Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Skuffelsen

Skuffelsen

Faren til Maria er alkoholiker.

Karakter: 6 (10. klasse)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
20.12.2006


Det var en kald høstkveld, og Maria gikk for seg selv langs veien. Hun hadde nettopp fått vite at pappaen hennes hadde ett problem. Han var alkis. Nå gikk hun rundt omkring i gatene, og visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg! Det eneste hun tenkte på var å komme seg hjem til moren, så hun slapp å være der alene med pappaen. Det måtte jo være vanskelig for henne også, ikke bare for Maria.

 

Hun hadde funnet ham i trappa. Han bare lå der, helt livløs med ett kutt i panna. Maria trodde han var død! Hun sprang for bort til nabohuset for å hente mammaen. (Det var ett lite hus, akkurat plass til de tre. Tanten til pappaen egde det, og brukt det til for eksempel sommerhus. De bodde der en stund på grunn av at de holdt på å pusse opp litt av huset).

- Mamma! Du må komme! Ropte Maria. Moren, som heter Alice, kom ut i gangen.

- Hva er det da, Maria? Har det hendt noe? Spurte moren, men Maria hadde ikke tid å forklare noe som helst. Moren måtte bare komme!


- Bare kom! Kjapp deg! Ropte hun og sprang ut døra. Mora kom like etter. Maria åpna døra inn til det ”egentlige” huset deres og ventet på at moren skulle komme.

 

Alice så skikklig trist ut når hun så mannen sin ligge der på gulvet. Hun gikk bort til ham, og fikk ham på bena. Alt vart svart for Maria, hun husket ingen ting. Hun hadde ikke besvimt eller noe, men husket ikke hva som hendte før moren plutselig sa:

- Maria, far er syk. Han er alkoholiker. Maria kjente at hjerte begynte å slå fortere å fortere. Hun visste ikke om hun skulle gi moren en klem, eller om hun skulle gråte. Kanskje hun skulle dra til han? Hun gjorde ingen av delene. Det gikk en liten stund før Maria omsider sa til moren at hun måtte gå en tur, å få litt frisk luft. Moren så skikklig trist ut, og Maria kjente det stikke langt, langt inne.

- Ikke bli så lenge da Maria, sa moren trist. Maria var ikke sikker på om det var fordi moren var redd for henne, eller om hun ikke ville være alene. Hun antok begge deler.

- Jeg lover at jeg ikke skal bli lenge. Skal bare gå en runde, slik som jeg bruker, sa Maria stilt. Hun hadde en fast runde hun brukte å gå om kvelden. Den var ikke så lang, men lang nokk til å få litt frisk luft, og til å klarne tankene litt.

 

Maria gikk bortover veien. Det var kaldt, og hun fikk frysninger nedover hele ryggen. Dette kunne ikke være sant! Hva hadde hun gjort for å fortene dette? Alle desse årene hun hadde gått rundt og trodd hun hadde en perfekt familie. Alt var bare en løyn! De hadde løyet til henne hver dag i 15 år! Hva skulle hun si til vennene sine? Trengte hun å si noe i det hele tatt? Maria felte en liten tåre. Den første på hele kvelden. Hun viste hun ikke kunne bli ute lenge, men hun likte å gå for seg selv. Bare å tenke gjennom ting, å snakke med seg selv litt. Hun tenkte litt på å gå bort til bestevenninnen sin som heter Julie, men kom på at hun hadde lovet moren å komme fort hjem. Så hun måtte nokk vente med å fortelle Julie den dårlige nyheten til i morgen.

 

Slik gikk Maria og småpratet med seg selv hele veien. Og, hva annet skulle hun gjøre? Hun hadde jo ingen andre å snakke med. Bare moren, men hun trengte jo Maria. Kanskje mer enn Maria trengte henne akkurat nå.

 

Så der gikk hun. Stengte alle følelser og tanker inne. Ingen skulle få vite hva hun følte eller tenkte. Vertfall ikke før i morgen, tenkte Maria.

 

Når hun kom hjem til det ”midlertidige huset”, satt moren i sofaen. Hun så veldig trist ut, og Maria hadde veldig lyst å trøste henne.

- Hvor er pappa? Spurte Maria forsiktig.

- Jeg renset såret hans og fikk ham i seng, svarte moren stille. Maria visste ikke hva hun skulle si. Moren virket veldig sliten, og Maria ville ikke være til bry. Så sa moren:

- Kom og sett deg her sammen med meg, Maria. Er det noe du lurer på, så er det bare å spørre.

- Ok, men jeg lurer ikke på noe spesielt, sa Maria forsiktig.

De satt slik en stund. Helt stille, ingen sa noe. Bare hvis det var noe en av de lurte på. De snakket nesten ikke om det som hadde skjedd. Men Maria hadde det ikke helt bra inni seg. Hun hadde en trang til å holde alt inne, men også en liten trang til å fortelle hva hun følte til noen. Hva skulle hun gjøre? Før, når hun var litt mindre, kunne hun si absolutt alt til moren, men nå i det siste hadde de nesten ikke snakket med hverandre. Stort sett tenkte hun ikke så mye på det, for hun fortalte nesten alt til vennene sine, men av og til skulle hun ønske hun kunne snakke mer med moren. Plutselig brøt moren inn i tankene hennes:

- Nå tror jeg vi må gå og legge oss, Maria, viss vi skal greie å stå opp i morgen tidlig.

- Ok, jeg skal gå på bade først jeg, svarte Maria.

 

Hun fikk nesten ikke sove den natten. Det var så mye å tenke på. Hun tenkte enda en gang over hva hun skulle si til vennene sine. Tenk om de ikke forsto, eller trodde hun bare tullet! Tenk om de ikke brydde seg. Kanskje hun ikke skulle si noe i det hele tatt? Kom de til merke at hun var lei seg?


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil