Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Klokken 21.13

Klokken 21.13

Teksten var tenkt som en grøsser og handler om Matilde Bergs kamp mot sin fars gjenferd.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
10.07.2006


Matilde så på klokka. Den viste tallene 20.52, om ca 15 min skulle hun møte ham. Det var ved porten de skulle møtes, porten til jernbanen. Matilde visste ikke hvem han var eller hva han ville henne, hun hadde bare tatt telefonen. Ja, hun hadde bare tatt telefonen, men stemmen hadde bare sagt ”Matilde Berg? Møt meg på jernbanestasjonen. Om en halv time.”  

 

Hun gikk mot døren, rasket med seg en jakke og gikk ut i den kalde vinternatten. Matilde var 18 år gammel. Hun hadde hatt bursdag på fredag den 13. Lyset fra månen reflekterte i de mørke øynene og det sorte, nydusjede håret. I det vanlige tempoet sitt gikk hun mot jernbanen. Da hun kom frem så hun på klokken den var nøyaktig 21.13, akkurat da hørte hun skritt bak seg. Hun snudde seg og så rett opp i ansiktet på en mann kledd i rødt. Han var høy og mørk, med langt sort hår. Han smilte et sleskt smil. Matilde kjente ham igjen med en gang, det var hennes far. Hun snudde seg brått, og løp. Hun visste at han var farlig.


 

Da hun ikke kunne høre pusten hans stoppet hun. Fort gikk hun hjemover, hun gikk inn i Thorvald Eriksens vei, opp den bratte bakken og inn i blindveien klokkestredet. Det var tre hus i klokkestredet to hvite og et rødt. Matilde gikk inn i et av de hvite, det som det stod 12 på. På bordet inne i stuen fant hun en lapp, det stod Har gått over til nr. 13 Kos mamma. Matilde bestemte seg for å legge seg.

 

Midt på natten våknet hun av en bil som skrenset. Hun så lysene til bilen kjøre ut av klokkestredet. Hvem var det som var ute på denne tiden av døgnet?

 

Hun løp ned, men stoppet midt i trappen. Hun stod i noe vått, men det var mørkt, og hun så ikke hva det var. Hun løp opp igjen og skrudde på lyset. Hun så nedover trappen. Det hun hadde trodd var saft eller noe var blod, ringer av blod. Hun følte at hun måtte spy. Ikke bare var det ringer i blod i hele gangen, både oppe og nede, og trappa, men hun hadde tråkket i dem. Blodringer. Hun fulgte ringene nedover, men de endte ved utgangsdøren, så hun fulgte de opp igjen. Hun stoppet utenfor morens rom, døren stod på gløtt. Forsiktig og livredd åpnet hun døren. Hun gikk inn, men løp fort ut igjen. Hun satte seg ned i gangen og gråt.

 

Plutselig merket hun en lapp på gulvet. Hun bøyde seg fram og plukket den opp. Det stod; Jeg kommer etter deg, Matilde. Alt er din skyld. Hun skjønte tvert hvem den var fra. Matilde reiste seg fort og løp ned, hun løftet opp telefonen og tastet 112. Hun var veldig nervøs og brukte 10 min. på å forklare. Matilde satt nervøs i stuen da det ringte på døren. Hun gikk mot døren og skalv da hun kikket ut av kikkehullet, det var politiet. Med skjelvende hender åpnet hun døren, og så inn i et vennlig ansikt. Politimannen var ikke stort eldre enn hun selv var. ”Hei,” sa han. ”Mitt navn er Christopher Harrison. Er du Matilde Berg?” Hun brukte en stund på å svare, gråten satt ikke dypt i halsen, men etter en stund fikk hun frem ett svakt ”ja.” Han snudde på hodet og nikket til en eldre, smilende mann. ”Vi er fra politiet, kan vi få komme inn?” Han spurte med vennlig stemme. Matilde ble revet ut av en tanke om faren sin, men samlet seg fort og nikket. Hun gikk til side og åpnet døra helt. Han gikk inn og snudde seg mot henne, ”er det greit at det kommer noen flere eller synes du det blir for mange?” Hun så på ham med et uforståelig uttrykk, ” det kan komme så mange som dere trenger, bare ikke ham.” Matilde viste ham veien opp på værelset til moren, og gikk ned til sofaen igjen.

 

Etter omtrent en halv time kom Christopher ned og satte seg ved siden av henne. ”Kan jeg spørre deg et par spørsmål?” han var vennlig og forstående. Hun nikket. Etter mange spørsmål var hun nokså utslitt, det gjorde vondt å svar på spørsmålene. Hun ville ikke innrømme at moren var død, selv om hun viste det veldig godt. ”Til slutt,” sa Christopher. ”Vil jeg stille deg et meget viktig spørsmål, hvem er ”han”?” Matilde stivnet, hun visste hvem han snakket om. ”Faren min.” Christopher så på henne et øyeblikk. ”Er du redd for ham, siden du ikke ville at han skulle komme hit?” Matilde greide ikke svare, hun nikket bare. ”Hvorfor?” Matilde stirret rart på ham, hadde han ikke skjønt det? Hun ga ham lappen. ”Det var han som gjorde dette.” Christopher så opp fra lappen, ”er du sikker på at dette er håndskriften hans? Hvorfor skulle han gjøre dette?” Matilde spratt opp, hvorfor ville han ikke tro henne? ”Selvfølgelig er jeg sikker, han hater oss. Dessuten har han nettopp rømt fra fengsel.” Hun løp opp på rommet sitt og satte seg ved pulten og gråt.

 

En liten stund etterpå banket det på døren. ”Hvem er det? Gå bort.” Hun ville ikke snakke med noen nå. Christopher kom inn. ”Jeg mente ikke å tvile, det er bare jobben min. Jeg må være helt sikker.” Hun så opp på ham med tårevåte øyne, ”han ringte meg i går kveld. Ba meg møte ham. Han sa han skulle drepe meg.” Christopher reiste seg, og klappet henne på ryggen. ”Alt kommer til å ordne seg.” Han gikk ut av rommet, og Matilde satt igjen med gråten i halsen. Hun gikk ned for å ordne seg noe å drikke og hørte Christopher si til den eldre mannen, ”jenta skal ha beskyttelse døgnet rundt, er det forstått?” akkurat da åpnet ytterdøra seg og en jente på 14 år kom inn. ”Tina,” Matilde løp fram og tok rundt henne. Tina så seg rundt med uforstående øyne. Matilde forsto at Tina ikke skjønte noe, ”vi må snakke sammen.” Hun tok med seg Tina på kjøkkenet og forklarte alt, Christopher stod i døren. Plutselig reiste Tina seg, ”jeg går og legger meg.” Matilde ordnet seg en tekopp, og satte seg ved bordet igjen.

 

Christopher satte seg ved siden av henne, ”hvem er det?” han boret øynene i henne, og Matilde følte det som om han så rett igjennom henne. ”Hun er søsteren min,” sa hun så rolig som mulig. ”Greit nok,” han reiste seg og tok opp et kort fra lommen. ”Hvis du kommer på noe, trenger å snakke med noen eller bare føler deg ensom kan du ringe meg.” Hun reiste seg, ”Takk.” Matilde fulgte ham til døren, han smilte til henne. ”Ha det da. Vi snakkes vel.” Hun lukket døren bak ham og gikk opp på rommet sitt. Hun skiftet til nattklær, og la seg.

 

Matilde våknet tidlig av at det ringte på døra. Hun løp ned og åpnet. Der stod Christopher, med et brev i hånden. På brevet stod det Matilde Berg. Matilde så på håndskriften, og bestemte seg for ikke å åpne det, enda. Tina kom ned trappen, fullt påkledd, ”jeg tar meg en tur jeg.” Christopher nikket till en mann borte i gangen, men Matilde satte blikket såpass hardt i ham at han nølte. ”La nå jenta være litt alene,” hun var veldig bestemt. Christopher stirret på henne, ”du er klar over at hun kan bli drept?” Matilde snurpet munnen sammen, ”det er meg han er ute etter. Har du ikke lest lappen?” Hun snudde brått ryggen til og gikk til kjøkkenet. Christopher fulgte etter, ”han kan bruke Tina for å komme til deg.” Matilde snudde seg, ”ikke døm noen du ikke kjenner,” sa hun bråsint. ”Faren vår er kanskje en sinnssyk morder, men du vet ikke hvor glad han er i Tina. Det var noe annet mellom dem enn mellom meg og ham.” Hun hadde fått tårer i øynene mens hun snakket, og måtte sette seg ned. Plutselig kom en av naboene inn, ”hun er død,” ropte han. ”Tina ble angrepet av Fernando.” Matilde for opp, ”hva? Hun sa ingenting om at hun var på kant med Fernando.” Plutselig stivnet hun. Hun løp opp på rommet til Tina og fant en lapp på pulten hennes, det stod; Kjære Matilde, jeg er lei for at jeg ikke sa noe, men jeg har et møte med Fernando i morgen tidlig. Jeg tror vi begge vet hva som kommer til å skje. Takk for alt. Din hengivne lillesøster Tina.

 

Matilde forbannet seg selv, hvordan kunne hun la dette skje? Hun satte seg ned og tok brevet opp fra lommen. Forsiktig åpnet hun det. Min datter Matilde, stod det. Du slipper ikke unna lenger, jeg skal nok komme meg inn til deg. Selv om du har politiet på din side, skal min plan bli fullført. Du vet hva jeg tenker om deg Matilde, jeg kommer aldri til å skifte mening. Det lille uhellet vårt skal dessuten forsvinne. Matilde satt som forstenet, plutselig kom Christopher inn på rommet. ”Vi må dra Matilde, det er veldig viktig.” Hun greide ikke annet enn å nikke, hun skulle ønske Christopher hadde trodd det var noe galt, for det var det.


 

Da politiet var ute av huset satte hun seg ned på kjøkkenet, og drakk litt juice. Hun hørte på Nightwish, I wish I had an angel, på MP3. Plutselig var det noen som dro en sekk over hodet hennes og dro henne vekk. Matilde følte seg plutselig veldig søvnig og falt inn i en fortærende søvn. Da politiet kom til huset fant de henne ikke noe sted. Christopher og mennene hans ropte og lette, men ingen spor var å finne etter Matilde.

 

Matilde våknet i et mørkt rom, og munnen var så tørr at hun ikke greide å snakke det var som om noen sugde spyttet ut av munnen hennes. Plutselig kjente hun en iskald hånd gli over kinnet, hun stivnet. Det kunne ikke være flere enn hun der inne for det var bare hennes pust. Hun hørte stemmer utenfor og bestemte seg for å gjøre noe drastisk. Hun løftet foten og sparket til. Hun ble blendet av lyset, men ved å åpne øynene så vidt kunne hun se Christopher. Matilde reiste seg bestemt opp og gikk til kjøkkenet. Der ordnet hun seg et glass vann, og satte seg ned ved kjøkkenbordet. Christopher satte seg ved siden av henne, ”Matilde, det kan ikke være din far som har gjort dette. Vi har sjekket nøye, og din far døde for to måneder siden.” Matilde så opp med et skremt uttrykk, ”det finnes ingen andre i verden som skriver slike T-er. Han fant den opp for Tina.”

 

Matilde kom til å tenke på det lille uhellet som ble nevnt i brevet, da han sa at han skulle komme seg inn til henne og den kalde hånden. Det lille uhellet var henne, det visste hun, han var allerede inne og den kalde hånden var hans. ”Det er sent,” sa Christopher. ”Jeg må nok komme meg hjem.” Matilde så opp på ham med et forskremt blikk, ”ikke gå fra meg. Bli her. Vær så snill, jeg tør ikke sove alene.” Christopher så på henne med et underlig blikk, men nikket. Etter en stund dro alle sammen hjem, bortsett fra Christopher, som sa han måtte bli for å sjekke noe. Matilde så på ham, det var tydelig at hun var vettskremt. Christopher tok henne i hånden og leide henne opp til soverommet, han lot henne være alene mens hun skiftet. De sovnet mens de holdt om hverandre den natten, helt til klokken slo tolv. Begge to våknet brått, det var som om et gys for gjennom rommet. Plutselig kjente Matilde kalde hender som la seg om halsen hennes. ”Det er han” sa hun med hes stemme, hendene hadde begynt å klemme, ”det er min fars gjenferd, du må rømme.” Men Christopher ble stående, plutselig løftet han henne opp og dro henne med seg ut. Han visste at faren hennes ikke kunne gå utenfor huset, men hvem var da mannen på jernbanen? Som om hun hadde lest tankene hans svarte Matilde, ”det var Jeff, hans bror.” De hørte noe rasle i krattet bak seg, og som om det var et signal snudde de seg på likt. Ut av krattet kom, ingen ringere enn Jeff.

 

Han stirret på Matilde, enset ikke Christopher engang, og gikk et skritt nærmere. ”Du drepte ham.” Han kastet seg mot henne, men verken hun eller Christopher var trege til å reagere. Fort hoppet hun unna, og Christopher stoppet ham. Christopher slengte Jeff i bakken, og satte håndjern på ham, ”de er arrestert for drap,” sa han. Matilde stirret inn i huset, og bestemte seg for aldri å dra dit igjen. Hun tok seg til halsen og kjente at det sved der faren hadde tatt, samme plass som da hun var liten, det var vell best hvis hele huset ble stengt av, tenkte hun.

 

28 år gamle Matilde Harrison satt og leste avisen. I går ble klokkestredet 12 og 13, med vilje, brent ned, stod det.

 

Hun bladde opp på side 3. Videre stod det; Klokkestredet 12 og 13 ble i går brent ned, etter at et medium fant ut at husene ble hjemsøkt av en sinnssyk morders gjenferd. Flere familier har bodd i husene, men den første kvelden, klokken 21.13, har eldste datter i huset blitt drept. Du glemmer ikke, tenkte Matilde. Hun visste godt at det vare hennes far som hjemsøkte husene. Eldste datter var det verste han visste og hun var født klokken 21.13.

 

Hun tok seg til halsen, kjente på merkene hun fikk den kvelden. Den kvelden hun hadde hatt sin siste kamp mot sin far, han som var helt borte nå. Den kampen som kunne blitt skjebnesvanger for henne, og som ble det for Jeff. Hun husket så alt for godt de kalde sleipe hendene som hadde lagt seg rundt halsen hennes på søndag den 15. To dager etter bursdagen hennes, nøyaktig klokken 21.13, det kunne blitt hennes siste dag. Akkurat som det ble så mange unge pikers siste dag, men hun hadde vært heldig. Christopher hadde vært der, han hadde reddet henne. Hun så på klokken, tallene 21.12 lyste mot henne og akkurat i det de skiftet til 21.13 grep det i døra.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil