”Der kom hun, det svarte håret stod ut over det hele og riva var klar til bruk. Øynene lyse og der slo hun til, dro riva over lander.” Jeg ble redd og hylte.

Jeg våknet, feberen var på topp igjen, og de svarte, ekle byllene sved og sprengte for fult. Mamma sto i døra, helt i sin egen verden. Jeg fikk stotret frem hva jeg hadde drømt, og så falt hun i gulvet. Jeg hylte og løp bort til henne. Pappa hadde dødd for ca et halvt år siden, og siden det hadde det vært bare meg og mamma, men nå lå hun på gulvet foran meg. Om hun var død eller levende visste jeg ikke, og jeg ville ikke røde henne, jeg var redd.

Svartedauden var kommet til Norge, til Bjørgvin faktisk, der hvor vi bodde. Folk gikk rundt med store, svarte byller, noe mamma og jeg også hadde fått etter å ha vært ute. Men nå, nå lå hun der død på gulvet foran meg. Jeg vek unna og gjemte meg under den klamme dyna og sovnet stille inn. Kald, og sterkt rammet av svartedauden. Drømmen var visst sann.

Det kvasse, men gylne, lyse håret, som nesten alltid var satt stramt opp, fløt nå utover det halvråtne gulvet. De blanke dådyrøynene stirret trist ut i luften. Mamma var død, Pappa var død. Det var også en liten jente nå, død under en dyne i et gammelt og kaldt hus i Bjørgvin, rundt 1349.