10 mai 1960
Lambertseter

Kjære Robert

Jeg sitter på jobben, tidlig på morgenen. Jeg har lest den samme setningen i arbeidsoppgaven min om igjen og om igjen. Jeg klarer ikke å fatte innholdet i teksten. Jeg klarer ikke å komme meg videre. Det eneste som svirrer rundt i hodet mitt er tanker om min sønn, og alt det grusomme som har skjedd de siste dagene. Jeg må skrive til deg. Som jeg fortalte deg i går er min sønn blitt med på biltyveri. Jeg spør meg det samme hele tiden hvorfor skjedde det? Hvordan kan han bli med på dette? Etter at han begynte i andre gym på ny skole er han helt forandret. Akkurat som om han ikke har sine egne meninger. Han trakk seg unna sine gamle venner, som ikke var få. Kontakten ble brutt, selv om det ikke er lenger enn 20 minutter med bil fra oss til hans gamle venner. Hva skjedde? Han trakk seg unna oss også. Vi prøver å snakke med han. Han bare nikker, han er helt tom, ingen følelser er synlig. Vi hørte Tom snakke om Roger noen ganger, men det var aldri en sånn gutt Tom ville identifisere seg med. I alle fall ikke den gamle Tom. Hva har vi gått glipp av? Hvor var det vi mistet Tom? Har vi ikke støttet han godt nok?

Det er vanskelig å få noe ut av skolen, i og med at han er ny der. De kan jo ikke se noen forandring. Men de kunne si at han ikke deltar aktivt i undervisningen, han sier aldri noe, men på prøver gjør han det bra. Han har jo aldri vært sjenert før. Når skoleklokkene ringer forblir han stum, og følger etter noen andre elever, som som oftest er mye yngre enn han. Prøver han å hevde seg, vil han være stor blant de nye vennene sine? Det er vanskelig å si ordet venner når man snakker om den nye Tom, for det virker ikke som om de er hans venner. De er aldri med han hjem, ringer gjør de heller ikke. Det synes å være et trist vennskap. Det hele er så fortvilende, å vite at sønnen din lider, men samtidig være så maktesløs.

I går ettermiddag dro eva og jeg til skole pedagogen for å snakke om Tom. Det ble bare surr. Jeg gikk. Kanskje det var feil gjort av meg, men det er vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg. Man blir aldri trent i kurs om: ”Hvordan takle situasjonen når sønnen din er biltyv.” Noen ganger, sånn som hos pedagogen, knekker jeg bare sammen. Er det min feil? Har jeg oversett noe åpenlyst, eller er det en ungdomsting? At de må bevise noe, at det er et siste desperat skrik om oppmerksomhet?

Eva ser ut til å takle det hele bedre enn meg. Det virker i alle fall sånn, men vi klarer ikke å snakke sammen. Alt ender med krangel og skyldfordeling. Kanskje hele familien lider av en alvorlig kommunikasjons feil. Jeg lover i hvert fall at hvis dette går bra skal jeg gjøre alt for mine kjære. Men hva om det ikke gjør det hva om det ikke går bra, om de krasjer? Kanskje de har krasjet. Det verste er å tenke på hva Tom må føle seg inni det isolerte sinnet sitt. Det er ditt blod som lider ditt avkom.

I dag ringte politiet og sa at de hadde funnet bilen. Et lite håp tente seg i meg. Kanskje de visste hvor de var nå? De visste hvor bilen var blitt tatt, og i hvilken retning den dro. De lovet å gjøre det de kunne for å hjelpe. De skulle fange dem. Ja, jeg håpet det. Jeg håpet at politiet skulle fange min egen sønn. Jeg må avslutte brevet nå, kanskje det ringer noen snart hvem vet hva som kan ha skjedd.

Hilsen
Ove