Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Det gode livet mitt

Det gode livet mitt

En fortelling om ei typsisk jente i tenårene.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
26.02.2007
Tema
Oppvekst


Jeg kunne ikke ha vært dårligere i matte, enn jeg var nå. 3- fikk jeg på prøva! Mamma kom til å klikke på meg. Hun forventet alltid noe bra fra meg, siden hun selv var så god da hun var ung. Skolen var vanskelig og kjedelig, men det forandret seg. Da han kom.

 

Høy, kjekk med brunt hår. Martin var den nye gutten i klassen, og han var god. Så god som gull. Da mener jeg at han alltid var snill og flink på skolen. For flink syntes nå noen av guttene, men for jentene var han en prins.

 

I starten brydde jeg meg ikke om han. Egentlig har jeg aldri vært så guttegæren, men det forandret seg raskt, fant jeg ut. Det var i mattetimen han spurte om vi skulle jobbe sammen. Vanligvis sa jeg ja til å jobbe med noen, men det var noe ekstra som skjedde. Det kriblet i magen. Det brune håret hans dekket nesten øynene, men jeg kunne se de blå, søte øynene hans for det. Det jeg ikke visste var at jeg hadde svart på noe, som kom til å bli mer enn forventet. Noe som kom til å forandre hele meg!


 

Etter den første timen jeg hadde jobbet med Martin, fant jeg raskt ut at han var spesiell. Han var ikke det minste redd for å fortelle om sine meninger, eller følelser. Noe gutter vanligvis er redde for. De kan ikke en gang innrømme at katter er søte, selv om de synes det! Men ikke Martin, han fortalte alt. Hvorfor han gjorde det til meg visste jeg ikke, og på så kort tid. Vi kjente hverandre nesten ikke, men det føltes som om vi hadde vært venner hele livet. Rart egentlig, når en tenker over det.

 

Venninnene mine hadde sine mistanker når jeg droppet dem, for å jobbe med Martin i stedet. “ Hvordan går det med deg og Martin da? “ spurte Guro meg en dag. “ Hæ? Hva mener du? “ spurte jeg, som ikke forstod hva hun mente. Når jeg ser tilbake, på det som skjedde, skjønner jeg med en gang hvorfor de var så mistenksomme. Ingen av jentene i klassen bare “ jobbet “ med guttene, som regel gjorde de noe annet også. Jeg var ikke interessert i å gjøre sånt med noen, hadde aldri tenkt over det liksom.

 

Det gikk mot jul. Matteprøve gikk som smurt. En 6`er! Jeg og Martin hadde vært venner i snart tre måneder. Da han plutselig spurte meg om noe. Jeg ble ganske så overrasket over spørsmålet, fordi ingen gutter hadde spurt meg om det før. “ Hva føler du for meg “ spurte han. “ Hva mener du? “ sa jeg som fortsatt ikke skjønte. “ Mener meg, som person. Er vi mer enn venner? “. Hjerte mitt stoppet nesten. Hvorfor spurte han om sånt? “ Jo jeg liker deg jo, men tror nok vi bare er venner “ sa jeg forsiktig. At det går an sier jeg nå. Så uerfaren og dum. Si ja, da jente. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte. For jeg gjorde det, uten om å vite det. “ Men jeg elsker deg “ sa han. Jeg gjorde noe som jeg er flau over enda. Jeg løp fra han. Bare løp bort, men han løp etter. “ Hei! “ ropte han. “ Ikke løp da! Jeg vet du ikke er vant til det, men jeg kan hjelpe! “. Trodde han jeg var dum, eller? Hjelpe meg? Jeg trenger da ikke hjelp. Jo jeg gjorde nok det, men ville ikke innrømme det.

 

En dag i juleferien sa mamma at jeg kunne ha en fest, og jeg kunne be alle jeg ville. Først tenkte jeg meg om. Skulle jeg ha en fest, eller ikke? Jo det ville jeg. Jeg spurte mamma om råd, for hun var så flink med forslag. Det som egentlig var rart, var at jeg hadde veldig god kontakt med foreldrene mine, enn det noen andre ungdommer hadde. Mamma var alltid stolt av meg - ok da, noen ganger når jeg kunne gjøre ting bedre, enn det jeg gjorde, så ble hun litt sur. Jeg og pappa kunne tulle hele tiden, utenom å krangle. Ingen søsken i familien var kanskje grunnen for at jeg fikk begge for meg selv.

 

Venninner skjønte ikke hvordan jeg kunne si at jeg likte dem så utrolig godt. De kunne slenge stygge kommentarer til foreldrene sine, men jeg ville aldri kunne gjøre noe sånt. Fikk for dårlig samvittighet. Å kunne ha noen som kunne forstå deg, noen som du kunne betro deg til, var det jeg likte. Både mamma, pappa, Martin og venninnene mine var sånne jeg kunne gjøre sånt med.

 

Som du kanskje skjønner var jeg i begynnelsen ganske sjenert, spesielt i klassen. Men det er forandret nå, og jeg får til og med kjeft for å snakke for mye. Jeg begynte å gå mer ut, løpe turer og danse faktisk. Musikk var noe som hjalp meg, spesielt med humøret. Jeg kunne være kjempesint det ene øyeblikket, og så kjempeglad det andre.

 

Festen hos meg var den 27.12.05. Hele stuen var fylt med musikk. Techno, for det var det vi hørte på da. Hvorfor? Jo fordi det låt bra, ingen spesiell grunn. Jeg hadde på meg en mørke blå jeansbukse, rød topp fra Victoria Beckham. Det halvlange håret var bredt over skuldrene mine. Jeg tok på meg litt sminke. Holdt nesten på å stikke maskaraen i øyet, pudret den rette nesten min og tok på litt lipgloss på de smale leppene.

 

Guro, Silje, Hanna og Marina var først ute. “ Nå, hva blir det i kveld? Kommer du og Martin til å gjøre noe, eller? “ spurte Hanna. Før jeg rakk å svare, sa Marina: “ Ja, det er jammen på tide du. Dere har kjent hverandre i over tre måneder nå, og det skjer ingenting “. Jeg rakk ikke svare nå heller for Silje snakket. “ Ja, men du, Marina. Har du kanskje tenkt over at dem kanskje bare er venner? Det går det, sånn var det med meg og Aleksander “. “ Jaja, men dere var bare venner, venner “ sa Marina. “ Hva mener du med venner, venner? “ spurte Silje surt. Sånn holdt de på til det ringte på døren. Guttene hadde kommet. Martin var kledd i jeansbukser som hang litt langt nede. Han var nydelig, men det klarte jeg ikke å si til han. “ Hei “ sa han og gav meg en klem. “ OOO “ begynte jentene å rope. Var det første gang de så meg klemme Martin?

 

Mamma hadde lagd pizza med ost og skinke, som alle likte. Ikke noe alkohol, men brus derimot. De fleste av jentene hadde drukket, noen av dem hadde til og med vært veldig dritings. Guttene derimot var mer opptatt av sex. Jeg synes nå vi er for unge til å tenke på sånt da. Vi er jo trossalt bare 14 år gamle?

 

Musikk, godis og dans var det hele kvelden lang. Jeg var i veldig godt humør og danset nesten hele tiden. Da en klinlåt kom på, begynte jeg å skjelve. For en reddhare jeg var! Jeg vet ikke hvorfor jeg var så redd, når det gjaldt kjærlighet og gutter. Jeg tok andre ting mer med ro. Men jeg hadde mine svake sider.

 

Martin kom bort til meg og sa: “ Vil du danse? Jeg lover at jeg ikke skal kysse deg “. “ Jeg lover at jeg ikke skal kysse deg? Hva mente han med det? “ Jeg gikk bort til over gulvet og la hendene mine over skuldrene hans. Flaks jeg ikke holdt han i hånda, var jo svett som en gris!

 

Rolig bevegde vi hoftene til side, til side. “ Vet du? Du er veldig flink med hoftene “. Var han full? Hadde han tatt med seg alkohol og drukket det i skjul? Sa han virkelig det til meg? “ Emm… Takk “ sa jeg bare.

 

Vi danset flere klinelåter, og jeg ble ganske sliten. “ Nei, nå orker jeg ikke mer “ sa han. Jeg var helt enig. Vi satte oss i sofaen. Så la han en arm rundt meg. Jeg følte meg litt ukomfortabel der jeg satt. Men hvorfor? Jeg elsket han jo, beundret han! “ Kan jeg kysse deg? “ spurte han rolig. Det var det som var så spesielt med han! Han spurte, han gjorde det ikke bare. Han hadde respekt for meg, tok hensyn og forstod meg. Han gikk ikke bare rett på sak, som andre gutter ville ha gjort.

 

“ Ja “ svarte jeg. Dette kom til å bli mitt første kyss! Han bøyde seg framover mot meg. Tenk om vi krasjet? Jeg hadde hundre tanker i hodet. Leppene våre møttes og tungene våres smeltet sammen. Det var fantastisk, føltes som om det varte i flere timer! Det var noen som plystret, men det brydde vi oss ikke noe om. “ Blir du med ut? “ hvisket han i øret mitt. “ Hmm… “ fikk jeg bare sagt. Jeg kunne kjenne leppene hans mot mine enda. “ Hva sa jeg? “ ropte Hanna, som tydeligvis hadde veddet om vi kom til å kysse, eller ikke.


 

Vi stod ute og så på at snøen dalte fint, og la seg som et teppe på bakken. Da innså jeg at jeg hadde et liv alle kunne ønske seg. En mamma og pappa som var friske og som var der for meg. Venninner som var glade og forståelsesfulle. Martin som var god og ærlig. Kanskje til og med kjæresten min.

 

“ Se så fint snøen daler. Kanskje det finnes engler der oppe “ sa han og så opp. Jeg ble rørt, en 14 år gammel gutt turte å si noe sånt. Han var modig og han hadde god selvtillit. “ Jeg ser i hvertfall på en nå “ sa han og så på meg. Da klarte jeg ikke holde tårene inne. Noe så fantastisk hadde ingen gutter sagt til meg før - ok så har jeg ikke vært så mye sammen med gutter heller, men uansett. “ Du er min kjærlighet. Du forstår meg, og du har respekt for meg “ sa jeg med en tåre i øyekroken. “ Jeg elsker deg “ ropte jeg. Jeg tror kanskje jeg ropte litt for høyt, for han skvatt til. “ Jeg har alltid elsket deg “ sa han og kysset meg. En stund lekte tungene våres med hverandre. “ Vet du? “ sa han til meg. “ Du er den eneste jenta jeg har elsket “. Der fikk jeg et stort sjokk. Eneste han hadde elsket? Han var jo kjekk og god - alt en jente kan drømme om. Så sier han at jeg er den eneste han hadde elsket. Jeg ble varm inni meg, magen kriblet og hjerte sang.

 

Ja det gode liv for meg var: Martin - en jeg kunne betro meg til, stole på, forstå, føle meg komfortabel med. Venninne mine - som alltid var der for meg, de jeg kunne snakke til når jeg trengte det. Mamma og pappa: som var der for meg, hjalp meg, gav råd til meg og som var glad i meg.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil