Det var en varm sommerkveld da meg og Terje skulle på sommerleir sammen. Terje er bestevennen min, og vi kan snakke om alt. Det var torsdag den 18.juli vi dro hjemmefra for å være på leir. Vi skulle være borte i 5 dager, og vi var godt forberedt. Terje kommer fra Åheim, men jeg er fra Kristiansand. Terje har fine, blå øyne, mellom langt hår, veldig høy og er en utrolig snill gutt. Det var til Bergen vi skulle på leir til. Vi reiste fra Stavanger.

Tiden gikk fort, og vi var ferdige med å pakke. Mamma kjørte oss til flyplassen, og meg og Terje gledet oss noe vilt! Tenk da, meg og Terje på leir sammen! Det var bare toppen. Vi sa farvel til mamma og mora til Terje, og de ønsket oss lykke til.

Etter en 4 timers lang flytur ankom vi endelig Bergen. Dette var øyeblikket vi hadde ventet lenge på. Når vi ankom Bergen Flyplass sto det en taxi vi skulle ta. Det tok 15 min med taxi totalt. Det var en hytte vi skulle bo på, og vi ante ikke at det skulle være så mange som skulle på leiren. Støynivået var på fullt, og vi hilste på veldig mange bare allerede når vi kom ut av taxien. Meg og Terje skulle dele hytte. Hytta var av god standard, en rød, nypusset hytte, med stue, bad, 2 soverom, gang, loft og kjøkken. Vi slang ned baggene og satt oss i sofaen. – dette var deilig, sier Terje. Jeg nikker og er helt enig. Jeg var stup trøtt etter mye reising, og klokka var blitt 22.30. Vi bestemte oss for å legge oss, vi hadde tross alt mange dager på oss her.

Morgenen kom, og da jeg våknet og skulle inn på badet, sto Terje der og lagde frokost til oss. Det luktet bacon lang vei, og jeg hoppet fort i dusjen for å få i meg maten fortest mulig. Terje er så ufattelig snill. Han har alltid vært omtenksom.

Klokka var blitt 12.30 og alle skulle møtes utenfor. Vi følte at alle kjente alle, at jeg bare kjente Terje, men det var likt for alle. Lederen for leiren var ei dame ved navnet Lisbeth, og hun var vel et av de koseligste menneskene vi hadde truffet. Det store, hvite smilet hennes gjorde at vi følte oss trygge. Hun hadde langt, bølgete, blondt hår. Øynene hennes så ut som diamanter, blå edelstener.

- Still opp på rekke, så deler jeg dere inn i lag, sa Lisbeth. Vi skulle spille volleyball. Terje eier i volleyball, men JEG? Haha! Jeg er elendig! Heldigvis kom jeg på lag med Terje, og det var veldig gøy å spille faktisk, selv om jeg var HELT elendig! Men alt ble ødelagt på slutten, når vi skulle gå til hyttene våre. Det kom en flokk jenter bort til meg, og begynte å skjelle meg ut fordi jeg var så dårlig. – ha, der er hun som ødela for laget! Vi tar henne, hun skal få svi. Jeg løp det forteste jeg kunne, men de var mange. Terje, bestekameraten min, prøvde å stoppe de, men de bare reiv han vekk. Jeg ble kastet i bakken, spyttet på, og ropt oppi trynet. Terje klarte det ikke mer, og fløy på dem. – hvis ikke dere kommer dere vekk nå, så… Jeg hadde ALDRI sett Terje så sinna. Han kastet seg på dem, og sparket hun ene hardt i magen. De stakk. Jeg lå der med blod over hele meg, og hadde fått ett kutt i hodet. Terje tok meg opp, bar meg inn i senga i hytta, og hentet en pose isbiter som jeg kunne ha i panna. – Tusen takk Terje, hvisket jeg. Jeg klarte ikke snakke nesten, og Terje var på gråten. Leirturen var ødelagt, for både meg og Terje. Jeg ville bare hjem, men ville ikke ødelegge mer for Terje enn det jeg hadde gjort. Ikke det at det var MIN feil, men, han måtte jo passe på meg hele tiden stakkars. Jeg sa han ikke trengte det, men han ba meg holde kjeft om det. Ikke sånn sint, men på en vennlig måte. Terje sa han skulle si ifra til Lederen, men jeg sa han ikke fikk lov. De jentene kunne bare være så teite, så barnslige og stygge.

