Jeg er bare meg. Jeg er ingen andre. Ja vel, kanskje jeg er litt sær. Litt vel sær.. men jeg får være så sær jeg vil. Tenke og føle hva jeg vil. Men allikevel får jeg ikke lov. Ikke på denne skolen nei. Hvis man tenker selv, da er man en skikkelig outsider, skal jeg si deg! Det er 4 typer mennesker på denne fordømte skolen: de populære: bimboene og bad girlene. De upopulære: nerdene og sånne som meg: de ingen vet hvem er. Det er enklere blant guttene. De har bare 2 typer: nerdene og sportsnerdene.

Jeg hater denne jævla skolen. Lærerene og fagene er helt greie. Men det er folkene som er problemet (og at vi begynner så jyskla tidlig). Vi greier oss, vi som ingen vet hvem er. Vi har hverandre. Men når de populære blander seg i våres saker, da blir det trøbbel. Newsflash: jeg er ikke gal bare fordi jeg skiller meg ut. Jeg er ikke lesbisk bare fordi jeg ikke går med tettsittende topper. Ikke at det er noe galt i å være lesbisk. Eller homofil. Men back til poenget: Jeg går jo på denne drittskolen. Der alle vil være seg selv, men samtidig vil være som alle andre. Denne lille historien er fra den perioden det var kult å være anndreledes.

Skolens popiløære gjeng kom mot oss som en haug med syltynne rosa bulldosere. ”lederen” kom mot oss. –hvem er sjefen i deres lille vennegjeng? spurte den tynneste og mest rosa av dem. Alle pekte på hverandre. Den tynne rosa bulldoseren sto med hendene på hofta og så rart på oss. Det fæle wazzup blikket. Åh… ja vel. De rosa bulldoserene forlot oss, og i neste friminutt fikk vi svaret på hvorfor de hadde kommet. Ny mote: vær deg selv og skill deg ut. Jey! Nå er det også blitt mote! Herregud. Det verste var at neste dag så kom bad girlene bort til oss. Bad girlene er disse som røyker og går i svart for å være tøff, og ikke fordi de vil det.

De er de som hører på Avril Lavigne bare fordi de har hørt at hun er den nye pønk rawk dama, og ikke bryr seg om at hun er falsk og ikke seg selv. Disse folkene kom bort til oss. Dag etter dag. I nesten 3 uker. Wow.. poff! Så sluttet de. Vi skjønte ikke så mye, og brydde oss ikke så mye heller, men vi fant ut at det ikke var så in å være seg selv og skille seg ut mer. Så de gikk tilbake til sin fredelige tilværelse.

Poenget med denne historien er ingen ting. Men jeg er fortsatt bare meg. Og jeg bryr meg ikke om du syns at denne historien suger eller råkker, men du får mene det du vil. Men jeg er bare meg. Fortsett å vær sånn du er, men bare vær deg selv.