Hei dere! Hvor i all verden har dere vært? Og er ikke Olav med dere? Dette vil gi store konsekvenser. Det var stemmen til min far som et evig øresus i bakhodet mitt. ”Dumt det som hendte med Olav, håper inderlig at vi ikke møter på den ulven igjen. Peeerrrr!!! Hjeeelpp meg!

 

Jeg våknet brått av ringerklokken og av mamma sin stemme som sa: De andre er på døren nå. Per og Olav vet du. Dere skal nemlig på tur på fjellet, husker du ikke? ”Menneehh, menneh… jeg vil ikke. ”hvorfor ikke det da? Du som hadde gledet deg til dette i lang tid. Hadde du en ekkel drøm kanskje?” ”Nja, på en måte. Men nok om det. Snakkes, vi er tilbake innen midnatt. Det er tre timer til.”

 

Ulik de andre var jeg litt redd pga. drømmen jeg hadde hatt. For at de andre skulle bli litt mer redd sa jeg: Vi går mot det stedet der borte da, mot det skumle. Kanskje det spøker der, hvem vet?

 

Jeg begynner og bli litt redd jeg. Det var litt nifst. Akkurat som drømmen jeg hadde. Alt føles så virkelig. Trærene, buskene, vinden, regnet, jah. Hele beskrivelsen passer.

- Jeg hadde en drøm, begynte jeg. Jeg våknet midt i drømmen da dere ringte på, og den handlet om akkurat denne turen vi skal på i dag. Selve drømmen er litt uklar for det meste, fordi jeg har glemt detaljene. Men i så fall, vi var på denne turen og en av oss døde av noe. En som ropte på hjelp og så forsvant vedkommende.

 

Vi gikk langt inn skogen, der jeg omsider fikk øye på en liten hytte som verken så ut som en hytte eller noe som kan ligne en hytte. Den så gammal, forlatt, falleferdig og mystisk ut.

 

Til slutt snek vi oss forsiktig og stille inn i den triste hytten. Først av alt så vi en smal trapp som førte ned i jorden som til en stor underjordisk etasje. Per og Olav listet seg rolig og musestille ned den smale knirkende trappen for å utforske kjelleren. Imidlertidig gikk jeg rundt i selv ”hytten” for å se meg omkring.

      

Å huff. Plutselig kom jeg på det. Dette er akkurat slik som drømmen jeg hadde før jeg våknet i dag. Jeg kjente at jeg virkelig ble iskald nedover ryggen og fikk en frysning gjennom hele kroppen. ”Per! Olav! Kom opp her og se hva jeg fant. Peeer! Er dere der nede?” ”Hjeeelp meg!” Kan jeg ha begynt og spå framtiden? Fordi det skriket om hjelp var akkurat slik som jeg hadde drømt. Jeg må skaffe hjelp, og det fort. Jeg sender en nødmelding heller, så går jeg tilbake og ser etter de. Nei, nei. Det går ikke. Jeg må først bare komme meg i sikkerhet.

 

Lang, lang der nede er huset mitt, og jeg kommer aldri i livet hjem før den fæle morderen tar meg igjen. Gid så ensom jeg ble nå, akkurat som en flue i en maurtue. Hadde gjordt mye for noe godt selskap nå.

 

PANGG!!! Med ett snudde jeg meg brått. Den skumle og farlige morderen var blitt skutt av en skogvokter som hadde fanget opp nødmeldingen min. Straks tilkalte han redningshelikopter. Så satt vi der. Jeg var kald, skitten, redd og sjokket. Himmelen hadde åpnet seg og det pøste ned. Skogen var helt stille. Vi var helt alene, ingen dyr og se. Det eneste var vinden som ga små løft i trærene innimellom. I avisen neste dag stod det: 2 tennåringsgutter er savnet og massemorder skutt.