Romantikken var en tid som stod for det opprinelige og det romantiske. Norge lå under Sverige i denne tiden, men det Norske samfunnet var ennå påvirket av Danmark. Romantikken i Norge varte fra 1800 til 1840.

Henrik Wergeland ble født i Kristiansand 17. juni i 1808. Han var eldst av 5 søsken, og da han ble 9 år gammel flyttet familien til Eidsvoll. Faren til Henrik, Nicolai Wergeland var prest og en av Eidsvollsmennene. Når Wergeland var 11 år ble han sendt til Katedralskolen i Christiania. Senere tok også Wergeland teologi studiet på Universitet i hovedstaden.

Wergeland var et følelsesmenneske og han passet derfor godt inn i Romantikken. Han var romantiker med stor begeistring for alt det norske, med naturen som sentrum. Wergeland var som 18 åring forelsket i Hulda Malte, men da han fridde til henne fikk han avslag. Avslaget fra Hulda Malte førte til en grenseløs sorg som gjorde at Wergeland faktisk kastet seg utenfor en låvebro. Han overlevde fallet, men han led fremdeles av stor sorg. Det var denne kjærlighetssorgen som resulterte i hans diktning. Wergeland fant opp Stella, hans idealkvinne i hans egen drømmeverden. Stella betyr stjerne, og Wergeland overførte flere av Hulda Maltes karakteristiske trekk til Stella. Diktsamlingen ”Digte. Første ring” som Wergeland utgav i 1829 inneholdt derfor flere Stella inspirerte dikt.

Wergeland var leder av Patriotpartiet som stod for at Norge skulle bli selvstendig. De krevde norsk språk og kultur, norske klær(vademelskofte) og norsk mat (rømmegrøt).

Johan Sebastian Welhaven varen motsetning av Wergeland. Han var en opplysningsmann og ble senere leder for Intelligens partiet. Intelligenspartiet bestod av embetsmenn, altså dem som var ansatt av kongen. Embetsmennene var for den danske kulturen og de var mer konservative enn Patriotpartiet til Wergeland.

På teateret i Christiania var det dansk skuespill og skuespillere. Dette likte Welhaven. Teateret brant og et nytt ble bygd opp. Det ble igjen ansatt danske skuespillere. Patriotene og Wergeland likte ikke dette og ønsket norske skuespill. Wergeland skrev ”Cambellerne” og da skuespillet ble satt opp lagde Intelligenspartiet en pipekonsert. Dermed ble Embetsmennene kastet ut av patriotpartiet. Nå ble det mye mer norsk inn i teatrene.

Samme året som Cambellerslaget kjøpte Wergeland et lite hus på Grønnlia utenfor Ekeberg. Wergeland rodde fra Grønnlia og inn til byen og når han var i byen la han årene inn på ett Vertshus. På Vertshuset traff han Amalie Sofie Bekkevold, og de to giftet seg i august samme året.

Etter 9 år uten jobb ble Wergeland tilbudt jobb som prest av selveste kong Carl Johan. Wergeland likte godt Carl Johan, tiltross for at han var mot kongedømme. Dette skyldtes at Carl Johan, tidligere kjent som Jean Baptist Bernadotte, hadde kjempet i den franske borgerkrigen. Denne jobben fikk dessverre Wergeland aldri, noe han i bunn og grunn kunne takke seg selv for. En vinternatt i 1839 hadde Wergeland og noen kompiser drukket, og utenfor slottet ble de sett i en heller uheldig situasjon. Det ville ikke tatt seg godt ut om folket fikk vite at selveste Kongen hadde ansatt en fyllefant, og derfor ble aldri Wergeland prest.

Wergelands er ikke bare kjent for hans mange dikt, men også for hans prosa, drama og faglitteratur med historiske innhold. Diktene hans var typisk for romantikken, fordi han gikk bort fra det konservative. Wergeland utviklet en helt egen stil med kaotiske bilder og følelser. Han brukte ikke rim og rytme, han var en ”villmann”, han brøt reglene og skrev heller etter øyeblikkets innfall. I diktene hans støttet han folket og han satset på bøndene.

I diktet ”Julaften” fra Wergelands diktsamling ”Jøden” viste han motstand for jødeparagrafen i Grunnloven fra 1814. Hovedpersonen i diktet er jøden Gamle Jacob som prøver å selge spenner og bånd for å overleve. Han har ingen plass å gå, og på selveste Julaften finner han ett lite barn. Gamle Jacob tar det sovende barnet inntil brystet sitt og etter en stund kommer han til ett lite hus. Huseierne nekter Gamle Jacob adgang, tiltross for at det er julenatt og uvær. Dette oppfatter jøden kaldere på kroppen enn selve vinden, og dessverre overlever ikke jøden natten. Dagen etter oppdager huseierne den kalde, døde jøden med deres egen datter tett inntil brystet. Datteren deres Margreta var til oppfostring i ett annet hjem og hun hadde blitt overfalt av uvær på vei hjem til jul. Takket være Gamle Jacob hadde Margreta overlevd, men jøden hadde død på grunn av huseiernes ”kristne” syn.

Diktet ”Til min Gyldenlakk” skrev han våren 1845. I dette diktet bruker Wergeland masse følelser, bilder og sammenligninger. ”Til min Gyldenlakk” er full av hans kjærlighet til naturen. Diktet forteller leseren at han har troen på noe godt, selv etter døden.

Våren 1844 jobbet han på et kontor i kjelleren på Akershus. I kjelleren var det kjølig, og dette førte til at Wergeland ble syk. Han fikk kuldegysninger, men tiltross for feberen måtte han ut å feire 17. mai. Etter feiringen ble han mye verre. Etter en stund utviklet sykdommen seg til lungebetennelse. Etter en stund med lungebetennelse fikk Wergeland Tuberkulose. Han fikk ett langt sykeleie, og det var på dette sykeleiet han skrev de fine diktene ”På Sykeleiet”, ”Følg kallet” og ”Til min Gyldenlakk”. Natt til 12. juli i 1845 døde Wergeland, og neste dag var hagen hans full av folk som tok ett siste farvel.

Den dag i dag blir Wergeland fremdeles hyllet på 17. mai, spesielt av jøder. Denne dagen er det mange som legger blomster på graven hans.