Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > En kamp for friheten

En kamp for friheten

Jon er postmann, men det spørs hvordan det går med den jobben etter dette.

Karakter: 5- (norsk tentamen, 10. klasse)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
23.05.2007


”I believe I can flyyy..” Jon sang høyt mens han kjørte innover en humpete vei. Jon likte å kjøre i postbilen sin. Den fine røde postbilen han hadde fått da han begynte i jobben. Riktignok fikk han bare bruke den på jobb, men det gjorde ikke noe, for Jon hadde en helt lik bil hjemme han. Eneste forskjellen var at det ikke stod ”POSTEN” med gul skrift på den. Men det gjorde heller ikke noe, for Jon likte ikke gul skrift, og enda mindre likte han å jobbe for Posten. Han klappet forsiktig på dashbordet, og smilte for seg selv. Hva skulle han ha gjort uten Renate? Hun var alltid der for han! Hver eneste dag når han måtte kjøre på jobb i den fine røde bilen sin, gå inn på postkontoret og få all posten som han skulle levere, stod hun klar. Samme gamle smilet om panseret, og samme gamle morgenduren. Hun startet alltid på første forsøk hun Renate. Var aldri noe tull med henne, nei.

 

”Brrr”, hun durte så fint og jevnt mens Jon puttet post i alle kassene. Hun holdt humøret hans oppe, og hjalp han å gjøre en god jobb. Allikevel hatet Jon Posten! Han hadde til og med sluttet å gå i postkassen sin frivillig. Men de gangene naboen kom og sa: ”I dag har du jaggu fått mye post Jon, gleder du deg ikke til å se?”, da måtte han nesten løpe ned å dra det opp av kassen, ellers ville jo naboene tro han var helt tullete. Han hadde flere ganger dratt hjemmefra om morenen, klar til å si opp jobben, men idet han stod foran sjefen, ga han opp. Han var en pyse, det var det han var! Han fortjente ikke kjøre post! Men hvorfor skjønte ingen andre det? Han var jo ikke venner med noen, nei, han var en riktig einstøing. Men hvis han var en einstøing, hvorfor hadde ikke noen prøvd å ødelegge for han?


 

Enda en dag var over, og Jon gikk inn i postbygget for å levere nøkkelen til Renate. Midt på gulvet lå kontordamen med en haug med ark og permer rund seg. Jon gikk bort å hjalp henne. ”Tusen takk, eg berre øydelegge for meg sjølve! Du e snille du!” sa hun på forsiktig sognedialekt. Med ett gikk det et lys opp for Jon! ”Øydelegge for meg sjølve” hadde hun sagt! Selvsagt, det var det han måtte gjøre! Jon slapp alt han hadde i hendene, mumlet noe utydelig, og løp ut av bygget! Nøkkelen til Renate hadde han fremdeles i hånden, men hva gjorde vel det. Han ødela jo bare for seg selv! Endelig skulle de andre skjønne hvor håpløs han var, og hvor lite han fortjente denne jobben. Han strålte av lykke, ENDELIG!

 

Takk for det. Ja, jeg begynner mer enn gjerne på onsdag, mamma! Tusen takk!”. Første del av planen var i boks. Ny jobb var ordnet. Riktignok som vaskehjelp hos moren, men det var bedre enn post! Han hadde tidsfrist på under en uke. Altså kunne han ikke feige ut. Andre del av planen startet snart, han måtte bare hente Renate og posten først! Jon hadde ligget våken hele natten og tenkt, men siden tenking ikke var hans sterkeste side hadde han sovnet etter bare 10 minutter. Planen var likevel enkel. Han skulle gjøre alt for at sjefen ville si han opp! Han ville bli fri! Fri fra all posten. Han hatet post! Han kjempet for sin egen frihet! Jon marsjerte hele veien ned til bilen, før han satte seg inni, skulte han rundt seg. I dag følte han seg farlig, det skulle alle vite!

 

”Her er dagens post, Jon” Jon så stygt på damen med posten. Han prøvde i hvert fall. Det så mest ut som han hadde munnen full i dårlig mat, og ikke ville innrømme det til kokken. Altså, mislykket. Jon ristet på hodet mens han gikk mot utgangen. Dårlig start. Nå var det bare opp til han og Renate! Jon satt seg inn i bilen, og klappet et hei på dashbordet som vanlig. Så sjekket han at han hadde alt med seg. Posten lå i passasjersetet, nøkkelen til Renate hadde han i hånden og saksen hadde han i innerlommen. ”Ready for take of”, sa han med høy og ekstra maskulin stemme, og satte nøkkelen i tenningen. I tillegg hadde han passet på å ha mobiltelefonen med seg, slik at han fikk vite nøyaktig når han fikk sparken. Denne dagen hadde han sett frem til lenge, og mens han rullet ut av parkeringen lo han rått. Frihet!

 

Første postkassestativ. Dette var et ganske øde stativ som allerede hadde vært gjennom minst to verdenskriger. Han brukte derfor ikke mye tid på dette stoppet. Jon fant frem posten og tok seg på innerlommen. Saksen fikk vente til det store. I stedet bet han litt i de konvoluttene som så viktigst ut, og de store pakkene dyttet han i sølepytten før han la dem i feil postkasse. ”Bra jobbet Jon!” sa han til seg selv, og hoppet inn i bilen igjen. Ved de neste postkassestativene fikk posten samme behandling. Jon begynte å få følelsen av ondskap. ”Muahahaha, nå kommer den tøffeste!” ropte han høyt idet han så det store målet! Postkassestativet til sjefen sin. Han kjente magen rulle et par ganger rundt, før det roet seg. Nå skulle det ta av!

 

Jon hadde roet seg litt nå, det var spenningen som var verst. Han hadde parkert lenger borti veien, og ventet at kona til sjefen. Han kjente latteren bruse inni seg. Noe så gøy! ”Sjefskona” var en rimelig overnervøs dame, og hentet alltid posten rett etter at postbilen hadde kjørt. Hun nærmet seg postkassen med små, skjelvende skritt. Jon gned seg i hendene og telte ned. 3, 2, 1…der! Hendene tok på postkasselokket, og åpnet det forsiktig. ”Nedi med griselabbene nå!” mumlet Jon. Hun famlet etter posten mens hun dyttet hendene lenger og lenger nedi kassen.  Der stoppet hun. Jon smilte. Armene hennes skalv idet hun løftet dem opp igjen. Innimellom fingrene holdt hun lange, tynne strimler med papir. Hun dro opp mer og mer. Det klistret seg til armene hennes, og restene av vannet landet med et plask på asfalten. Så slapp hun alt hun hadde i hendene og løp oppover til huset igjen. ”Nei, hva sier du Renate? Vi gidder vel ikke se hvordan de 10 andre reagerer på sine spagettistrimler? Gjør vi vel?”

 

Jon kjente tårene i øyenkroken, men blunket dem vekk. Han måtte være sterk til siste sekund. Sjefen stod utenfor Renate med et sint uttrykk i ansiktet. Han holdt fremdeles telefonen i hånden, selv om de hadde lagt på for lenge siden. Han pakket sammen alle tingene sine, og klappet Renate en siste gang på dashbordet. Han visste han kom til å savne henne, men her skiltes deres veier. Jon åpnet bildøren og stablet beina på bakken. Han løftet blikket og så på sjefen som skalv av sinne. Idet han åpnet munnen la Jon på sprang. Han løp og løp helt til han skimtet Rita på andre siden av veien. Jon måtte jo ha en bil å kjøre til og fra jobben hos moren. Så da måtte han bruke sin røde, fine bil. Dermed kunne hun kalles en arbeidsbil, og da var det jo naturlig for henne å ha et navn. Jon hadde bestemt seg fort. Rita. Det måtte bare være Rita. Rita var etterfølgeren til Renate, og de skulle ha like mange gode stunder som Jon og Renate. Han gledet seg, for nå var han fri!

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil