Forfatter: Lars Saabye Christensen

Utgivelsesår: 1984

”Beatles”, av suksessforfatteren Lars Saabye Christensen (52), er en av vår tids mest populære ungdomsbøker. Et samstemmig kritikerkorps i Norden gav romanen topp omtale som en velskrevet og underholdene skildring av 1960- og 70-tallets ungdomstid på Oslos vestkant. Boken ble Saabye Christensens gjennombruddsroman som han fikk Bokhandlerprisen for og ble innledningen på et stort forfatterskap.

Fortellingen handler om Kim og hans kompiser fra Oslo som alle står på terskelen til å bli voksne. Vennegjengen på fire, som vi følger fra siste klasse på Folkeskolen – nå Barneskolen, er håpløst fortapt i den engelske popgruppen, ”The Beatles” som revolusjonerte populærmusikken på 1960-tallet. Kameratene tok navnene fra Liverpool-bandet som sine kallenavn: Kim er Paul, Sebastian som bor med moren sin er George, Gunnar med sin kommunistiske og politisk aktive bror er John, og Ola, den store ulykkesfuglen, er Ringo. Kim som er hovedperson og som ”fortellerstemmen” i boken, er enebarn og bor trivelig sammen med sine foreldre på Oslos nest beste vestkant, Majorstua/Frogner. Moren er hjemmeværende og faren er bankdirektør, men de er dermed ikke spesielt velstående; familiedrømmen er å anskaffe seg bil. Men hytte hadde de, en sliten rønne utpå Nesodden som familien bruker flittig om sommeren. Jensenius, en eldre, raus mann i leiegården, er Kims hemmelige venn og familiens nabo som bor i etasjen over. Han var en gang en operasanger med suksess, men de ”gylne” dagene er over og som arbeidløs drikker han seg ofte fra sans og samling i hverdagen. På kveldene plager han naboene med sin forfyllede stemme. Men det er ikke bare Jensenius som blir framstilt som en ”mislykket” karakter i boken: onkelen til Kim, broren til hans far; Hubert er en utradisjonell og vimsete surrekopp som har tegnejobb for de store tidsskriftene i hovedstaden. Onkelens forhold med den unge og vakre Henny skal gi Kim hans aller første smak på jentekroppen. Men det er livet med vennegjengen, de fire pubertetsguttenes opplevelser og utfordringer, som er bokens drivkraft. Sammen opplever de en verden hvor optimistiske framtidsdrømmer blir stadig vanskeligere å oppfylle. Med ”The Beatles” som forbilde har de selv en drøm om å bli berømte med bandet ”Snafus”. Fotball er annen felles interesse, blant annet blir vi med på en opplevelsesrik fotballtur med klubblaget til Danmark. Her opplever Kim at hans første kjærlighet, Nina som har flyttet til Danmark, svikter ham til fordel for en ”hippiedust” i København. Oppvekststiden i Oslo på 60-tallet, innbærer også utprøving av ”fattern’s” cigarer på gutterommet og teltturer i Oslomarka med alkohol. Senere utvikler kameratlivet seg til hard festing og også narkotikamisbruk for en av guttene som havner på kjøret.

Kim er den vi følger gjennom hele boka, karakteren hans forandrer seg veldig mye. Først er han en alminnelig pubertetsgutt med de vanlige opplevelsene og problemene som ungdom ofte har, slik som forventningspress på skolen, problemer med kjærligheten og festing som innebærer utprøving av alkohol. Og det er alkoholbruken som gjør at ting etter hvert sklir ut av kontroll: festene med ”sterke” saker resulterer i uheldige og flaue hendelser. Men det er ikke bare Kim som forandrer seg i ungdomstida: Gunnar følger brorens eksempel og engasjerer seg mot amerikanernes krig i Vietnam og blir kommunist, Sebastian havner på narkotikakjøret, mens Ola drar til Trondheim for å bli far. Det som fortsatt holder ”Beatles-kameratene” sammen er tradisjonen med å samles på gutterommet hjemme hos Gunnar hver gang idolene i ”The Beatles” utkommer med nytt album – ”long-playing/LP-plate” som det het på det glade 60-tall. Sammen ”slet” de ut de musikalske nyvinningene med den ”forbudte” sigarettrøyken lavt over platespilleren etter skoletid.

At Lars Saabye Christensen lykkes som forfatter, tror jeg skyldes hans evne til å skrive de gode og engasjerende historier, med ofte interessante tema som har et viktig og aktuelt budskap for hans mange lesere. I sine ungdomsbøker (sånn som ”Beatles”) benytter Saabye Christensen et vittig og lettlest språk med ungdommens egen språklige sleng. På denne måten klarer forfatteren å skildre historien såpass interessant at den kan appellere selv til den ”tøffeste” ungdommen i gata. Her er et eksempel fra boka:

Vi tente hver vår røyk i stedet, og den tomme magen reagerte som en sentrifuge, jeg svirra rundt, og det gjorde de andre også, vi dulta borti hverandre og raste i alle retninger før vi kom oss på rett kjøl ned mot Briskeby.

-        Kanskje granatmannen slår til i dag, sa Seb plutselig.

-        Fy faen, hviska Gunnar. I toget. En granat midt i toget. Ikke faen om jeg går i toget i år.

-        Tenk på meg som skal slå t-t-tromme, ’a! sa Ola. Dere k-k-kan’ke bare s-s-stikke av sånn vel!

-        Klart vi går i toget, vi også, sa jeg.

Og så var spenningen der igjen, akkurat som om ryggraden var en høyspentmast. Det durte i hele meg. Og i ekkelt glimt så jeg blodige menneskekropper, knuste ansikter, døde barn som tviholdt på de små flaggene sine. Og i det samme hørte jeg den sangen inni meg, den som brutter’n til Gunnar hadde spilt for oss. Master of Wars.

For en som til vanligvis ikke ”raner” fattern’s bokhyller var møtet med Saabye Christensens populære oppvekstroman ”Beatles”, en morsom og leserverdig opplevelse. Spesielt likte jeg forfatterens gode driv gjennom fortellingen. Han skriver realistisk og morsomt fra Osloungdommens fritidsmiljø på 1960-tallet. Det er åpenbart at Lars Saabye Christensen, som er født i Oslo i 1953, henter miljøskildringer og hendelser fra sin egen oppvekst i Tigerstaden. Selv om boken preges av humor og artige opplevelser fra guttenes verden, kommer forfatterens melankoli og såre undertone tydelig tilsyne i siste halvdel av boken, hvor vennskapet i kameratgjengen sette på stadig sterkere prøve. Suksessromanen ”Beatles”, som første gang utkom 1984, trykkes i stadig nye opplag og leses av stadig nye generasjoner. Boka er blitt en populær ”kultroman” langt utover Norges grenser og har gitt meg noe så sjeldent som en flott leseropplevelse gjennom vinterkveldene – anbefales på det sterkeste!