Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Comebacket

Comebacket

Handler om en fyr som sliter med selvbildet, men som får en ny start etter litt fjellklatring i Himalaya. Fikk 6'er på denne stilen på bokmålstentamen i 10. Oppgaven var å la seg inspirere av et bilde.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
03.05.2007


Året var 1999. Jeg hadde vært skilt i halvannet år, jeg jobbet i en pølsekiosk, bodde i en lilla campingvogn som trolig var eldre enn meg og livet mitt var miserabelt. Alle de lykkelige aspektene ved livet mitt var vekke. Jeg hadde hatt en fantastisk kone, to flinke barn, et stort hus og en godt betalt – og ikke altfor kjedelig – jobb. Jeg vet ikke hva som skjedde; kanskje jeg ble altfor godt vant til det lykkelige livet jeg levde. Kanskje jeg ble bortskjemt på lykke. Alt jeg vet er at jeg plutselig brukte mer penger på dop, alkohol og festing enn noe annet.

 

Da min kone fant ut om festingen og alkoholen ba hun meg bare stoppe galskapen og ta meg sammen. Da hun fant ut om dopen og de andre kvinnene krevde hun skillsmisse.

 

Men denne kvelden, etter å ha servert overvektige ungdommer flere baconpølser enn det de trolig hadde godt av, gikk jeg hjemover mot vognen min da jeg plutselig innså at min fire uker lange sommerferie var under en måned unna. Sist sommer hadde vært fylt av møter med min ekskone og hennes advokat hvor vi prøvde å få unna alt papirarbeidet. Selvfølgelig endte det opp med at hun fikk huset og mesteparten av pengene våre, ettersom jeg hadde vært ganske ansvarsløs og drevet med ulovlige rusmidler. Som for å fullende min depresjon flyttet min kone og hennes advokat sammen og våre barn kaller ham nå for pappa.


 

Så jeg ville selvfølgelig at denne sommeren skulle bli annerledes. Men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde noen penger i banken, men jeg følte ikke for å kaste bort alt sammen på en solfylt strand i Spania hvor jeg drakk paraplydrinker og syntes synd på meg selv. Jeg trengte å få et bedre selvbilde.         

Plutselig slo ideen meg. Først virket det ganske vilt, men så forstod jeg at det var akkurat det jeg burde gjøre.

 

Å bestige et fjell i Himalaya er vel noe av det beste du kan gjøre for å forbedre selvtilliten din. Jeg tenkte at å stå på toppen av et 6000m høyt fjell måtte være ganske berusende. Jeg hadde drevet litt med klatring da jeg var yngre, så fjellklatring var ikke noe nytt for meg. Jeg hadde fremdeles mesteparten av utstyret mitt i et leid lagerrom sammen med alle de andre eiendelene mine som det ikke var plass til i campingvognen. Men innkjøpet av det utstyret som var anbefalt for en klatretur i Himalaya lettet likevel kontoen min for en ganske høy sum. Det andre jeg måtte gjøre før jeg kunne gå løs på denne utfordringen, var å komme tilbake i form. Det var en utfordring i seg selv − kostholdet mitt det siste året hadde variert mellom hamburgere og cheeseburgere. Jeg ville ikke beskrevet meg selv som tjukk, men jeg hadde utvilsomt lagt på meg litt.

 

 Så jeg begynte å trene igjen. Jeg skal ikke skrive noe tull om hvor godt det føltes, for det gjorde det ikke. Det er det hardeste og verste jeg noen gang har gjort, men det klisjefylte bildet av meg stående på toppen av Mt. Dhalhal mens jeg veivet med det norske flagget holdt meg gående. Så kom endelig sommeren. Mens folk gikk rundt i t-skjorte og shorts rundt meg, begynte jeg å pakke tjukke gensere, votter, tunge fjellstøvler og mange andre ting som forhåpentlig ville holde meg varm i Himalaya-fjellene.

 

 Reisedagen kom endelig, og det gjorde jeg og; til Naparuku, en liten by i det nordlige India, nær grensen til Nepal. Jeg hadde fløyet i ti timer og kjørt buss i to, så jeg var utmattet da jeg sjekket inn på det lille vertshuset hvor jeg skulle være to netter.

 

Etter to dager med drikking av den lokale teen − som egentlig var varmt vann med te-farge − og avslapning i min skurlignende leilighet, følte jeg meg faktisk ganske uthvilt. Jeg var klar for å nå toppen av Mt. Dhalhal. Jeg møtte gruppen jeg skulle klatre med litt utenfor Naparuku. Gruppen bestod av åtte utlendinger som meg i tillegg til en lokal sherpa. Sherpaene er en liten folkegruppe som lever i de små landsbyene spredt rundt foten av Himalaya-fjellene. De lever i pakt med naturen og er alltid flinke til å finne frem i ulendt terreng. Når folk som ikke kjenner fjellene skal klatre i Himalaya, er det vanlig å leie minst en sherpa til å vise vei.

 

Blant mine syv kompanjonger var det et sporty, ungt par fra Frankrike, som så ut til å være klenget til hverandre konstant. Så var det en canadisk jeger som var stor som et fjell, to tyskere med det typiske ariske utseende, en finne som hadde tatt med to flasker vodka og vår leder, en middelaldrende brite med høy panne og besluttsom mine. Han hadde vært løytnant i den britiske hæren og tiltalte oss enten ved etternavn eller ved rang; i hans øyne var vi alle menige. På tross av dette steinharde ytre var egentlig løytnant Burnett en ekstremt vennlig og forståelsesfull mann. Hans kone hadde sett seg lei på at han alltid var utenlands på militære oppdrag og hadde gått fra ham ti år tidligere, så han kunne identifisere seg med mine problemer, selv om jeg kanskje hadde hatt større skyld i mine. Burnett hadde fortsatt i militæret et par år til, men så hadde han plutselig blitt så lei av det livet han før hadde elsket. På jakt etter nye utfordringer hadde han og noen venner kommet på den da avsindige ideen om å begynne med fjellklatring i Himalaya. Nå hadde han drevet med det i flere år og var blitt en erfaren ekspedisjonsleder.

 

Det tok oss elleve dager å nå den snøkledde toppen av det mektige Mt. Dhalhal. Det var elleve dager fulle av blodslit, utmattelse og tvil, men også av tilfredsstillelse, glede og stolthet. Jeg følte at jeg virkelig hadde oppnådd noe. Der jeg stod, 6349 meter over havet, fikk jeg en kriblende følelse av å være uovervinnelig. Jeg følte at jeg kunne gjøre hva som helst. Det siste året av mitt liv hadde jeg dedikert til tv-seeing og sofasliting, men jeg følte at den tiden var over.

 

Da jeg kom hjem til Oslo, fikk jeg den gamle jobben min tilbake, jeg tok opp et lån i banken og jeg kjøpte meg en fin leilighet i Holmenkollåsen. Jeg følte meg mye bedre enn jeg hadde gjort på lenge. Det føltes som om en ny æra hadde startet.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil