Det er en tung og våt regndag. Jeg er glad når jeg våkner, men følelsen forsvinner når jeg kommer på skolen. Timene gikk som vanlig helt greit, men friminuttene, de endeløse friminuttene gikk i sneglefart. Ikke at det er så unormalt. De andre barna spiller tenis på tenissbanen som ble laget i høst. Noen står på scenen og spiller bordtennis. Ingen tenker på meg der jeg går rundt på plassen. De få vennene jeg hadde hatt her på skolen hadde alle flyttet. Roger i fjord og Frank da vi begynte på mellomtrinnet.
Etter at Roger hadde flyttet hadde jeg gitt opp. Det hadde vært kjedelig før, men nå er det beint fram ille. I tanker ingen andre forstår seg på eller er interesert i vandrer jeg over skoleplassen og tilbake igjen. Jeg er så lei av at ingen forstår meg. Den glade følelsen jeg hadde i morres har helt forsvunnet nå.
Jeg går bort til noen 3. klassinger bare for å snakke med noen, men som vanlig fungerer det ikke. Nei, jeg får vel gå på do å sitte der å være alene. Det er bedre det enn å høre lyden av alle de andre som koser seg med bordtennis.
Akurat når jeg går inn på doen ringer det og vi skal inn igjen til nok en normal time.