Jenta som sitter foran meg er blank i øynene. Øyensverten har rent litt utover. Hun kikker på en kaffeflekk på bordet i kantina der vi sitter. Jeg kikker ned på blokka mi som er full av skribbel, bare for å ikke vise henne at jeg selv nesten er på gråten. Hun har nettopp fortalt meg om barndommen sin. Om mammaen hennes som døde av aids. Om pappaen som ble drept. Om voldtekt og faenskap, mishandling, og det fineste som fins.

 

*

Ayna sitter og venter på meg ved bordet i starten av tredje time.

 Hun var den første jeg så etter å ha kommet ut i gangen fra redaksjonsrommet.

Så svart at hun nesten ble blå.

Heldigvis sa hun ja da jeg spurte henne.

 

*

- Jeg vet du kommer fra Sudan, men når var det du kom hit?

Ayna smiler litt før hun svarer. Klarer ikke helt venne seg til at jeg sitter her med blyant og papir, klar til å skrive ned at hun sier. –Jeg kom hit i 1999, forklarer hun, - det er seks år siden nå. Jeg var 9 år. Det var den 12. februar, jeg husker det så godt, for det snødde. Det hadde jeg aldri sett.

Jeg ber henne fortelle litt fra hjemlandet sitt. Både om familie, oppvekst og det daglige livet.

Hun kremter litt og stryker håret bak øret.

- Vi bodde ikke i noe hus da (…) Det er jo nesten en selvfølge i Norge. Hvor skal man ellers bo? Det er to helt forskjellige land jeg har vokst opp i. I Sudan bodde vi i ei hytte, av kumøkk og sement. Dora hadde ei ku vi fikk melk og ost fra. Det var som regel det og ris vi spiste. Det var på landsbygda vi bodde, og det var mye fattigdom.

Hun tar en pause for å tenke seg om, og jeg klarer ikke helt å komme på nikk med at hun kaller mammaen sin Dora.

Ayna har også hatt en pappa. Hun husker ham veldig godt. Det var han som arbeidet på rismarka og tjente pengene de kjøpte mat for. Moren, Dora, var hjemme med Ayna og lillebroren, fordi de ikke hadde penger til skole. Hun ville ikke at de skulle i arbeid ettersom de klarte seg bra med lønnen faren deres fikk.

 

- Du sier du har hatt en pappa (…) hva skjedde?

Hun er ikke like lystig som da hun kom hit.

- Han, han ble tatt, det stopper litt opp før hun fortsetter:

- Pappa jobbet på en gård for en bonde. Han sanket risplanter og hjalp gårdseieren med det som var nødvendig og fortjente virkelig pengene han fikk. Jeg husker han hadde lånt litt penger av denne bonden for å kjøpe sement for, slik at vi kunne forsterke hytta. Den hadde blitt tørr og flisete av varmen, og var ikke like solid lenger.

Jeg nikker.

- Det var ikke snakk om mye penger, men bonden bestemte seg plutselig for at han måtte ha dem tilbake. Pappa kunne ikke gi ham dem fordi han hadde kjøpt sement for dem. Bonden hadde et godt øye til mamma. Han likte henne godt. Han sa at om han fikk henne for en natt, var det greit. Pappa nektet.

Og da tok de ham.

 

Jeg vil gjerne vite hva hun mener med det, men før jeg spør skjønner hun hva det er.

- De torturerte ham. Kuttet de fingrene hans. Det ytterste leddet på alle sammen.

Etter det vet jeg ikke, men han er død.

 

- Hva med moren din da?

Ayna skal akkurat til å fortelle om det da jeg spør. Det føles nesten som om jeg avbryter henne, men hun bare trekker litt på smilet og fortsetter.

- Bonden kom og hentet meg, Dora og lillebroren min den ettermiddagen.

Han sa pappa hadde noe å vise oss. Da vi kom dit tok de mamma først. Også meg.

Lillebror ble kneblet.

Jeg skal til å spørre, igjen, hva hun mener med ”tok”, men hun skjønner det denne gangen også.

Jeg ler litt. Det gjør ikke Ayna. Hun er like alvorlig som jeg var de fire minuttene Vålerenga var seriemestre i fjor. Jeg skjønner at det ikke er morsomt.

- Voldtok. De voldtok mamma først, så meg. Flere ganger.

Vi ble brukt som horer der, på gården i 1 år og 4 måneder! Om dagen var det arbeid, i stekende sol, 12 timer om dagen. Da vi fikk komme inn i skyggen fikk vi vassen grøt og en omgang juling, om han ikke syntes det var godt nok jobbet. Han hadde jo flere menn på gården. De jobbet der litt og bodde i noen brakker utenfor gårdstunet. Også de fikk forsyne seg som de ville, av mamma og meg.

 

Jeg har lagt fra meg blokka, og sitter bare og hører på henne.

 

- Hvordan klarte du å holde motet oppe? Jeg spør.

- Du får bare et sånt overlevelsesinstinkt. Når de misbrukte meg, dro jeg ut fra kroppen min. Det var ikke meg. Jeg tenkte på noe annet. På den gangen pappa og jeg badet i havet. Saltvann.

Jeg tenkte som så: Vær så god, her har du kroppen min. Gjør hva du vil! Bruk den som du ønsker. Men tankene mine får du aldri!

Det er den ene tingen mennesker ikke kan ta fra deg. Tankene dine.

Det var jo ikke det de ville ha av meg, men jeg likte å tenke at de aldri kunne få hele meg.

Med det ble alt litt enklere.

Lillebroren min ble misbrukt seksuelt han òg.

Da bonden forstod at han kunne tjene penger på oss, ble alle solgt til storbyen.

Menn, som regel, betalte penger til han som eide puben vi var på, og så fikk de komme opp til oss. Der valgte de ut en og gikk inn på et annet rom. Noen ganger fikk vi bank av dem. De gjorde som de ville.

Det var ikke bare oss der. Masse jenter, og gutter, var sperret inne på et lite rom i andre etasje.

Det er mye misbruk i Sudan enda. Mye fattigdom og faenskap.

 Øynene hennes er svarte, og i det hvite rundt pupillene er det noen sprengte blodkar.

- Jeg har sett barn bli kvinstukket av klassekamerater fordi de hadde litt småpenger i lomma. Det er lett å gjøre sånt, når man er sliten, ofte påvirka av stoffer og sulten.

Det er sulten som gnager mest. Mat hver dag var ingen selvfølge i Sudan. Mange byttet ut maten med narkotiske stoffer fordi det hjalp dem å glemme.

 

- Du er jo her nå, hvordan kom dere ut fra misbruket og voldtektene?

- Vi klarte å rømme. Sammen med noen andre jenter klatret vi ut gjennom vinduet og løp så langt vi kunne. De første dagene levde vi i gata, blant alle kloakkrottene og rusede barn og ungdommer. Jeg tror det var da Dora bestemte seg for at vi ikke skulle leve sånn. Så en dag sa hun at vi måtte gjøre oss klare. Vi hadde verken klær eller andre eiendeler, så det var ikke noen sak. Vi sa adjø til de andre jentene og Dora tok oss med til havna. Der ventet en stor trailer. Det var med den vi skulle komme oss ut fra elendigheten. Vi fikk beskjed om å hoppe inn ei luke bak og sitte stille til den stoppet.

Jeg har aldri sett så mange hvite øyne sammenpresset før. Barn og ungdommer for det meste, men også voksne som ville komme seg vekk.

 

- Hvordan overlevde dere der inne? Det må jo ha tatt lang tid å komme til Norge?

Hun rister på hodet. Øynene er fulle av tårer, men hun gråter ikke. Enda.

- Det var så varmt(…) Slett ikke alle overlevde, men vi som gjorde det satt der i 50 døgn uten å si et ord. Uten verken mye mat eller drikke. Vi drakk saltvann, det var det eneste vi fikk tak i. På grunn av det ble mange sjøsyke, samtidig som de var slitne, og mange druknet i sitt eget spy. Stanken av døde mennesker ble uutholdelig i varmen og mange kreperte av lukten.

 

Jeg kjenner en klump i halsen. Den vil opp i svelget og ut av munnen.

- Jeg tror de sa vi var i Nederland, da vi endelig fikk komme ut, fortsetter hun.

- Det var der de fleste gikk av. Alle unntatt Dora, lillebror, meg selv og en annen familie. Det tok enda en måned før vi kom til Norge. Og det var der Dora ville vi skulle bo og leve. Hun hadde følt seg litt slapp og sliten etter at vi forlot Nederland, og da vi kom hit fikk jeg henne på sykehus. Ingen snakket språket vårt og ingen kunne forstå. Vi ble satt på et rom av noen damer som virket snille, husker jeg.

Etter en time kom det en annen dame. Hun kunne oversette det vi sa til de andre.

Jeg forklarte og pekte på Dora.

 

Jeg ser at hendene hennes skjelver. Den hvite genseren gir en veldig kontrast til den svarte huden. Tross stammingen fortsetter hun å fortelle:

- Jeg husker de sa at Dora ikke kunne bli frisk. De sa hun hadde fått en sykdom som ikke kunne helbredes. Aids sa de det var. Når jeg tenker tilbake på det skjønner jeg jo at det var fra bordellet hun fikk det. All den ubeskyttede voldtekten.

Lillebror og jeg ble også sjekket. De sa at vi kunne ha fått det vi òg.

Det hadde vi ikke.

Det siste Dora sa til meg var at jeg skulle passe på Dwan, lillebror.

 

Jeg er helt taus. Klarer ikke si et ord. Men jeg vet jeg må, og spørsmålet blir naturlig:

- Hvor bor dere nå?

- Ehh, vi bor hos fosterforeldre nå. Dwan går på barneskolen i tredje klasse.

 

- Hvorfor velger du å være så ærlig og åpen om dette? Jeg kikker beundrende på henne.

- (…) Fordi jeg vil at andre skal vite, begynner hun.

- Det er mange som blir utsatt for sånn som jeg har opplevd. Kanskje til og med noen på skolen her vil kjenne seg igjen. Mens andre vet ikke hva det er å være fanget. De har aldri hatt følelsen av å være eid av andre mennesker. Folk er så naive. De tror at ikke sånt fins, at det ble slutt på det for lenge siden. Det er ikke sant! Dette er verden, også i dag. Og det er synd.

 

Vi har sittet her i en time. Jeg har glemt tiden og skriveblokka helt.

Elevfuglene kommer kaklende inn. De setter seg overalt og skravler. Jeg skjønner at vi må avslutte.

 

*

    

Jenta som sitter foran meg er blank i øynene. Øyensverten har rent litt utover. Hun kikker på en kaffeflekk på bordet i kantina der vi sitter. Jeg kikker ned på blokka mi som er full av skribbel, bare for å ikke vise henne at jeg selv nesten er på gråten. Hun har nettopp fortalt meg om barndommen sin.

 

Jeg velger et spørsmål fra midt på arket. Velger å ta et av dem jeg hadde laget før jeg kom hit i dag. Når jeg kikker opp ser jeg en tåre nedover Aynas kinn. Hun tørker den ikke vekk.

- Hva er det fineste som fins? Jeg hvisker det nesten.

 

Hun tenker litt før hun ser meg inn i øynene. Så tørkes tåren bort med genserermet. Jeg ser ned.

- Et smil, det er det fineste som fins.

 

Så reiser hun seg, og snur seg.

Jeg ser opp. Akkurat tidsnok til å se henne gå, òg til å rekke skyggen av et smil.