Det var blitt tirsdag, og vi hadde vært her i 4 dager. Vi skulle reise hjem i morgen. Jeg hadde fortsatt noen stygge blåmerker, og Terje var fortsatt like lei seg. Vi satt i sofaen og så film, og Terje satt og holdt rundt meg. Jeg følte meg trygg sammen med Terje, siden han var min beste venn noen gang. Kjekk er han også. Fine øyne. Og ikke minst: HØY! Jeg begynte å gråte, fordi jeg var så glad for at Terje tok seg så godt av meg. Vi satt under dyna, og varmet hverandre. Det var faktisk veldig koselig, selv om jeg satt der helt vraka. Jeg fikk frem et smil, og Terje kysset meg i pannen. Det ble kveld, og klokka var allerede 23.00. Vi hadde ikke blitt kjent med så mange, selv om det var det som var grunnen til leiren, men i og med at jeg hadde blitt mobbet så mye, så ville verken meg eller Terje ut av hytta. Vi fortalte ikke lederen grunnen, men hun ga oss tillatelse, akkurat som om hun visste alt. Jeg sovnet i armen til Terje, og han vekket meg ikke, før jeg våknet av meg selv kl.4 på morgenen. Terje sa jeg kunne bare legge meg til å sove igjen, og det tok ikke mange sekunder før jeg sovnet.

Onsdagen kom, og vi begynte å pakke til vi skulle reise hjem. Da vi ble hentet på hytta for å gå ut til bussene, fikk vi vite at vi skulle sitte i samme buss som de ekle jentene. De var veldig pene, men forferdelige samtidig, liksom på måten de behandlet folk. I hvert fall meg. Bussturen gikk ikke akkurat som forventet, det var en rolig busstur. Meg og Terje satt langt vekke fra jentene, og hørte på musikk. Det var sangen ”Hero”, til Enrique Iglesias, og da tenkte jeg på Terje. Terje var min egen helt. Han ville alltid være min helt. Da vi kom framt til Stavanger, spurte mamma meg hvorfor jeg hadde så mange blåmerker, og sydd i panna. Jeg sa jeg bare hadde gått i søvne, og falt ned en trapp. Jeg ville ikke at hun skulle vite at jeg hadde blitt mobbet. Mamma, moren til Terje, altså Lene, sto å klemte meg og Terje velkommen hjem. Jeg var glad for å være hjemme, eller i hvert fall bort fra leiren. Nå skulle vi på en 3-timers lang biltur, hjem til Kristiansand. Terje skulle være hos meg i 1 uke, og Lene skulle være med mamma. De hadde kommet godt overens sammen, og de hadde en ufattelig intern humor. Meg og Terje satt i baksetet og sov. Ganske deilig, for jeg var veldig sliten etter turen. Og Terje var nok veldig sliten etter å ha passet meg hele leiren nesten.

Etter en 3 timers lang biltur, så kom vi endelig hjem. Meg og Terje løp ned til brygga, kastet av oss klærne, og hoppet ut i vannet. Endelig hjemme, endelig hjemme. Etter vi hadde badet, skiftet vi, dro til byen for å ta igjen den forferdelige leirturen, og shoppet noe vilt. Der traff vi noen vi bare ikke hadde tenkt å treffe på, nemlig jentene som hadde mobbet meg. Vi snudde ryggen til dem, og latet som ingenting. Hun ene jenta, lederen for ”mobbegjengen”, hadde kjent meg igjen og kom bort til meg. Jeg tok raskt hånda mot fjeset, og sa: ikke slå! Vær så snill! Det var helt stille. Jenta så på meg, smilte faktisk. – skulle bare si unnskyld. Var dårlig gjort av meg, og, ja, det skulle ikke gå så langt. Vi skulle egentlig bare si noe stygt til deg for tull, men så, det at vi fløy på deg, banket deg, det var virkelig ikke meningen, sa hun, ganske flau over seg selv. Jeg tok henne i hånden, og smilte. Det går fint. Bare det ikke gjentar seg. Og bare så du vet det, så har du ødelagt leirturen for meg. Jenta fikk enormt dårlig samvittighet, og spurte om vi ville være med å spise pizza på Peppes. Terje avbrøt, og sa: nei takk, du har ødelagt nok.