Søk i stiler
 

Hardingfela


En oppgave om hardingfela. Inneholder alt du trenger å vite, og intervju med en proff.

Karakter: 6 (10. klasse)

Sjanger:TemaoppgaveLastet opp:18.01.2007
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Typisk norsk
Klassisk musikk
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook
Bilder: Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Intervju med en proff

Navn:  Per Anders Buen Garnås

Alder: 26 år

Bosted: Bø i Telemark

Yrke:  Spellemann og kontormedarbeider i Buen A.S.

 

- Når og hvorfor starta du å spille hardingfele?

Jeg begynte å spille hardingfele her i Bø da jeg var 6 år – altså i 86. Grunnen til at jeg begynte var nok fordi jeg har to onkler som er veldig gode spellemenn. Det var nok dem som inspirerte meg til å begynne.

 

- Hva var den første slåtten du lærte deg?

Jeg begynte å spille i Bø Musikkskole, og vi startet ikke med slåtter med en gang. Så det første jeg lærte meg var nok ”Lisa gikk til skolen”. Men den fyrste slåtten jeg lærte meg tror jeg var en springar som heter Valdreskvelven.

 

- Hvilken slått liker du best?

Det er umulig å svare på. Det er slik at man ofte har et knippe slåtter framme om gangen, som man liker å bruke mye i en periode. Så har man en annen periode der man ofte bruker andre slåtter. En dag kan man like en slått spesielt godt, men neste dag kan man være lei hele slåtten. Men hvis jeg skal nevne en slått jeg har likt godt å bruke over lange perioder, så kan jeg nevne t.d. ”Veneflamma” – en springar av Lars Fykerud. Men det er bare for å nevne en…

 

- Hvem har laget fela di?

Jeg har vært heldig å også hatt felemakerer i tillegg til spellemenn i familien. Slik har det vært lettvint for meg å få tak i instrument. Nå er det også slik at hardingfelespellemenn ofte har flere enn en fele, da vi liker å bruke mange felestiler når vi er ute og spiller. Derfor har jeg særlig 4 feler jeg nytter mye. To av disse er det onkelen min, Hauk Buen, som har laga. Så er det en som bestefaren min, Anders Buen, har laga. Og den siste er det John H. Tjønn – onkelen til mor mi – som har laga.

 

- Hvordan vil du beskrive klangen i fela?

Felene mine er veldig raske i reaksjonene – dvs at de reagerer raskt på alt jeg gjør av små detaljer med bue og fingre. Dette er jeg avhenging av i min spillestil, og det er hovedgrunnen til at jeg bruker akkurat disse felene mest. Videre er det en behaglig klang – de er avstemte – og det er derfor ikke noe som skrik eller ”brøler” for mye på noen av strengene. De har en jevn klang.

 

Også er det vel en fyldig klang i disse felene, som gjør at de fyller rommet, som vi seier. Elles er det nok ikke så lett å skildre klangen i felene med ord, men man veit på en måte med en gang hva man er ute etter. For meg har det vært viktig å finne klanger jeg aldri blir lei.

 

Jeg tror at alle spellemenn som har funnet seg en eller flere feler de aldri blir leie synes de har den beste fela i landet. Det er jo ofte en grunn til at vi har valgt akkurat den eller disse felene. Så jeg må vel svare litt halvt useriøst at jeg har den beste fela i landet.

 

Men akkurat som med slåtter, varierer også dette mye. Man blir av og til lei det meste, og da kan det plutselig være ei heilt annen fele man liker best. Videre er det såpass stor forskjell på en del feler, at det er moro å veksle litt mellom åssen feler man spiller på.

 

- Hvor ofte øver du?

Jeg er nok enn av de som er dårligst til å øve. Da jeg var yngre øvde jeg nok mer. Da kunne det hende jeg kunne øve et par ganger om dagen. Men aldri så veldig lenge. Helst mellom 30 min og en time. Nå for tida øver jeg kanskje ei økt i uka på det meste. Men jeg har alltid vært av den typen som har lytta mer enn jeg har øvd selv. Det mener jeg har vært viktig for meg i min utvikling. Helt siden jeg var veldig liten hørte jeg på veldig mye spill. Det er jeg glad for i dag. Det er en form for øving det også.

 

- Hva slags plass har hardingfela i den norske folkemusikken i dag?

Hardingfela blir vel fremdeles sett på som det norske nasjonalinstrumentet, og man må vel si at ho fremdeles har veldig høy status. For veldig mange folkemusikkvenner fra hardingfeledistrikta er vel hardingfela det gjeveste av det gjeve. Og man opplever også at ho er høyt akta i distrikt som nytter vanlig fele også.

 

I alle fall så ser man at det er absolutt mest oppslutning om A-klassene i hardingfele og vanlig fele på Landskappleiker. Det er her det er absolutt mest publikum. Så man må vel kunne si at ho har høy status. Enerådende – noe som er bra for mangfoldet i den norske folkemusikken.

 

- Hvilken plass har fela i dagens moderne musikk, og hvilken plass synes du den bør ha?

Man ser at hardingfela begynner å bli brukt i moderne musikk og. T.d. har vi utøverer som Odd Nordstoga og Kristine Guldbrandsen som har nytta seg av selve hardingfeleklangen i mer kommersielle sammenhenger. Dette mener jeg er veldig bra. Da får folk høre hvor fin klang hardingfela kan ha, uten at de umiddelbart trenger å skjønne selve slåttemusikken – noe som kan være ganske utilgjengelig for et utrent øre. Jeg har selv opplevd at folk har kommet bort til meg og sagt at de ikke har syns det har vært noe fint med hardingfele før de hørte ho på CDen til Odd Nordstoga. Etter de hørte ho det har de likt veldig godt klangen i instrumentet – noe som er en helt avgjørende døråpner for å kunne skjønne og like selve slåttemusikken.

 

Det har også vist seg at det er litt trendy å bruke folkemusikkelement i populærmusikken – det ligger litt i tida. Så man må vel si at hardingfela har begynt å få en solid plass i også den moderne musikken.

 

For meg personlig er det veldig viktig at hardingfeletradisjonen overlever i den opphavelige formen. Men jeg veit samtidig at det å eksperimentere med instrumentet ikke er til noen umiddelbar skade, da denne tradisjonen er for solid til at så lite skal kunne velte noe.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Konsert med Thea Tunås Bratteng. Thea er Åling og vi er stolte av henne. Det var faktisk Thea som spilte hardingfele for Kristine Guldbrandsen på Melodi Grand Prix.

 

- Hva er den største utfordringen ved å være spellemann i dag?

Dette var et litt finurlig spørsmål. Men hvis man skal tenke slik karrieremessig på det, må man vel si at det er en stor utfordring at det er utrulig mange veldig gode, unge spellemenn i dag, som utdanner seg innen musikk, og vil friste og leve av folkemusikken. Det er en veldig stor utfordring da det er vanskelig å leve ene og alene av å være artist i denne sjangeren, trass i at folkemusikken har en mye større posisjon nå for tida enn på veldig lenge. Jeg er litt redd for at det er for mange om benet – at det er alt for mange som utdanner seg og satser på det i forhold til hvor stort markedet egentlig er. Men dette kan selvsagt bare være positivt, da det kan være med på å bygge opp et større marked.

 

Kunstnerisk har vel spellemenn i dag akkurat samme utfordringene som før, når det gjelder reint hardingfelespill. Men spellemenn i dag må nok være flinkere til å tilpasse seg annen type musikk, og andre typer samarbeidsprosjekt enn man måtte for t.d. 100 år siden. Man ser at det ikke er så veldig ofte man får oppdrag der man skal holde en heil rein hardingfelekonsert, selv om det selvfølgelig hender. Dette å være levedyktig som musiker ved å tenke nyskapende og tilpasning er nok en stor utfordring.

 

Samtidig bør det være en utfordring for alle som vil leva av musikken å få det store publikum til å ville høre enda mer av den tradisjonelle slåttemusikken.

 

- Hva mener du er det viktigste forumet for spellemenn i Norge i dag, og kan menigmann oppleve hardingfeleutøvere på sitt aller beste?

Kappleiker har jo i veldig mange år hatt en dominerende plass for at spellemenn får møtes og utfolda seg. Særlig på Landskappleiker er det fremdeles en veldig høgtidlig og spent stemning i salen under A-klassa. Her hører man veldig mange gode spellemenn på sitt beste, da de fleste skjerper seg veldig til denne store hendelsen som går av stabelen bare en gang i året. Her kan virkelig menigmann oppleve en del spellemenn på sitt beste.

 

Jeg trur kappleiker fremdeles slik sett er et veldig viktig forum for utviking av spellemenn i dag. Samtidig som at det her samles veldig mange som er interesserte i denne litt sære musikken – så her man møte likesinna, noe som er viktig for alle.

 

Men menigmann kan heldigvis høre spellemenn på sitt beste også i andre sammenhenger. T.d. har vi nå i mange byer og mindre bygder noe som heter Folkemusikkpøb, der det blir stelt til intimkonserter i litt mindre høytidlig stemning enn på en kappleik. Eg trur mange spellemenn slapper mer av og får vist seg bedre fram på denne måten enn på en kappleik. Det er jo de som ikke har det store konkurranseinstinktet, og som kanskje bare blir sett ut av det reine konkurranseelementet. Det er jo også til og med mange som velger å ikke delta på kappleiker av slike grunner.

 

Dette med folkemusikkpøb har blitt et viktig forum for å få folkemusikken ut til menigmann. Og dette, sammen med festivaler og alt anna av offentlige konserter man kan høyre med hardingfele rundt omkring i landet, har nok på mange måter blitt like viktige forum for mange spellemenn som kappleiker.

 

- Hvem synes du er landets beste spellemann?

Akkurat som med slåtter og feler kan jeg ikke gi noe klart svar på dette. Jeg mener det er viktig å lytte til mange ulike spellemenn og lære av disse for å bli en god spellemann sev. Derfor har jeg bestandig hørt mye på veldig mange både levende og avdøde spellemenn.

 

Men av dagens spilldyktige spellemenn liker jeg fremdeles veldig godt å høre på onklene mine, Knut og Hauk Buen. Men disse er langt i frå enerådende. Hvem som er best er umulig å si noe om, og vil variere frå situasjon til situasjon. Musikk er ikke sport med rundetider og verdensrekorder, vet du…

 

Hardingfela

Springeren øker i kraft og styrke, spellemannen kaster med buen, er i ett med danserne, driver dem, og nesten løfter dem over gulvet. Så, et varsomt strøk på bassen, og understrengene gråter mer enn de ler. Spellemannen ser oss kanskje og kanskje ikke. Øynene er fjerne, ansiktsuttrykket skifter, og svetteperlene sitter tett på panna. Ingen kjenner tankene hans, men alle føler den sitrende spenningen, og danserne flyter i den rytmiske strømmen.

Slik, ja nettopp slik, kan du oppleve hardingfela.

Utdrag fra Hardingfela - det norske nasjonalinstrumentet.

 

I Norge har hardingfela en helt spesiell plass i folkemusikken. Selv med de europeiske forbildene sine, har hardingfela blitt selve symbolet på det urnorske. For norsk musikk og inntrykket vårt om den norske musikkarven, har hardingfela i stor grad hatt mye å si. Hardingfela har hatt store forandringer fra de første felene ble laga, trolig på 1600- tallet, og fram til de mer moderne utgavene i dag.

 

Hardingfela blir regnet som Norges nasjonalinstrument, og er trolig en norsk variant av fiolinen. Den har fire overstrenger, men i tillegg også 4- 5 underliggende resonansstrenger. Resonansstrengene klinger med når buen stryker overstrengene. Etter hvert som hardingfela ble mer og mer populær, ble det vanlig å bruke flere understrenger, ofte opptil 5. I dag er 4 det mest vanlige.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Nærbilde av strengene på hardingfela. Du kan se resonansstrengene.

 

Det blir spilt mest slåtter på Hardingfela, og det eldre slåttespillet kan deles inn i kategoriene springar, gangar og lyerslått. Når det kommer til hvor hardingfela er mest utbredt i dag, kan du se det på kartet. I de fargede områdene er hardingfela utbredt i dag. Men den har ikke alltid vært det. Før i tida var det bare de oransje områdene som dominerte.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Pris på fela

Du får en god hardingfele for alt frå 35.000 kr til opp mot 200.000 kr. Man får også helt brukendes feler for under denne prisen. En del feler koster veldig mye på grunn av at en del felemakere har blitt legendariske, eller det er mange gode spellemenn som har hatt fela før. Det er vel hovedgrunnen til at en del av felene har kommet opp i en så høy pris som opp mot 200.000 kr. Men man må altså ikke opp i denne prisklassen.

 

Er fela eldre enn det vi tror?

Hvor gammel er hardingfela? Hvordan ble den til? Så langt har forskerne vært enige om at den i alle fall er fra midten av 1700-tallet. Og det er hevdet at hardingfela er en norsk variant av fiolin, bl.a. påvirket av en mote som gikk i Europa på 1700-tallet, da det var populært å sette understrenger på fioliner.

 

Den eldste hardingfela vi vet om er den berømte Jåstadfela fra Hardanger, laget av Ole Jonsen Jåstad. Den er tidfestet 1651, men det er ingen beviser som tilsier at denne dateringen er riktig. Fela er såpass velutviklet at den umulig kan være den aller første.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Den berømte jåstadfela fra 1651.

 

Det er blitt funnet et feleskrin, datert 1512. Feleskrinet passer ypperlig til en hardingfele av Jåstad typen. Men det er litt mistenkelig at de andre eldste hardingfelene vi vet om, er fra 1750- tallet. Hvorfor skulle det dukke opp en enslig hardingfele 100 år tidligere?

 

Det er gjort tre c14- analyser ved Laboratoriet for radiologisk datering. De plasserer også Jåstad fela i riktig tidsperiode( 1651), men fordi man ikke kan ta ut store materialer av noe så verdifullt, kan feilmarginene være store, og året 1651 kan bli ukorrekt. Jåstadfela henger nå på museum.

 

Det er nok heller det at folk kanskje ikke var så nøye med de før som nå – dvs at de ikke passa så godt på dem, eller behandla dem slik at de kunne bli så gamle. Videre ble nok mange feler brent opp av pietister den tida hardingfela ble sett på som djevelens instrument. Men uansett vet vi om et feleskrin som er datert på 1500-talet, og som er den eldste linken vi har til hardingfela. Sånn sett er det jo en gåte hvor gammelt dette instrumentet er. De eldste hardingfelene har ei heilt annen form og ideal enn en fiolin. Faktisk har hardingfela blitt mer og mer lik fiolinen i årenes løp. Konstruksjonen til hardingfela er annerledes enn en fiolin. Hardingfela har blant annet kortere hals og strengelengde enn en vanlig fele. Hardingfela skiller seg også ut ved at den har, som tidligere nevnt, resonansstrenger, og en vakker utsmykning av lokale håndverkstradisjoner. På hardingfelene blir det ofte brukt rosing for å ”pynte opp fela”. Rosinga går igjen i sølvkniver, bunadssølv og bunadssøm.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Rosinga på en hardingfele

 

Myter om hardingfela

Man ser i for eksempel nesten alle lærebøker eller kunnskapsspill der det er spørsmål om hardingfela, at ho skal ha 8 strenger – 4 over og 4 under. Det er på en måte riktig, men ikke fasiten. De fleste spellemenn bruker hardingfeler med 5 understrenger – altså 9 strenger til sammen. Det er jo også mange hardingfeler med alt fra 2 til 6 understrenger, så det med 4 understrenger kommer jo alt an på hver enkelt spellemann.

 

Man hører også at hardingfela må ha noen år på seg for å bli god. Det er ikke sant! Hvis fela ikke er god når den er ny, kommer den aldri til å bli det. Da må det i tilfellet skje et uhell med det levende materiellet i fela.

 

Derimot kan ei fele miste krafta si med åra, om noe spesielt skjer. Man vet om en del hardingfeler som har vært særs gode, men som plutselig faller sammen på en måte. Den kjente spellemannen Jørgen Tjønnstaul hadde en slik, og han sa at han trodde ”molekylene hadde blåst ut av henne,” – noe som er et godt bilde på hva som skjer, men selvsagt ikke noen vitenskaplig forklaring.

 

Så at de eldste hardingfelene alltid er de beste, er en løgnaktig myte…

 

 

Kan ikke kalle det diskografi, men…

 

Viktige spellemenn:

Torgeir Augundsson (Myllarguten)

Håvard Gibøen

Lars Fykerud

Jørn Hilme

Ola Mosafinn

 

Andre gode spellemenn (20-30åra):

Jan Beitohaugen Granli

Per Anders Buen Garnås

Anne Hytta

Synnøve Bjørset

Frank Rolland

Åse Teigland

 

Alle har gitt ut plater…

 

Viktige plater

Torkjell Haugerud: Haugerudspel 1-5

Bjarne Herrefoss: Draumespel

Torleiv og Hallvard Bjørgum: Skjoldmøyslaget

Knut Buen: Håvards Draum

Johannes Dahle: Griegslåttane


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

felespelar
21.03.2009 10:14

Bra!
1
anbefalinger
korleis kan du meine at ei ny fele ikkje vert betre etter ei periode med aktivt spel? det er no slik at lakken treng nesten eit år på å "setje seg" eller herde skikkeleg. samstundes, treng felemateriala lang tid for å venne seg til det tunge strengtrykket. det er heilt sant at ei fele som absolutt ikkje let fint dei fyrste tonane, ikkje vert god. men ei fele som gjev passeleg tone fyrste strøk, som er bygd av gode material, og som er rigga godt, vil etter ei periode med "ups and downs" stabilisere seg på noko som er minst like bra, om ikkje betre enn utgangspunktet. fysikklov. det har noko med at treet i fela vennar seg til vibrasjonane å gjere. sjølvsagt avhengig av oppbygning og material, som sagt.

hjelp
17.05.2015 20:42

Bra!
0
anbefalinger
Hvorfor ble det brent mange av dette instrumentet på 1800.tallet?
trenger virkelig et raskt svar


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.014 sec - 1 pageviews