Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Som eit blomsterbarn?

Som eit blomsterbarn?

En fortelling om en savnet jente.

Skrevet i 10. klasse.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Nynorsk
Lastet opp
09.11.2006

Den vesle jenta vandra nedover langs bekken. Ho hadde blodraut hår, og augne grøne som graset. Ho song forsiktig mens ho så ut til å vaske håret sitt. Ho hadde på seg ein kvit, slitt kjole og rundt halsen hadde ho eit mørkt sjal. Som eit blomsterbarn. På den andre sia av bekken, stod ei vakker ung jente, med ein kjole så kvit som snø. Denne jenta visste alle kven var. Ho var dotter av ein av de rikaste menna i landsbygda. Andrea het ho visst. Alle visste noe om ho. Eg hadde hørt ho var bortskjemt og levde eit liv i luksus. Ennå ho bare var 15 år.

 

Plutselig oppdagar eg at den andre jenta med det raude håret gjekk mot meg. Ho gjekk sakte, og forsiktig. Som om ho ikkje torde. ”Kven er du?” ropte ho til meg. Ho kikka fortvila på meg. ”Og kva vil du?” sa ho igjen. Eg prøvde å løpe frå ho, men eg forstod kor patetisk eg var. ”Eg er Johannes.. Og det var ikkje meininga å forstyrre deg. Kven er du, vesle jente? Og korleis har du komma deg ut hit heilt aleine?” skynda eg meg å si til ho.

 

”Eg.. eg heter Mia.” stotra ho fram. Ho sat seg ned, og strøk seg forsiktig på leggen. På leggane sine hadde ho mange sår, og eg kunne sjå at ho gråt. ”Ikkje gråt, vesle jente. Kvifor gråt du, Mia?” Eg prøvde å få kontakt med ho, men ho så ut til å være i sin eigen verden. Ho kikka opp på meg. ”Ha det bra, Johannes.” sa ho. Så skynde ho seg å laupe vekk frå meg. Ho løp innover i skogen, og eg så plutselig ikkje meir til ho. Eg kikka bort på Andrea. Ho gjekk inn i hestevogna og kjørte vekk..

 

Neste dag bestemte eg meg for å dra ned til bekken nok ein gong. Der satt både Mia og Andrea igjen. På kvar sin side av bekken. Et skynde meg å gå bort til Mia, for å prøve å prate med ho igjen. Mia hadde de same kleda. ”Hei Mia. Kvifor er du her igjen?” sa eg til ho. Mia skotta bort på meg. ”Det er forskjell på folk, kva?” sa ho.. ”Sjå på ho. Ho lever eit liv i luksus. Ho har ikkje ein gong fortent det.. ”

 

Eg kikka forundra på ho, mens auga hennes lyste sjalusi og hat. ”Og sjå på meg.. Eg lever i skogen. Eg må ete bark av og til, for å overleve. Kva lever eg for, eigentlig? Eg har ingen..” sa ho igjen. ”Eg skal sørgje for at ho skal få vite korleis det er å ikkje ville leve..”

 

Mia strøk seg forsiktig over såra sine igjen. Eg ble stum og sat meg ned ved sida av ho. Mia slo meg vekk og løp vekk. Eg prøvde å laupe etter ho, men ho forsvann inn i skogens mørke. Eg forta meg ut av skogen igjen, og så bort på Andrea. Kva mente Mia med det ho sa..? Eg hørte at Andrea skreik av frustrasjon og eg kunne sjå at ho slo rundt seg. Ho sat seg oppi hestekjerra igjen og så kjørte dei bortover enga og vidare heim.

 

3 dagar seinare leste eg i avisa om at Andrea Billington hadde blitt lagt inn på sjukehuset. Eg følte eg ble redd og forskrekka. Og trudde ikkje Mia mente det. Eller.. Det var ikkje sikkert det var Mia som hadde gjort det eingong.

 

Eg leste vidare. ”Andrea Billington, dotter av Stefan Billington, blei i går lagt inn på Sveveland sjukehus. Grunnen skal være noe uklar, men enkelte rykte seier at ho blei mishandla av ei anna jente grunna sterk sjalusi. Rykta seier og at dette kan være Stefan Billingtons andre dotter, Mia Billington, som for 5 år sia forsvann sporlaust. Mia er ennå ikkje funnet.”

 

”Herre..” mumla eg. Eg løp bortover mot den same bekken som eg så ho for første gong. Etter ein halvtime var eg ved bekken igjen. Der var det ingen. Eg sat meg ned for å få igjen pusten. Plutselig hører eg bak meg ”Se der.. der kan du sjå kva sjalusi og einsamhet kan gjøre med oss. Oss menneske, altså.”

 

Så forsvann ho, og eg så ho aldri igjen.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil