Søk i stiler
 

Elvis er død


Jente som føler at hun ikke passer inn i familien sin, og lurer på om det er noe hun ikke vet. Tema: Røtter.
Sjanger:NovelleLastet opp:20.04.2006
Språkform:BokmålForfatter:Anonym
Tema:Personlig
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Det finnes rulletrapper som aldri slutter å gå. Det finnes heiser som aldri stopper. Noen førstehjelpsdukker må reddes om og om igjen. Det finnes fedre som ikke skal dø likevel, og det finnes fedre som aldri er. Det finnes Elvis- konserter man aldri rakk.

 

Jeg slutter å skrive og ser ut av vinduet et øyeblikk. "Konfronter følelsene dine." Lett for ham å si. I virvaret av mennesker der ute har han vel funnet seg selv. Funnet sin plass. Hver morgen, etter at han har drukket morgenkaffe og lest dagens aviser, setter han seg inn i sin sorte Cadillac og kjører inn til Oslo sentrum. Hjemme, i villaen hans på Rykkinn, forbereder Gunn middagen. Gunn er kona hans. Det har han fortalt meg. De har ingen barn. Enda.

 

Han forteller sikker slike glimt fra privatlivet sitt til alle klientene sine. Bygge tillit. ”Muy importante,” sa han at det var. At vi hadde tillit til hverandre. Bare for å briefe med språkkunnskapene sine. Helt sikkert. Vel, too bad, til og med lillebroren min på 7 år klarer å lire av seg strofer han har plukket opp fra diverse spanske eller italienske mafiafilmer han har sett i skjul hos naboen. Så akkurat det der imponerte ikke meg stort, monsieur.

 

Det at min bror er nesten ti år yngre enn meg, og som snytt ut av nesa på sin far, vår far, er en del av problemet. Alle kan se at Lasse er pappaen hans. Og etter en detaljert beskrivelse av hvordan min mor presset ut den blodige, klissete ungen er jeg hundre og ti prosent sikker på at det er hun som er mammaen til Josse. Hvor ofte er det egentlig tvil om hvem som er barnets mor uansett?

 

Han heter ikke Josse altså, broren min. Jon Sebastian heter han. Jon etter morfar, og Sebastian etter farfaren sin. Jeg er oppkalt etter oldemoren min, morfars mor, Signe. Hun var norsk. Mormor het Stephanie. Hun var fra USA, Mobile for å være helt nøyaktig. Mamma flyttet til Norge like før hun fikk meg. Jeg heter Anne også. Først. Anne Signe. Jeg bruker bare Signe. Mamma sier at Anne er etter Agneta, svigermoren hennes. Jeg tror hun lyver. Derfor bare Signe.

 

”Konfronter følelsene dine. Ikke steng deg inne.” Lett for ham å si. Jeg ser ned på arket foran meg. ”Det finnes Elvis- konserter man aldri rakk.” Elvis er død for faen. Det er ikke flere konserter. No more. Alle fedre skal dø, også de som ikke er.

 

Det banker på soveromsdøra. ”Anne, are you ready to leave?” Hun er fullt påkledd alt. Hun ser sliten ut også. Det kan jeg forstå. Det har vært mye i det siste. Det er hun som skulle vært hos Carl en time hver torsdag. Ikke jeg. Hun vil tilbake til USA, hjem som hun sier, men hun blir. Norge er hjemme for meg. Jeg snakker norsk, og er norsk. Hun snakker amerikansk, men hun er like lite amerikaner som meg, så hun blir.

 

Jeg orker ikke å svare henne, tar bare på meg skoene og går ut i bilen. Josse er hos farmor. Vi må hente ham der før vi drar på sykehuset for å besøke Lasse. Han skal ikke dø allikevel.

 

Vi må ta heis. Vi kunne gått, men det er langt opp til tolvte etasje sier mamma. Det er lengre til himmelen, tenker jeg, men jeg sier ingen ting. Det går ingen heis dit.

 

Midt mellom sjette og sjuende stanser heisen. Typisk. Mamma slår hardt i veggen.

”Det finnes rulletrapper som alltid går” sier jeg og setter meg i et hjørne. Josse setter seg ved siden av meg. Han ler. Han synes jeg er rar. Mamma ser forundret på meg, før hun sier at jeg har rett, vi burde tatt trappa. ”Det finnes førstehjelpsdukker som må reddes om og om igjen,” sier jeg. Josse ler. Mamma ler ikke. ”Det finnes Elvis- konserter man aldri rekker” sier hun alvorlig. Da skjønner jeg. Hun vet at jeg vet. ”Jeg har ventet på at du skulle snakke med meg Anne.” Elvis er død, sier jeg, og du hoppet over det viktigste. Josse ler ikke lengre. Han kjører legobil. ”Har du lest det?” spør jeg, enda jeg vet at det må hun ha gjort. Ja, svarer hun, hvorfor starter du alltid sånn når du skriver Anne?

 

”Fordi man kan ikke endre på begynnelsen. Det er det essensielle. Det viktigste. Det kan ikke forandres eller skjules. Fortell meg min begynnelse mamma.”

 

”Det har jeg gjort mange ganger Anne. Du vet jo alt. Jeg dro fra Amerika da jeg møtte Lasse, vi giftet oss og vi fikk dere to.”

 

”Jeg tror du lyver”, sier jeg.

 

Heisen starter igjen. Josse smiler. Han skal møte pappaen sin igjen. Pappaen min er et navn og en adresse i USA, skrevet med blå penn på en rosa post-it-lapp som henger på speilet mitt hjemme, men det vet jeg ikke før jeg kommer hjem. Da kan jeg skrive slutten også. For heisene starter alltid igjen en gang, og det finnes alltid en annen konsert man kan se..


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

line
31.03.2008 09:53

Bra!
0
anbefalinger
Drit bra novelle fikk meg til og briste og føle tiing jeg aldri har følt før  Smile :-\)



06.10.2011 08:54

Bra!
0
anbefalinger
Den var skikkelig bra!  Very Happy :-D tankefull og koselig..


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.012 sec - 1 pageviews