårene etter 1850 fikk Storbritannia konkurranse fra USA og Tyskland. USA fikk en økende økonomiske styrke delvis pga den store innvandringen av dyktige mennesker fra Europa.

 

BEFOLKNINGSVEKST OG FOLKEVANDRINGER

Rundt 1850 passerte innbyggertallet i verden den første milliarden og befolkningsveksten var størst i Europa. Bedre kosthold, billigere mat, bedre hygiene og koppevaksinen skapte en befolkningseksplosjon på 1800-tallet. (bekjempelse av kolera) Fødselstallene gikk ned fordi barna vokste opp så foreldrene trengte ikke å få like mange barn for å sikre alderdommen. Og folk levde lenger. Det ble vedtatt barnearbeidlover slik at det ble dyrere for folk i arbeiderklassen å få mange barn. Dette førte på lengre sikt til at kvinnene fikk større frihet og flere muligheter. Det ble en kraftig byvekst pga befolkningseksplosjonen.

Overbefolkning, fattigdom og politisk og religiøs forfølgelse var de viktigste årsakene til folkevandringene. Nye transportmidler, som dampbåter og tog, gjorde det mulig for store folkemasser å flytte langt på kortere tid. Folk flyttet til byene, mellom land i Europa eller utvandret til andre verdensdeler. (Mange vendte senere tilbake til hjemlandet)

 

INDUSTRIALISERINGEN ETTER 1850

Den teknologiske framgangen fortsatte og tekstilindustrien fortsatte å være en ledende sektor. Jern- og stålindustrien ble snart en nøkkelindustri; den var viktig for produksjonen av maskiner, verktøy, våpen, jernbaneskinner, tog, skip, bruer og bygninger. Henry Bessemer oppgant en metode som jorde det billigere å produsere stål i store mengder. Stålet var mer motstandsdyktig mot rust enn jern og lettere å arbeide med.

 

Den viktigste energikilden var steinkull, men i 1870 ble dynamoen oppfunnet. Nå kunne dampkraft og vannkraft gjøres om til elektrisk strøm. Elektrisiteten la også grunnlaget for produksjonen av elektromotorer og for den elektrokjemiske industrien som produserte kunstgjødsel.

 

Mot slutten av 1800-tallet ble teknikken mer kompliser og dyrere, og dermed ble kapitalbehovet større. Dermed ble det dannet aksjeselskaper. Bedrifter begynte å slå seg sammen i større enheter eller samarbeidet i karteller (samarbeid innenfor en bransje der bedriftene ble enige om produksjon, pris og deling av markeder). Enkelte bedrifter fikk da nærmeste monopolstillinger. Karteller og større enheter første til mer effektiv produksjon. I 1870-årene stagnerte jernbaneutbyggingen og det ble produsert for mye korn. Store deler av verden ble da rammet av en økonomisk krise. (Jernbaneutbyggingen i USA gikk saktere, mens britene og tyskerne satset på storstilt eksport av stål. Europeiske bønder fikk samtidig vansker med å konkurrere med USAs billige korn) Mange land innførte derfor vernetoll mot import etter 1870 og opprustning av tungindustri. Fra 1890-årene kom det en ny sterk vekst, men perioden 1870-1914 kan ses under ett som en sterk industriell vekstperiode.

 

JORDA RUNDT PÅ ÅTTI DAGER

Den franske fortfatteren Juls Verne formidlet en sterk utviklingsoptimisme gjennom bøkene sine. Han hadde stor tro på at menneskene kunne overvinne hindringene i naturen. I ”Jorda rundt på åtti dager” skildrer han en hovedperson som reiser rundt jorda på åtti dager.

 

VITENSKAP, TEKNIKK OG NYE OPPFINNELSER

På 1800-tallet opplevde samfunnet en gunstig vekselvirkning mellom vitenskap og teknikk. Kjemiske fargestoffer, cellulose, maling, kunstig parfyme, medisiner. Bruk av elektrolyse til å utvinne aluminium

 

Røntgenapparatet (Marie Curie + mannen)

Aviser ble billigere, klær, sykkelen før til økning i mobilitet, Morse; telegrafen, Bell; telefonen, Edison; glødelampen, grammofonen og filmapparatet, Damiler & Benz; bensindrevne bil, Wright-brødrene; motordrevne fly.

 

INDUSTRIALISERINIGEN BRER SEG

På slutten av 1800-tallet gikk Tyskland forbi Storbritannia som industriland. (særling innenfor jern, stål, kjemisk industri og elektroteknikk). Tyskland dro fordel av erfaringene fra industrialiseringen i Storbritannia, og landet hadde rike naturressurser. Tyskland ble samlet i 1870, og denne samlingen skapte nye markeder. De innførte også vernetoll og satset bevisst på å støtte forskning og undervisning i teknologi. Tyske banker gav også store lån til industrien og var pådrivere til å opprette karteller. Tyskland tok raskt i bruk nye energikilder. (Første dynamo og oppfant forbrenningsmotor som gikk på bensin).

 

Industriutviklingen i Øst-Europa gikk langsommere enn i Vest-Europa. I øst dominerte store godseiere som var lite interessert i økonomiske og politiske endringer. Det fantes heller ikke noe sterkt handelsborgerskap som kunne sette i gang storindustri og konkurrere med godseierne om politisk makt.

 

Det var bare Japan og USA som fikk til en omfattende industrialisering utenfor Europa før 1914. I 1914 var USA blitt verdens ledende industristat. USA gikk gjennom en borgerkrig mellom 1861 og 1865 men klarte allikevel å bli ”verdensmester” fordi; store kull- og jernforekomster, olje, arbeidskraft, selvforsynt med landbruksvarer, tollmurer, fritt næringsliv. Enorme konsentrasjoner av kapital og makt kom i hendene på såkalte dollarfyrster. De ledet sammenslutninger av mange selskaper, trustene. (Rockefeller, Carnegie) De hadde kjempeselskaper som Standard Oil og United Steel.

 

INDUSTRIALISERINGENS VIRKNINGER

Industrialiseringen førte med seg en enorm produktivitetsøkning.; økning i mengden av det en arbeider produserer hver dag. Billig mat og råstoffer strømmet inn i Europa og USA fra andre verdensdeler; mens dyre ferdigvarer begynte å gå den andre veien. Industrialiseringen endret også familielivet og maktforholdet mellom samfunnsklassene. Den påvirket også natur og miljø; forurensingen av luft og vann startet for alvor.

 

FAMILIEN OG ARBEID

Hjem og arbeid ble i større grad atskilt. Gifte kvinner fikk nå rollen som økonomisk avhengige husmødre. Men mange kvinner fikk likevel lønnsarbeid; tekstilindustrien gav arbeid til mange kvinner, men utover på 1800-tallet var det den mannsdominerte tungindustrien som vokste sterkest. Arbeidslivet var svært kjønnsdelt. Mennene; tungindustri, kjemisk industri, transport, skipsbygging. Kvinnene; tekstilindustrien, næringsmiddelindustrien.

 

De fleste heltidsarbeidende kvinnene var ugifte. Industrisamfunnet gav flere yrkesmuligheter. Kvinnene tjente bare halvparten av det mennene gjorde, selv når de utførte likt arbeid. Mange så på kvinners arbeid som en av årsakene til arbeidsledigheten blant menn, mens andre hevdet at kvinnearbeidet utgjorde en trussel mot lønnsnivået.

 

For at familien skulle overleve måtte barna arbeide, etter hvert ble ikke barnearbeidet så nødvendig lenger.

 

INDUSTRI OG MILJØ

Menneskene begynte å utnytte de ikke-fornybare lagerressursene på jorda (steinkull og olje). Forbrenning av kull og olje skapte helseproblemer og den kjemiske industrien spredte farlige miljøgifter. Byveksten skapte også store miljøproblemer; elevene var avfallsplass og åpne kloakker og søppeldynger førte til epidemier av tyfus og kolera. Etter hvert le kloakkene lagt i rør under jorda, og vannforsyningen ble renere fordi grunnvann og fjellvann ble tatt i bruk. ”The Alcali Act”, 1863, var den første loven mot miljøskader (Storbritannia).

 

FORHOLDET MELLOM KLASSENE

Industrialiseringen førte til en modernisering av samfunnet. Den viktigste siden ved moderniseringen var kanskje byveksten og de virkningene den fikk. En stor arbeiderklasse(bygningsindustri, transport, fabrikker), ny middelklasse(jurister, ingeniører, funksjonærer), storborgerskapet(industriherrer, storkjøpmenn, finansfolk). Massefattigdom og elendige bo- og helseforhold preget de fleste arbeidermiljøer. Tuberkulose og engelsk syke var folkesykdommer(lange arbeidsdager, usunt arbeidsmiljø og dårlige boliger). I Storbritannia ble industriarbeid satt under offentlig kontroll, og det om viktige sosiale reformer. I USA var det ingen fabrikkinspeksjon eller noe forbud mot barnearbeid.

 

Mot slutten av 1800-tallet ble levekårene for folk flest bedre. Massesamfunn; ny produksjonsteknikk gav billigere forbruksvarer, flere fikk råd til aviser og fornøyelser, matvareprisene falt dramatisk pga transportrevolusjonen.

 

De første fagforeningene ble stiftet i Storbritannia like etter 1800, men var forbudt helt til 1825. I Tyskland ble de forbudt i 1870-årene og i USA møtte de hard motstand. Industrialiseringen fikk stor betydning for folks tanker om hvordan et samfunn burde styres. Den ideologiske kampen økte.

 

IDEOLOGIER I STRID

 

NASJONALISMEN

Den ideologien som fikk størst gjennomslagskraft i Europa etter 1850. Tysk nasjonalisme gikk ut på at alle tyskere var likeverdige, men de var også bedre enn andre folkeslag. Det var en ekskluderende form for nasjonalisme. De hevdet at folk med samme språk og kulturbakgrunn hadde rett til å danne en nasjonalstat. (etnisk form for nasjonalisme). Innsamlingen av folkeviser og eventyr var et utslag av ønsket om finne sin nasjonale egenart. Fransk nasjonalisme gikk ut på at du var fransk så lenge du støttet den franske konge og stat. Det var en inkluderende form for nasjonalisme. Men når nasjonene la hovedvekten på det etniske, kunne nasjonalisme lett får noe selvforherligende i seg – en forakt for andre folkegrupper og stolte drømmer om sin egen nasjon og dens stolthet.

 

ANTISEMITTISME

Både den katolske og protestantiske kirken gav jødene et kollektivt ansvar for henrettelsen av Jesus. Jødene ble også beskyldt når store pestepidemier herjet. I de fleste land fikk ikke jøder eie jord eller delta i det vanlige økonomiske livet. De ble brukt som småhandelsmenn og pengeutlånere og fikk dermed rykte på seg for å være griske ” landveisrøvere”. Den franske revolusjonen og menneskerettighetserklæringen i 1789 førte til at stadig flere stater gav fulle borgerlige rettigheter til jødene. Men med oppblomstringen av etnisk nasjonalisme brøt jødefiendtligheten, antisemittismen, ut på ny. Mange så på jødene som en trussel mot nasjonenes enhet, og de så med mistenksomhet på jøder som forlot sin tro for å smelte sammen med det samfunnet de levde i(assimilasjon).

 

I flere land understøttet myndighetene forestillingen om jødiske sammensvergelser mot folket for å avlede oppmerksomheten fra fattigdom og krav om mer demokrat. På slutte av 1800-tallet førte jødeforfølgelser i Europa både til stor jødisk utvandring til Amerika og til ønsket om at jødisktroende måtte få sin egen stat – sionismen.

 

TYSKLAND OG ITALIAS SAMLING – NASJONALISMEN SOM KITT

Begge de to folkegruppene brukte nasjonalismen til å lage nye sterke stater i Europa, men det var samlingen av tyskerne som fikk størst betydning for europeisk historie.

 

Tyskland/Preussen

Ønsket om at ale tyskere skulle samles i én stat – pangermanismen – sted sterkt. I Preussen gikk økonomiske interesser hånd i hånd med romantiske forestillinger om å gjenreise en stolt tysk fortid. Preussen var en sterk industristat. Et utall små tyske fyrstestater skilte de prøyssiske områdene og hindret en effektiv utnyttelse av markedene for industri og jordbruksvarer. Dette hadde borgerskapet i Preussen en sterk økonomiske interesse av å få ryddet opp i.

 

Men etableringen av et nytt, sterkt Tyskland kunne ikke skje smertefritt. Frankrike og Østerrike følte sine interesser truet, og de satte seg imot en tysk samling. Derfor ble samlingen av Tyskland fullført ved kriger mor disse landene. Bak politikken som førte til samlingen stod rikskansler Otto von Bismarck. Han mente at motstanderne av tysk samling bare kunne knuses med makt. I årene fra 1864 – 1871 fullførte han samlingen gjennom kriger mot Danmark, Østerrike og Frankrike. Preussen hadde Europas mest effektive hær og et jernbanenett som raskt kunne bringe troppene til fronten. Frankrike måtte avstå de viktige industriområdene Alsace og Lorraine og betale en stor krigsskadeerstatning. Tyskland ble et keiserrike med Kong Vilhelm av Preussen som den første keiseren og med Bismarck som rikskansler(statsminister). Bismarck formet den nye staten. Han innførte vernetoll på utenlandske industrivarer, noe som sikret vekst i den tyske industrien. Alt som kunne bety en utfordring for det sentrale maktapparatet, ble motarbeidet. Han gjennomførte et skille mellom kirke og stat i hele landet.

 

Bismarck fryktet at industriarbeiderne skulle slutte opp om sosialismen. For å trekke dem med i den tyske nasjonen tilbød han arbeiderne materiell trygghet med sosiallovgivning (syke-, ulykkes- og alderstrygd). Bismarck forbød alle sosialistiske organisasjoner. Men den sosialistiske bevegelsen gikk ”under jorda”, og da forbudet ble opphevet etter Bismarcks avgang i 1890, ble det sosialdemokratiske partiet det største i nasjonalforsamlingen.

 

ØST-EUROPA OG BALKANHALVØYA – NASJONALISMEN SOM DYNAMITT

 

Østerrike-Ungarn

Østerrike hadde to dominerende folk: tyskere og ungarere. I 1867 endret landet navn til Østerrike-Ungarn for å hindre strid mellom folkegruppene. Den etniske nasjonalismen virket oppløsende så staten forsøkte å motarbeide den med en ”flernasjonal nasjonalisme” der fyrstehuset skulle være et felles samlingssymbol. Men andre folkegrupper (tsjekkere, slovaker, slovenere, kroater, serbere og rumenere) opplevde at deres språk og kultur ble undertrykt. De ønsket egne stater. Men keiserriket holdt sammen ved at slaviske folk og rumenere ble innrømmet et visst selvstyre, og ved bruk av splitt-og-hersk-teknikk.

 

Balkanhalvøya

Tyrkerne hadde hersket over Balkanhalvøya siden 1300-1400-tallet. De tyrkiske områdene ble mer og mer tilbakestående politisk og økonomisk. Både Østerrike-Ungarn og Russland ønsket å knekke det tyrkiske styret på Balkanhalvøya. Østerrike-Ungarn gikk inn for å bli den enerådende stormakten i området, og Russland ville ha fri adgang fra Svartehavet til Middelhavet.

 

Russland startet Krimkrigen mot Tyrkia i 1853, m3n tyrkerne ble reddete av Frankrike og Storbritannia fordi de fryktet at Russland skulle bli for mektig. Rumenere, bulgarere og serbere allierte seg med Russland og trengte det tyrkiske herredømmet tilbake. Samtidig kranglet de seg imellom med Østerrike-Ungarn om grensene. (en av årsakene til WWI)

 

PARISKOMMUNEN. FORSØK PÅ SOSIALISTISK REVOLUSJON

Den sosialistiske internasjonalismen stod mye svakere enn nasjonalismen, men i Frankriket ble det gjort et forsøk på å sette slike tanker ut i livet i 1871. Etter at franskmennene hadde lidd nederlag mot tyskerne dette året, ble Paris rystet av en revolusjon. Radikale parisere tok makten og utropte byen til en selvstendig kommune. Den første internasjonale arbeiderbevegelsen gav sin støtte til kommunardene, som tilhengerne av revolusjonsrådet ble kalt. I et forsøk på å skape den ideelle sosialistiske stat, ble det gjennomført en rekke sosiale reformer.

 

Bismarck løslot 100 000 franske krigsfanger, slik at den franske regjeringen fikk soldater til å knuse kommunen med makt. Kommunenes nederlag ble et alvorlig tilbakeslag for den europeiske venstresiden og få år etter kommunardenes nederlag gikk den første arbeiderinternasjonalen i oppløsning.

 

Etter nederlaget mot Tyskland ble det viktig for Frankrike å delta i stormaktenes kappløp om å sikre seg nye kolonier i andre verdensdeler. På den måten kunne landet vinne tilbake noe av sin tapte ære. (Imperialismen)

 

IMPERIALISMEN

 

FORUTSETNINGER FOR OG DRIVKREFTER I IMPERIALISMEN

Vekten på egen nasjons ”storhet” og sosialdarwinistiske tanker om de hvites overlegenhet skapte sterke ideologiske forutsetninger for imperialismen. Imperialisme vil si at en stat forsøker å skaffe seg politisk, økonomisk og militært herredømme utover sine egne grenser. Perioden fra 1870-1914 kalles den nye imperialismen. Industristatene kunne så raskt ta kontroll over områder pga industrialiseringen i Europa og den teknologiske utviklingen(transportmidler). Oppdagelsesferder, vitenskapelige ekspedisjoner og misjonsvirksomhet førte til at ukjente områder ble kartlagt.

 

ØKONOMISKE DRIVEKREFTER

Rundt 1870 innførte mange land vernetoll og stengte andre lands varer ute, dermed ble det et behov for nye markeder. Ny industri krevde også flere råvarer samtidig som storbyene opplevde økt etterspørsel etter te, kaffe, kakao, sukker og tobakk. Verdenshandelen ble utvidet, men mesteparten av handelen foregikk fremdeles mellom industriland. Ønsket om økonomisk gevinst var en viktig årsak til at den politiske kontrollen over koloniene ble sterk. Mange ønsket også politisk kontroll for å beskytte privat investert kapital. Den internasjonal arbeidsdelingen ble styrket under imperialismen, og koloniområdene ble ensidige råvareprodusenter. De ble etter hvert avhengige av ferdigvarer. Som regel var ferdigvarene dyrere enn råvarene.

 

MAKTKAMP

Imperialismen var også en maktkamp mellom de europeiske stormaktene. (Frankrike ville gjerne reise seg ”med ære” etter nederlaget for Tyskland i 1871, og det nye Tyskland ville bli anerkjent som en verdensmakt.

 

Britene skaffet seg kolonier og opprettet tøttepunkter langs sjøveien. Kontroll med Egypt og Suezkanalen ble helt avgjørende for beskytelsen av britiske økonomiske interesser i India og Kina.

Europeiske handsstasjoner, misjonsstasjoner og militærbaser trengte beskyttelse; ofte gikk europeerne inn og støttet én stridende part i området mot en annen part.

 

Kolonikappløpet skjerpet konfliktene, og økte militærutgifter var med på å skape WW1.

 

NASJONALISME

Trangen til å skaffe sin egen nasjon mer ”ære” og øke den nasjonale storheten kunne lede til en ekspansiv utenrikspolitikk. (Italia, Tyskland)

Politikerne brukte nasjonalismen til å avlede oppmerksomheten fra indre problemer, slik at klassemotsetningene ble dempet. Viktigst var det å ta brodden av misnøyen i arbeiderklassen.

Ekstrem nasjonalisme gikk ofte over kulturhovmod. Krefter som ville utbre det kristne budskapet, og krefter om så på koloniområdene som ”primitive” både kulturelt og teknisk, kunne i praksis være pådrivere for en imperialistisk politikk. Misjonsstasjoner ble mange ganger en brekkstang for imperialistiske framstøt og hjalp moderlandet med å holde kontrollen med kolonien. Men misjonen bygde også skoler og helsestasjoner og bekjempet slaveriet.

 

IMPERIALISMEN I AFRIKA

Før 1870 var europeerne først og fremst ute etter kontroll med handelen i Afrika de gjorde dette ved hjelp av handelsstasjoner langs kysten. De godtok suvereniteten dems så lengde de selv tjente penger. Men etter 1870 ble det viktig med fullt politisk og militært herredømme over områdene, både for å holde andre kolonimakter ute og for å kunne utnytte naturressursene.

 

DELINGEN AV AFRIKA

Afrikanerne var interessert i europeiske varer og teknikk, men makthaverne vikke ikke ofre sin politiske selvstendighet for dette. Først var det mye samarbeid, men når soldater, våpen og maktbruk dukket opp, ble afrikanernes holdning også mer fiendtlig.

 

Etter hvert ble motsetningene mellom imperialiststatene så alvorlig at de ble fare for krig. For å unngå dette møte de på Berlinkonferansen (1884-1885). Ikke en eneste Afrikaner var til stede da de europeiske statene diskuterte delingen av Afrika. Oppdelingen ble foretatt med suveren forakt for etniske og geografiske forhold. Konferansen var også et forsøk på å få til spilleregler kolonimaktene imellom. De vedtok at krav på afrikanske områder måtte følges opp av erobring og full kontroll over området. De vedtok også å bekjempe slaveriet.

 

Storbritannias mål ar å skape et sammenhengende kolonirike fra Egypt til Kappkolonien (”Kapp til Kairo”). Frankrikes mål var et koloniområde i nord fra Atlanterhavet til Rødehavet (Vest til Øst). For å erobre et område samarbeidet kolonimaktene med høvdinger eller konger, sette rivaliserende grupper opp mot hverandre eller demonstrere militær overlegenhet; ”kanonbåtdiplomati”: kanonbåter som skjøt skremmende skudd.(som regel ikke bruk av militærstyrke).

 

Ghana, Nigeria og Zuluene i sørlige Afrika bød britene sterk motstand. Tysk imperialisters framferd i Namibia nærmet seg folkemord. Da Tyskerne tidlig på 1900-tallet tok jord og kveg fra innbyggerne, ble det opprør og geriljakrig. Ca. 80 000 opprørere mistet livet. De eneste områdene som ikke ble kontrollert var Liberia(anerkjent selvstendig stat) og Etiopia(motstod et angrep fra Italia).

 

KOLONIPOLITIKK OG STYRINGSFORMER

Enkelte områder ble kalt protektorater og ble indirekte styrt(Egypt). Dette innebar at området ble påtvunget en form for beskyttelse av en kolonistat som ville sikre seg økonomiske eller strategiske interesser.

Det var tre former for kolonisering i Afrika: konsesjonskolonier, nybyggerkolonier og handelskolonier. Konsesjonskolonier var ofte utgangspunktet for nybyggerkolonier.

 

British South Africa Company fikk konsesjon av dronningen til lete etter mineraler. De satset på jernbanebygging og på krigføring mot afrikanske folk. Da det viste seg at utbyttet ikke var stort nok ble området omgjort til en byggerkoloni ved at jorda ble tatt fra afrikanerne og gikk til de hvite nybyggerne.

 

Handelskolonisering innebar at afrikanere ble mer eller mindre tvunget til å produsere spesielle råvarer for europeiske handelsselskap. For å greie den harde skattleggingen måtte de produsere de råvarene handelsselskapene hadde behov for.

 

Britene styrte indirekte ved bygge på lokale styringsorganer som allerede eksisterte. Der det ikke var noen styringsorganer opprettet britene høvdingdømmer. Det britiske kolonistyret åpnet for omfattende rasediskriminering.

 

For Frankrike var det viktig å få til en assimilasjon(gjøre koloniene så franske som mulig). Derfor ble de franske koloniene styrt uten lokale mellomledd; direkte styre. Det var lite rasediskriminering under dette styret, men afrikanerne oppfattet dem som en større trussel mot deres kultur enn det britiske.

 

KOLONIMAKTER I KONFLIKT

Frankrike og Storbritannia var nær ved å komme i krig da de støtte sammen i Fashoda, Sudan 1898. Frankrike, som også hadde forholdet til Tyskland å tenke på, trakk styrkene tilbake. Til gjengjeld gav britene visse fordeler til Frankrike i Nordvest- og Vest-Afrika(bla Marokko). Det ble flere ”Marokko-kriser” mellom Tyskland og Frankrike fordi Tyskland ville også ha Marokko.

 

De nederlandske boerne som allerede på 1600-tallet bodde i sørspissen av Afrika, ble seere drevet nord av britene. Midt på 1800-tallet grunnla boerne to republikker, den ene med navnet Transvaal. Disse kom i veien for ”Kapp til Kairo”-målet. Diamant- og gullfunn i Transvaal førte til åpen konflikt mellom dem. Britiske tropper gikk inn fordi engelsktalende skattende innvandrere ikke gikk stemmerett i området. Presidenten i Transvaal stilte et ultimatum om at troppene måtte trekkes ut, men det ble ikke gjort og det i 1899 brøt boerkrigen ut. De førte geriljakrig, og holdt ut helt til 1902. Britene plasserte kvinner og barn i konsentrasjonsleirer der ca. 26 000 døde pga epidemier. Fashoda-konflikten og britenes framferd i boerkrigen førte til en antibritisk bølge i Europa. Boerne møtte stor sympati, selv om de hadde fortrengt de svarte og basert sin politikk og økonomi på rasisme og undertrykkelse.

 

IMPERIALISMEN I AFRIKA – UTBYTTING ELLER UTVIKLING?

POSITIVT:

- Økt handel

- Europeisk kunnskap og teknikk

- Bøndene fikk større inntekt via salgsjordbruket

- Større rettssikkerhet og tryggere forhold

- Pengehusholdning

- Dannelse av byer

- Større frihet for de yngre

- Afrikansk nasjonalisme

NEGATIVT:

- Selvforsyningsgraden ble dårligere fordi den beste jorda ble brukt til salgsjordbruk.

- Mer skog ble utryddet og jord ble pint pga salgsjordbruket.

- Slavehandel

- Erobring av jord

- Kontroll med afrikansk salgsjordbruk

- Europeerne brakte med seg sykdommer(rammet både mnsk og dyr)

- Jord og kveg ble tatt fra dem i noen områder

- Prostitusjon; kvinnene fikk det vanskelig med å skaffe seg arbeid

- La grunnlaget for senere etniske konflikter(landsgrensene ikke tok hensyn til etniske grupper)

 

Eks. Kongo; (Belgia) drevet terror mot befolkningen dersom den ikke greide å levere sine kvoter av gummi. Pisking og avkutting av hender var vanlige straffer. Befolkningen halvert mellom 1885 og 1919.

(Gamle tradisjoner svekket; flerkoneri, brudepris, naturreligion)

 

For å holde et grep på kolonien ble ofte sønner fra den afrikanske overklassen sendt til Europa for å få utdanning, og de ble siden ansatt i koloniadministrasjonen. De brakte ideer om demokrati og nasjonalstater med seg hjem. Dette ble grunnlaget for en afrikansk nasjonalistisk opposisjon og en afrikansk middelklasse. På grunn av undertrykkelsen ble afrikanerne mer oppmerksom på sin egen fortid, og i de nye bysamfunnene oppstod det fellesskap på tvers av etniske barrierer.

 

FØRSTE VERDENSKRIG

 

BAKGRUNNEN FOR KRIGEN

Tyrkernes herredøme over Balkanhalvøya var i full oppløsning, og både Russland og Østerrike-Ungarn ønsket å fylle tomrommet etter dem. Men på Balkanhalvøya drømte nasjonalistiske serbere om å lage et Stor-Serbia.

 

KAPPRUSTNING OG NAJONALISTISK PROPAGANDA

Rivaliseringen mellom stormaktene førte til at verneplikten ble utvidet(USA og Storbritannia hadde ikke verneplikt). Industrisamfunnene masseproduserte våpen. Nasjonalisme, militarisme og en aggressiv utenrikspolitikk ble brukt til å dra oppmerksomheten fra indre problemer.

 

Storbritannias mål var å til enhver tid ha en marine som var dobbelt så stor som krigsflåtene til de to nærmeste rivalene. Da tyskerne stiftet ”flåteforeninger” og satset på et storstilt flåteprogram, vakte det uro i Storbritannia.

 

For alle stormaktene ble det viktig å motivere befolkningen slik at den stadig var forberedt på krig. Massehærene og den lange tjenestetiden for soldatene måtte begrunnes. Her spilte nasjonalistisk propaganda en stor rolle. Soldatene ble indoktrinert under verneplikten, mens både løssalgsaviser og skolesystemet var viktige for å påvirke den sivile befolkningen.

 

ALLIANSESYSTEMENE

Tyskland fryktet den franske revansjelysten og var tidligst ute for å skaffe seg alliansepartnere: 1882, trippelalliansen; Østerrike-Ungarn, Tyskland og Italia. Ø/U og Tyskland lovet å støtte hverandre hvis den andre ble angrepet.

 

I 1894 innledet Frankrike og Russland et samarbeid mot trippelalliansen. De lovet å støtte hverandre dersom de ble angrepet av trippelalliansen. Dermed oppnådde Frankrike at Tyskland måtte føre krig på to fronter. For Russland førte avtalen til store franske investeringer i utbyggingen av den russiske industrien og av jernbanenettet.

 

Frankrike og Storbritannia klarte å komme til forståelse om Afrika, og Russland og Storbritannia ble enig om innflytelsessfærene i Asia. De ble kalt trippelententen. Storbritannia ville ikke godta at Tyskland ble dominerende på det europeiske fastlandet. Et tysk angrep på Belgia og Nord-Frankrike ville automatisk føre britene inn i krigen på fransk side.

 

FREDSKREFTER

I 1896 ble de moderne olympiske leker stiftet, den skulle erstatte krig mellom nasjonene med ferdelig kappestrid. I 1889 ble den andre internasjonale arbeiderbevegelsen stiftet. Den skulle motarbeide kolonialisme, imperialisme, nasjonalisme og militarisme. Arbeiderne i alle land skulle hindre krigsutbrudd ved å lamme samfunnet med generalstreik dersom krig brøt ut (pådrivere; Zetkin og Luxemburg, Sosialdemokratiske partiet i Tyskland).

 

Bertha von Suttner skrev ”Ned med våpnene”, stiftet fredsforeninger og fikk Alfred Nobel til å gi penger til en fredspris. Hun inspirerte også statsledere til å holde freds- og nedrustningskonferanser i Haag. I 1899 ble det opprettet en voldgiftsdomstol som skulle løse konflikter mellom stater på en fredelig måte. Tyskerne mente dette var forsøke på å hindre dem i å bli blant stormaktene i verden.

 

BALKANHALVØYA – ”EUROPAS UROLIGE HJØRNE”

Panslavismen stod sterkt på Balkanhalvøya og i Russland. Denne bevegelsen la vekt på fellesskapet mellom de slaviske folkene i Europa og var rettet mot Østerrike-Ungarn. (Russland brukte dette for å framstille seg som slavernes beskytter mot tyrkiske og ø/u overgrep, mens de ville egentlig få et forfeste på Balkanhalvøya.)

 

Tyskerne hadde økonomiske interesser i området og fikk til et samarbeid med tyrkerne om å fullføre en jernbaneforbindelse fra Berlin til Bagdad. De fikk rett til forretningsdrift langs hele banen. Berlin-Bagdad-banens endepunkt lå ubehagelig nær britiske besittelser i Midtøsten og India. Russisk kontroll over Balkanhalvøya ville kunne føre til russisk dominans i det østlige Middelhavet og være en fare for Suezkanalen, som var Storbritannias viktigste forbindelseslinje til koloniene i Asia.

 

Serberne hadde som mål å få Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia i et Stor-Serbia. Dette målet var en trussel mot den østerriksk-ungarske staten: De fleste kroater, slovenere og mange serbere bodde i Østerrike-Ungarn. Og østerrikerne fryktet et Stor-Serbia under russisk innflytelse. I 1908 tok Østerrike-Ungarn kontrollen over Bosnia-Hercegovina. Dette vakte voldsom forbitrelse i Serbia og styrket de nasjonalistiske kreftene.

 

I løpet av to Balkankriger ble tyrkerne kastet nesten helt ut av Europa. Hellas, Serbia, Montenegro og Bulgaria kjempet mot Tyrkia, og i neste omgang kjempet de seg imellom om hvordan byttet skulle deles. Nasjonalismen økte i Serbia etter at de erobret Kosovo og Makedonia som hadde ligget under et serbisk rike på 1300-tallet.

 

Med den serbiske utvidelsen ble det satt en stopper for de ekspansjonsplanene so Østerrike-Ungarn hadde mot sør, og landet så med uro på at den serbiske delen av befolkningen i Bosnia-Hercegovina var ivrige forkjempere for innlemmelse i et Stor-Serbia. Østerrike-Ungarn ønsket derfor et påskudd til å gå til krig. 28. juni 1914 kom anledningen. Gavrilo Princip drepte den østerrikske tronfølgeren og hans kone mens de var på besøk i Sarajevo, Bosnia-Hercegovina, for å markere Østerrike-Ungarns overhøyhet.

 

KRIGSUTBRUDDET – ”LYSENE SLUKKES”

Østerrike-Ungarn la ansvaret for attentatet på Serbia og truet med krig. Det var særlig samspillet mellom Østerrike-Ungarn og Tyskland på den ene siden og Russland og Serbia på den andre som utløste krigen. Tyskland gav ”blankofullmakt” til Østerrike-Ungarn for et oppgjør med Serbia. Russland lovet full støtte til Serbia dersom Serbia ble angrepet av Østerrike-Ungarn.

 

28. juli erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia. En bølge av nasjonalisme veltet innover befolkningene og politikerne i Europa. Offiserene hevdet at de ikke kunne vente på at diplomater og politikere skulle løse krisen. Noen timers utsettelse av krigsplanene kunne koste landet seieren.

 

Tyskland forlangte at Russland skulle stanse mobiliseringen som ble satt i verk da krisen brøt ut. Men de russiske offiserene fortalte tsaren at det tok så lang tid å mobilisere i Russland, at han ikke måtte tilbakekalle ordren. Da bestemte tyskerne seg for å erklære krig 1. august 1914 mot Russland. For å hindre en tofrontskrig måtte tyskerne ta Frankrike først. Den tyske angrepsplanene forutsatte angrep på Frankrike gjennom det nøytrale Belgia. Dermed var krig med Storbritannia uunngåelig, for britene hadde garantert belgisk nøytralitet. 3. august erklærte Tyskland krig mot Frankrike, og samme dag kom den britiske krigserklæringen.

 

KRIGENS FORLØP

Østerrike-Ungarn gikk til angrep på Serbias hovedstad først. Serberne gikk til motangrep med russisk hjelp. Østerrike-Ungarn måtte da få hjelp fra Tyskland for å holde stand.

 

På vestfronten føyk tyskerne gjennom Belgia og mot Paris, men ble stoppet ved elven Marne. Samtidig gikk den russiske hæren til angrep i øst mye raskere enn ventet, slik at den Tyskland fikk tofrontskrig. Tyskerne stoppet russerne, mens franskmenn og briter ikke klarte å drive tyskerne tilbake over de franske og belgiske grensene. Dette førte til at hærene i vest gravde seg ned i skyttergraver.

 

Britene åpnet en ny front i sør i 1915. Tyrkia gikk med i krigen på tysk side, og britene fryktet tyrkisk-tyske framstøt mot Suezkanalen og nyfunne oljekilder rundt Persiabukta. Operasjonen ble en fiasko. Tanken var at dersom britene tok Dardanellene ved innseilingen til Svartehavet, ville sjøforbindelsen til Russland være sikret, samtidig som de kunne angripe Østerrike-Ungarn sammen med serberne. Samtidig fikk tyskerne og østerrikerne Bulgaria med i krigen mot Serbia ved å love at Bulgaria skulle få Makedonia.

 

Briter, franskmenn og russere oppfordret arabere, armenere og kurdere å gjøre opprør mot tyrkerne og lovet dem til gjengjeld at de skulle få egne nasjonalstater etter krigen. Britene erobret Irak, Syria og Palestina.

 

I 1915 gikk Italia med i krigen på alliert side mot at landet skulle få landområder fra Østerrike-Ungarn. Men italienerne klarte ikke å føre krigen over på Østerrike-Ungarns territorium.

 

Britene senket alle tyske krigsskip på verdenshavene, og Japan gikk inn på alliert side og erobret tyske øyer på Stillehavet. De tyske kolonitroppene i Øst-Afrika klarte å holde en blodig krig gående mot britene helt til krigen sluttet, mens briter og franskmenn hentet afrikanske og asiatiske soldater fra koloniene sine til skyttergravene i Europa.

 

MASSESLAKT

I 1916 ble noen av de blodigste slagene i historien utkjempet ved Verdun og elven Somme i Frankrike. De forsøkte å pøse på med angrep for å få til et gjennombrudd.

 

USA KOMMER MED – RUSSLAND FALLER FRA

Både tyskerne og de allierte viste at vestfronten var avgjørende for utfallet av krigen. Britene forsøkte å sulte ut Tyskland og Østerrike-Ungarn ved å bruke herredømmet på havet til a blokkere all handel til disse landene. Etter et uavgjort sjøslag mot britene i 1916 trakk tyskerne seg tilbake og ble liggende i havn resten av krigen.

 

Ved frontene på land forsøkte generalene å vinne seirer ved massive frontalangrep. Begge parter tok i bruk nye våpen. Da tyskerne for alvor tok i bruk ubåtvåpenet, brakte det USA med i krigen på alliert side. Tyskland innskrenket ubåtkrigen da de senket et amerikansk skip, men to år senere gikk de likevel til uinnskrenket ubåtkrig; alle skip som brakte varer til Storbritannia og Frankrike, kunne ble senket uten varsel. Tyskerne håpet på denne måten å kunne presse Storbritannia til å gå opp før USA kom med i krigen(Amerikanske handels- og finansinteresser ønsket å få USA med i krigen på britisk og fransk side fordi de hadde gitt store kreditter og lån til disse landene). Mange av de senkede båtene var amerikanske og nøytrale, dette førte til at USA erklærte Tyskland krig i 1917. Samtidig fjernet en revolusjon i Russland tsarstyret. Briter og franskmenn håpet på en massiv amerikansk hjelp i vest, og at en ny russisk regjering skulle føre krigen bedre i øst. Franskmennene var nær et sammenbrudd på vestfronten og det brøt ut mytteri i halvparten av den franske hæren. Hadde tyskerne visst dette kunne de ha avgjort krigen i 1917.

 

Våren 1918 satset tyskerne alt på et gjennombrudd ved fronten før amerikanerne kom med for alvor. De kunne overføre store styrker fra østfronten fordi Russland hadde sluttet fred med Tyskland etter en ny revolusjon som brakte Lenin til makten. Men den tyske offensiven stoppet opp, og snart presset de allierte dem tilbake med friske amerikanske tropper. Høsten 1918 var det slutt på kreftene for både Tyrkia, Østerrike-Ungarn og Tyskland. Det brøt ut revolusjon i Tyskland og landet ble republikk. 11. november ble det våpenhvile.

 

KRIGEN OG DET SIVILE SAMFUNNET

Krigspropaganda og streng sensur av nyheter og brev hindret lenge sivilbefolkningen i å få vite om masseslaktningen ved frontene.

 

Sivilbefolkningen var først og fremst rammet av vareknapphet og sult. I 1917 førte krigens påkjenninger til at politikere både i Frankrike og Tyskland forsøkte å få slutt på krigen. Men krigen fortsatte fordi de militære hadde kontroll med staten. Statens mak økte i alle land som en følge av krigen. Staten overtok eller kontrollerte den private krigsindustrien, den innførte rasjonering og priskontroll, og den tok på seg å sørge for pensjoner til enker, sårede og krigsinvalider. I alle land vokste det statlige byråkratiet.

 

Mange millioner kvinner fikk lønnsarbeid for første gang. Kvinnelige arbeidere var uunnværlige i alle krigførende land for å holde produksjonen oppe og sikre forsyninger til frontene. Krigen førte til økt respekt for kvinnenes samfunnsinnsats, og mange land gav kvinnene stemmerett rett etter krigen. Likevel mistet mange av dem arbeidsplassene sine da soldatene vendte hjem.

 

VERSAILLESFREDEN

I 1919 møttes seierherrene til fredskonferanse i Versailles(Også flere land i Asia og Afrika som hadde deltatt i siste del av krigen kom). De viktigste personene som kom var USAs president Wilson, Storbritannias statsminister Lloyd George og Frankrikets Clemenceau.

 

President Wilson hadde under krigen lansert 14 punkter som grunnlag for fred. De var preget av idealisme og ønsket om en friere verdenshandel. To viktige punkter var at kolonimaktene skulle ta større hensyn til befolkningene de styrte, og at ulike nasjoner innenfor flernasjonale stater som Østerrike-Ungarn skulle få mer selvstyre. Grensene mellom stater måtte ta mer hensyn til språk og kultur. En internasjonal organisasjon som skulle forebygge krig.

 

Disse punktene trodde Tyskland og Østerrike-Ungarn skulle være grunnlaget for fredsforhandlingene da de bad om våpenhvile. Men Frankrike og Storbritannia ville ha hevn. Clemenceau krevde at Tyskland skulle knuses helt. Franskmennene ville helst dele opp det tyske området slik det hadde vært før samlingen i 1871(Nord-Frankrike var helt ødelagt av krig). Lloyd George stod i en mellomstilling. I 1919 ble tyskerne forelagt forslaget til fredsavtale. De ble sjokkert, men det var umulig for dem å ta opp igjen krigen. Sosialdemokratene og de liberale i den tyske regjeringen skrev under fredstraktaten.

 

RESULTATENE AV FREDEN

Tyskerne måtte skrive under på at de hadde skylden for krigen. I tillegg skulle de betale en enorm krigsskadeerstatning, og de måtte avstå land der det bodde mange tyskere?? Alsace-Lorraine gikk tilbake til Frankrike og Polen ble gjenopprettet som egen stat. I tillegg kom en landsstripe ut til Østersjøen, ”Den polske korridor”, som skilte Øst-Preussen fra resten av Tyskland. De tyske koloniene ble fordelt på seierherrene, og Tyskland fikk bare lov å holde en liten hær uten flyvåpen.

 

Østerrike-Ungarn ble oppløst som stat, og nye grenser ble trukket. Tsjekkoslovakia le opprettet ved at de ikke ville t det nye rent tyske Østerrike skulle slutte seg til Tyskland.

 

JUGOSLAVIA

I desember 1918 ble ”Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere” opprettet og godkjent av stormaktene. Den nye staten hadde to alfabeter og tre store religioner. Allerede fra starten slet landet med store motsetninger. Kroater og slovenere ville ha mest mulig selvstyre, mens serberne ville ha en sentralisert stat. Serberne fikk stort sett sin vilje. Beograd ble hovedstat.

 

Tyrkia ble kraftig beskåret. Landet mistet de arabiske områdene, og Hellas forsøkte p ta vestkysten av Lilleasia, der en stor del av befolkningen var gresk. Tyrkerne seiret i en blodig krig om dette området. Krigen skapte et intenst fiendtlighet mellom grekere og tyrkere. Italienerne var blant seierherrene, men vendte skuffet hjem. De fikk Sør-Tyrol og Istria. Russland kom i en særstilling. Landet hadde vært på de alliertes side, men hadde sluttet fred med Tyskland og arbeidet for en kommunistisk verdensrevolusjon. Estland, Latvia, Litauen og Finland benyttet anledningen til å gjøre seg fri fra russisk overhøyhet. Kineserne, vietnameserne araberne og kurderne ble lovet mer frihet etter krigen med ble skuffet. Araberne og kurderne hadde fått løfte om egne stater, men fikk det ikke. Jødene hadde også blitt lovet opphold i Palestina. Fredsslutninger etter ”krigen som skulle gjøre slutt på all krig”, la et solid grunnlag for revansjeønsker i Europa og for kommende kriger i andre verdensdeler.

 

FOLKEFORBUND UTEN USA

USA var verdens sterkeste økonomiske makt. USA vendte seg fra Europa og mot Latin-Amerika og Stillehavet. Kongressen valgte ikke å bi med i Folkeforbundet som skulle bygge på prinsippet om kollektiv sikkerhet: Hvis et medlem gikk til krig mot et annet medlem skulle det betraktes som krig også mot de øvrige medlemmene. En angriper skulle møtes med økonomiske sanksjoner og militærmakt. Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan hadde faste plasser i det utøvende organet, Rådet. I 1920 opprettet Folkeforbundet Den internasjonale domstolen i Haag, som skule dømme i internasjonale tvister.