Hun sitter i sofaen med bena i kors og pleddet godt trukket over seg. Det gjør vondt å bevege seg etter å ha sitti i den samme stillingen i nesten åtte timer. Det fremdeles mørkt ute og hun kan skimte en skikkelse bevege seg nedover gaten utenfor huset. Tankene svirrer rundt i hodet hennes. Som en endeløs karusell. Uansett hvor mye hun prøver, så sitter fremdeles skammen boret fast i henne. De var jo sammen. Betydde ikke det at man skulle kunne dele alt? Vel, hun klarte i hvert fall ikke å fortelle ham at hun ikke orket dette lenger. At hun bare vil vekk fra alt.

En svak hosting vekker henne opp fra de dype tankene. Våkner han? Hun blir sittende stille. Lytter. Nei, der ble det stille igjen. Stillheten er kvelende. Hun går bort til vinduet og åpner det på vidt gap. Den friske kjølige lufta flyter inn gjennom vinduet. Får henne nesten til å fryse, men hun lar vinduet stå på vidt gap. Orker ikke den kvelende varmen i stua lenger. Det føles ut som om hun ikke får puste. Hun føler seg innestengt. Og uten mulighet til å kunne fortelle noen hvordan hun har det.

Hun tusler bort til kjøleskapet og tar ut colaen. Henter det største glasset hun finner og skjenker det fullt. Drikker i store slurker. Blir stående. Venter. Som om brusen kunne gi henne svar. Tårene presser på bak øyelokkene. Nei, hun vil ikke gråte. vil ikke at det skal synes at hun lider. Men hun klarer ikke å holde igjen lenger. Tårene renner som ville strømmer nedover kinnene hennes. Alt som var igjen av varme og ømhet blir skylt vekk. Som i transe griper hun kjøttkniven som ligger på benken. Setter spissen inn mot mellomgulvet og presser til med en kraft hun ikke en gang selv trodde hun hadde. Det svartner for øynene hennes, men en siste tanke farer som et lyn gjennom hodet hennes; Nå er hun fri...